Lykkelige mammaer- to-be?

[Anonym bruker]

Bare lurte på om det bare er meg som ikke er overlykkelig og superglad for tiden. Har termin 18 april og har det bra med min mage og graviditet bortsett fra noen småplager, men kjenner ikke at jeg har den store lykkerusen som jeg får inntrykk av at veldig mange har.

 

Ikke har jeg gått bananas i butikkene og koser meg så voldsomt over baby- innkjøp, snarere er det litt tiltak, mer ting som bare må gjøres og heller litt stress- moment at jeg føler ting kanskje bør komme i hus snart. I tillegg har to av mine venninner nettopp fått barn, og etter å ha sett hvilken unntakstilstand som hersker der i heimene, så må jeg si at jeg er litt betenkt over det som skal skje- hele livet snudd på hodet, og jeg som har hatt kun meg selv å tenke på i 32 år..

 

Det skal sies at dette er et planlagt og sånn sett lykkelig svangerskap sammen med verdens beste mann som jeg har holdt sammen med i over åtte år, men det er akkurat som gløden mangler litt og at jeg tenker at livet mitt aldri blir det samme lenger og at tid for meg selv får jeg først om 20 år.. Er jeg veldig negativ? Jeg spøker med at jeg tror jeg har fått en liten før- fødselsdepresjon..

Takknemlig for å høre andres erfaringer..

[*H*]

jeg er kjempehappy om dagen:) joda blir jo litt lei nå og da, men jeg er generelt bare kjempeglad, og gleder meg såå til baby kommer!

 

min er ikke planlagt,men veldig ønsket!!

[Anonym bruker]

Har hatt så mange svangerskapsplager og komplikasjoner at jeg nesten ikke klarer å se forbi dem nå som det bare er 7 uker igjen.

 

Nyeste skudd på stammen er et blodtrykk opp i himmelen......

(må ta trappa i to omganger, hviletrinn midt i...)

 

Gleder meg til å bli ferdig med svangerskapet.

 

Jeg har ikke tatt av når det gjelder innkjøp o.l. Har heldigvis begynt så tidlig at mannen min ikke må gjøre alt om det så skulle bli en fødsel før jeg igjen kan gjøre noe som helst. Er for ørtende gang henvist til sofaen og kan ikke fordra det!

[Anonym bruker]

 

 

Jeg har også hatt et helt normalt svangerskap hvor det eneste problemet har vært mine egne bekymringer, men lider av akkurat det samme fraværet av lykke.

Gruer meg også til unntakstilstanden etterpå tross i at alle forhold ligger tilrette for at jeg burde vært superhappy. Trøster meg med at det nok er ganske normalt, og da slipper jeg ihvertfall det sjokket mange får når drømmebabyen viser seg å bringe med seg en ganske krevende hverdag.

[Anonym bruker]

Jeg både gleder og gruer meg. Gleder meg til babyen endelig er her, og jeg kan få se hvem som har bodd og vokst i meg i 9 måneder. Gruer meg fordi jeg føler meg sliten og lei og orker ingenting. Hvordan skal jeg da orke en liten baby. Tenker på at babyen skal kreve av meg hele døgnet rundt. Amme, sove, amme, sove, skifte bleie osv. Jeg er glad i å sove hele natta... Har fått det meste på plass, men har ikkje kjøpt en MASSE små søte babyting. Syns det er litt uvirkelig og rart at det snart kommer en baby som jeg skal ha og passe på hele døgnet.

 

Har forresten litt humørsvinginger for tiden tror jeg.. Gleder meg og studerer magen og kjenner på spark i det ene øyeblikket. Til at jeg i det neste gruer meg litt både til fødsel og det å være mamma på full tid og ikke bare låne en litt, og så gi den tilbake når den skriker.