NÅR SLUTTER MAN Å SAVNE DET GAMLE LIVET?? Håper noen kan svare

[Anonym bruker]

Jeg har en 2 måneder gammel sønn som er høyt elsket, men som ikke var planlagt. Kan dette ha noe med at jeg savner så sårt det gamle livet mitt? Føler nesten det er uutholdelig enkelte ganger. Savner friheten og det å være i jobb, studere og være aktiv.

 

Noen andre som føler det samme og når går det over?

[klementinia]

Jeg følte det også sånn enn stund etter fødsel. Men nå som jenta mi er blitt 6 mnd og jeg tenker på at snart er permisjonen over og hun skal i barnehage, blir jeg litt trist og skulle ønske hun var liten baby igjen :-)

[Anonym bruker]

Tror aldri man slutter å savne eller ønske om det man ikke har lengre, eller aldri kan få.

Man tror jo alltid gresset er grønnere på den andre siden vettu.

Tror bare man må venne seg til den situasjonen man er i nå, å leve med det. Tenk heller på hva du kan gjøre nå som gjør deg lykkelig

 

[Anonym bruker]

dytt

[FrøkenKnallkul]

Det går seg nok til når gutten din blir litt større og ikke fullt så avhengig av deg

 

For min egen del så har jeg aldri følt det sånn, men så var min graviditet planlagt. Følte jeg hadde gjort det meste, studert, jobbet, reist osv, var liksom på tide å stifte familie. Hadde jeg blitt uplanlagt gravid for kanskje 5 år siden, hadde jeg garantert følt det på samme måte som deg!

 

Du får forsøke å fokusere på alt det positive - ingenting kan jo måle seg med sønnen din, ikke sant?

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Hei

 

Jenta mi er omtrent like gammel som gutten din (10 uker). Hun var planlagt og alt, men jeg hadde kanskje ikke trodd at vi skulle greie å bli gravide med en gang etter å brukt p-piller i mange år. Da jeg ble gravid var jeg nettopp ferdig utdannet (7år på uni) og hadde nettopp begynt å jobbe, og hadde egentlig nettopp begynt på "voksenlivet".

 

Jeg ble veldig glad da jeg ble gravid, men samtidig trengte jeg flere mnd på å ta avskjed med det gamle livet (det at jeg ikke lenger kunne røyke, ta en pils på byen o.l). Det var nesten som jeg fikk en liten mini-sorgreaksjon. Det samme skjedde vel egentlig når vi kom hjem med nurket også. I kombinasjon med hormoner, barseltårer og våkenetter var det til tider langt i fra så stas å bli mor som jeg på forhånd hadde forestilt meg at det skulle være.

 

Det som har vært med på å gjøre hjemmetilværelsen meningsfylt for meg, er å ha små prosjekter sammen med babyen. Det ble viktig for meg å komme meg ut blant folk og være sosial, samtidig som jeg kunne bruke tid med babyen. Aktiviteter som trilleturer med andre mammaer, barseltreff på kafé, babysvømming, babymasasje, babysang o.l. er gode tiltak for å komme seg ut og være sosial, sammen med baby. Det har gjort min hverdag bedre i alle fall. Jeg koser meg mer hjemme nå med det nye livet mitt, enn det jeg gjorde til å begynne med.

 

Jeg har også hørt at ting blir litt lettere og mer artig etter hvert som babyen blir større og mer selvstendig og utviklet. Satser på det, så blir det enda bedre å være hjemmemamma.

 

Lykke til, du venner deg til det nye livet ditt, og etter hvert tror jeg også at du er glad for at livet faktisk ble slik!