hva mener dere? ang samsoving, langt!

[Anonym bruker]

Min sønn er 9 måneder, og har fra Dag 1 vært helt umulig til å sove. Dette har nesten ikke bedret seg i det hele tatt på 9 måneder - han våkner alt fra 6-12 ganger pr natt - noen ganger har det vært verre også.

Jeg prøvde tidlig å innarbeide gode leggerutiner for å få bukt med dette - men ingenting har hjulpet. Han har sovet i egen seng på vårt rom, i egen seng på eget rom og også samsovet - alt prøvd over en lengre periode. Ingenting har blitt bedre av dette heller. Det eneste vi ikke har prøvd er en skikkelig og lang skrikekur. De gangene skrikekur har vært forsøkt har han skreket i 2,5 time i strekk (med trøsting!) og når han sovnet av utmattelse gikk det under 30 minutter før han var på'n igjen. Slik greide jeg ganske enkelt ikke fortsette. Å legge han om kvelden er ikke noe problem - det er de utallige oppvåkningene som er forferdelig her i gården. Jeg ammer han fortsatt om natten - selvsagt ikke til alle oppvåkningene - men fordi det er det eneste som hjelper noen ganger og jeg er halvveis i koma etter å ikke ha sovet mer enn 2,5 time i strekk på 9 måneder. Jeg vegrer meg for skrikekur fordi han har mye eksem som lett blir infisert ved kloring, og selv om han har på seg klorevotter klarer han å klore det opp. Han har fått kløestillende medisiner, vallergan og dessuten ser vi at oppvåkningene er like tallrike enten eksemen har sterkt utbrudd eller ikke.

 

Nå har jeg kjempet, prøvd, grublet og frustrert i 9 måneder - og veit ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vurderer nå å bare samsove og la han forsyne seg med pupp når han våkner - for at vi begge skal få så bra med søvn som mulig. Etterhvert (med alderen) må vel oppvåkningene og nattammingen reduserer av seg selv? Jeg er rett og slett utslitt og vet ikke annen råd. Hva mener dere? Er det noe som taler i mot å samsove og nattamme et så stort barn - annet enn at det såklart blir en "uvane" for han? Ingen uvane er nemlig verre enn den jeg har med å stå opp hver time og prøve å trøste et hylskrikende barn, jeg er så utslitt at jeg ikke aner hvordan jeg skal kunne gå tilbake til jobb og studier nå.. Meninger, tips, råd mottas gjerne.

[Anonym bruker]

Dette innlegget er som om jeg skulle ha skrevet det selv! Min gutt på snart seks år var akkurat slik du beskriver. Det meste ble prøvet, bortsett fra at jeg ikke var for skrikekurer, men selvfølgelig lot jeg ham skrike litt, men altså ingen kur i den forstand.

Løsningen for oss ble rett og slett samsoving hele veien, med fri kost på veien. Dette var det eneste som fungerte slik at vi alle fikk litt søvn i løpet av natten. Nå må man huske på at morsmelk er søtt og kan skade tennene, så minst mulig av det om natten er jo av det gode. Men hva med litt vann på flaske?

 

Nå har jeg startet på ny med en liten på snart tre uker. Hadde de beste forstetter om at denne gangen skulle han ligge i egen seng, faste tider, bla bla....

Men funker det? Nei!

Han er så avhengig av kroppskontakt og nærhet at jeg rett og slett må innse at vi er høyst forskjellige fra den dagen vi blir født! Jeg kan se misunnelig på min venninne med sin sovende, gurglende baby i vogna, mens min er illsint og vil opp for å se verden og for å få kos og mat!

De er bare forskjellige, og denne gangen skal jeg gjøre det beste ut av situasjonen fra dag en, og ikke prøve å tilpasse meg hva andre måtte mene om samsoving, nattpupp og det hele. Så vi sover sammen, han sover jo faktisk ganske godt så lenge han ligger ved siden av meg!

 

Barn er forskjellige, og har forskjellige behov, og vi får tilpasse oss så godt vi kan, innen rimelighetens grenser da!

 

Lykke til!