En venn av meg...

[MortenA]

... har en unge på 4 år. Dette er saken; moren er urimilig på alle mulige måter.

 

Helt fra starten av har hun krevet full omsorg, med argumentet at hun er moren og ungen har det bedre med med hun. Faren var enig i at hun burde ha hovedomsorgen for ungen inntill hun var 2 år, på grunn av ammingen. De var da samboere disse to årene, på tross av de ikke hadde noen interesse av hverandre.

 

Etter dette ville faren ha 50/50-konseptet. Dette nektet hun å gå med på, og igjen brukte hun dette "trumfkortet" at ungen har det bedre hos moren.

 

De kranglet fram og tilbake, og etter at faren flyttet ut, er han heldig om han får en helg i måneden med barnet. Dette er selfølgelig uakseptabelt. I tillegg blir faren snakket stygt om rundt moren.

 

To år etter at han flyttet ut, har det ikke vært særlig til forandring. Kommunen går heller ikke med på 50/50 for en eller annen grunn. Jeg kan ikke helt reglene på dette her, hvorfor får moren alle rettighetene og samværet, mens faren må nøye seg med en helg eller to i måneden? Jeg har sett på tallene, i 92% av tilfellene hvor foreldrene splittes opp er det moren som får hovedomsorg for barnet. Hvorfor er det sånn?

 

Er mødrene bedre egnet til å ta seg av et barn enn fedre? Selfølgelig ikke, så hvorfor er det nesten alltid moren som ender opp med ungen(e)?

 

 

[Kosel]

Nå stakk du en pinne inn i et vepsebol! c",)hehe

 

Jeg er av de som er enig med deg om at far er en like god omsorgsperson som mor. (Og da ser jeg bort fra alle som har fedre til ungene sine som doper seg, drikker, slår osv osv....)

 

50/50 krever et enormt godt samarbeid mellom mor og far og i en rettsak ville det aldri bli dømt 50/50, men 60/40 f.eks. Det hersker også stor uenighet rundt hele 50/50 opplegget og hvilken effekt det har på barna å ha to hjem å forholde seg til og måtte "flytte" annenhver uke. Det er jo selvfølgelig også endel andre forutsetninger for at et slikt opplegg skal kunne funke og det er jo at foreldrene bor i samme området slik at ungene kan beholde vennekrets, fortsette i samme barnehage og sogne til samme skole. Det er også viktig å huske på at det ikke handler om mors rett til ditt og fars rett til datt. det handler om BARNETS RETT til å være med begge foreldrene sine. (50/50 er forresten uansett ikke å anbefale før etter at barnet er fylt 3år)

 

Jeg er enig med deg om at det er uakseptabelt å snakke stygt om den andre parten om barnet er i nærheten, (uenigheter og frustrasjon får man da heller la gå utover et familiemedlem eller en venn når barnet ikke er tilstedet...) Når det kommer til vanlig samvær som far/barn har krav på så er dette 1 dag i uken + annenhver helg. Dette kan jo også om det lar seg gjøre f.eks. flyttes på slik at det blir ons etter bhg - mand frem til bhg. Men igjen krever det jo at mor og far klarer å samarbeidet. Og det gagner ingen å nekte den andre parten samvær. Om en gjør dette tar det seg dårlig ut i en eventuell rettsak.

 

Jeg tror at en grunn til at mor stort sett får hovedomsorgen er fordi det stort sett er mødrene som har stilt mest opp, vært med på mest og kjenner barna best. Dette betyr ikke at far er en dårligere omsorgsperson, men at stabiliteten og tryggheten barna er vant til å ha fra (i de fleste tilfeller) mor er viktig å ivareta når de står oppi noe som er så sårt og vanskelig som et brudd mellom foreldrene.

 

Jeg og pappaen til sønnen min har aldri bodd sammen og var heller ikke kjærester når vi oppdaget at jeg var gravid. Vi er alikevel enige om at et nært samarbeid er viktig for minis beste og både han og familien hans er involvert i vårt liv. Mini fortjener såpass at vi klarer å oppføre oss voksent selv om ingen av oss syntes dette var en idell situasjon å starte en familie på..(men tenk så kejdelig om alle hadde A4 familier...hahaha) Han får komme å gå så mye som han ønsker. Vi har enn så lenge ingen avtale når det kommer til samvær da han over 7timer med bil unna og mini bare er 7,5mnd. Men om han har muligheten til å komme nedover så bare ringer han så er det greit og i ferier hvor han kan være litt lengre så får han det. Ser jo hvordan både han og mini koser seg sammen og syntes det er viktig at de får lagt et godt grunnlag for videre og mer fast samvær etterhvert. Når pappan hans feks flytter nedover igjen etter å ha gjort ferdig studier så ser jeg ingen ting i veien for at de feks har ons-man annenhver uke sammen.( Om vi da bor nære nok hverandre da...) Og ellers finner vi en annen løsning. Men syntes det er viktig at de kan få se mest mulig til hverandre. Det syntes jeg de begge fortjener.

 

 

Men så er det jo også slik at ingen situasjoner som er like. Veit at mange her inne har fedre som nekter at barnet er deres, som ikke vil ha kontakt, som vil ha 50/50 fra barnet er født og ikke skjønner at det er snakk om et barn og ikke en gjenstand. Fedre som er bitre og truer mor fordi hun valgte å beholde barnet osv osv. Og det gjelder ikke bare de såkaldt "unge" mødrene og fedrene...Alder har ingenting med modenhet å gjøre...

 

det her ble sinnsykt langt og sikket veeeeldig rotete...men men.

[Anonym bruker]

Er selv i den situasjon at jeg og barnefaren til nr.2 ikke har bodd sammen eller vært sammen. Han var i jobb i utlandet/under utdanning i en annen by de første 4 leveårene til ungen, men jeg tilpasset meg hele tiden etter hans skjema så de to skulle få et nært forhold. Når han hadde praksis i byen vi bor, gikk jeg inn for 50/50 og gav ham hovedansvaret siden han var student og trengte stønader etc. for å slippe å jobbe i tillegg til praksisen. Faren brukte imidlertid denne tiden til å hive ungen til overnatting hos bestemor/tante og tilbragte selv mye tid med en kjæreste som han hadde det halvåret isteden for å prioritere samvær med barnet som han knapt hadde sett de første årene, etter dette ble jeg knallhard på at 50/50 er helt uaktuelt til han prioriterer annerledes. Merket at ungen ble veldig utrygg og forvirret i den perioden hvor han var en "kasteball"

 

I dag har faren langhelg annenhver helg samt at vi deler på høytider og ferier, det fungerer veldig fint. Hvis han i fremtiden prioriterer litt annerledes vil jeg kanskje gå med på delt omsorg igjen, men etter hva som skjedde sist, blir det neppe med det første...

 

Forstår at mange mødre er skeptiske til å overlate barna til fedre som vil ha de mest for å skape faen for mor, men de fedrene som faktisk vil ha barna for å prioritere tid med dem og tar godt vare på dem, bør absolutt få muligheten til det. Er selv vokst opp med min far som hovedomsorgsperson, og var godt fornøyd med den løsningen.