Hvorfor??

[Anonym bruker]

Jeg ble mamma for to mnd siden og det er topp. hun er jo så snill og god..men problemet her er samboeren min...eller er det meg??? jeg går rundt og skuler på han og synes alt han gjør (OG IKKE GJØR) er helt hårreisende galt.. blir så fort sinna på han og egentlig vet jeg ikke hvorfor.. synes jo til tider han kunne hjulpet mer til med den lille, men er ikke så lett å få det igjennom til han.. hjelpe meg.. jeg er bare så utrolig lei meg for tiden, har det ikke godt inni meg.. føler at jeg bare klager, når vi egentlig skal ha det fantastisk.. føler at jeg ikke strekker til.. phu, nei jeg vet ikke jeg.. måtte bare få det ut her.. de som har giddi å lest dette skjønner vel sikkert ingenting av hva jeg har skrevet. usammenhengende, men måtte få det ut.. trodde bare ikke jeg skulle bli deprimert har sagt til han at følelsene er bleknet litt, men jeg vil jo ikke at det skal være sånn!!!!!

flere med dette problemet??

[Anonym bruker]

Jeg hadde det også sånn de første mnd, det er fordi hormonene fortsatt raser i kroppen og allt er nytt og andeledes.

 

Se det ann litt du, for meg forandret det seg igjen etter 3 mnd tid.

Selv om føleslen av å ikke strekke til er her støtt og stadig enda.

 

Men akkurat den føleslen tror jeg de fleste mødre lever med til tider, selv hvor store barna blir.

[Anonym bruker]

Jeg tok nok også ut mye av min usikkerhet som nybakt mor på min samboer.. Jeg syntes også han var håpløs, og dobbeltsjakka alt han gjorde, fra tempen på badevannnet og bretten i bleia.. Stakkars fyr. Men så blei jeg tvunget til å gi han litt ansvar (skulle skrive en semesteroppgave og måtte reise vekk noen timer.. :-) Og han var jo seff super, like flink som meg.. Til å begynne med var jo DET også feil, ikke sant, det er en rar blanding av "jeg er best" og "jeg kan jo for hlevete ingenting av disse mamma-greiene.." Rart? Utvilsomt. Vanlig? U bet! Ok, så rådet mitt (tror jeg) er VÅG å gi han ansvar, krev at han tar det, og i de fleste tilfeller gjør de det bra. Og du får avlastninga du trenger. Da kanskje noe av tristheten du føler blekner.. Og når de blekner, vil du forhåpentligvis se at følelsene dine for kjæresten IKKE har det.. Lykke, lykke til! Klem

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg har det veldig på samme måte. Jeg gråt kronisk de 2 første ukene etter jeg hadde født. Visste ikke hvorfor jeg gråt og jeg ble irritert for den minste ting. Når jeg var gravid, hadde jeg verdens beste lykke hormoner. Livet var en dans på roser.. Men nå som lillegutt er født virker det som disse hormonene har forsvunnet helt, og istedet har jeg fått hormoner med djevelhorn. Kort lunte, ingen tålmodighet, føler meg sliten og lei... Føler at jeg ikke har "bondet" helt med lillegutt heller. Jeg er førstegangs fødene, og alt er derfor helt nytt. Jeg trodde livet skulle forbli en dans på roser etter fødselen, at jeg skulle være en supermamma som ammet og støvsuget samtidig hehe. Jeg prøver å gjøre så godt jeg kan, og mannen min hjelper mye til.. men alikevel er jeg trist og lei... Det irriterer meg at han er hjemme... det irriterer meg at han ikke er hjemme (når han må på jobb etc)... Føler at jeg sitter her med alt ansvaret og ikke har noe liv uten om bleier og pupp! Men jeg vet jo innerst inne at alt er bra. Lillegutt er velskapt og vi har det bra.. Det er vel fordi man er sliten, både mentalt og fysisk etter antall våkennetter.. og redselen for å ikke bli en god mor.. Men som mange sier, så er det første månedene verst... snart vil gå alt gå bedre, så vi får bite tenna sammen og håpe Håper virkelig at jeg snart skal kose meg som mamma

[Anonym bruker]

Hei..

Jeg som skrev innlegget..

 

Ja nå er datteren vår 3 mnd. fikk vaksine i dag.. gått kjempe bra

ting går opp og ned her.. føler jeg ikke får den hjelpen jeg burde fått. føler meg som en alenemor i mange tilfeller. Virker nesten som om at siden det er jeg som ammer så er det jeg og som må skifte bleie og gå med henne til hun sovner osv. blir fremdeles fort irritert på han.. føler han gjør ting "galt" de gangene han engasjerer seg..

 

jeg skal reise bort på jentetur neste helg og da skal han være alene med henne for første gang. ikke for å være slem, men vil gjerne dra på tur uten å bekymre meg for om datteren min har det bra.. den følelsen er dessverre ikke der.. vet han kommer til å gjøre det han føler er best.. men han kjenner henne ikke på den måten, pga at det alltid er jeg som legger henne, mater henne, skifter og duller med henne.. har begynt å gi henne flaske og det er ikke noe problem, hun tar det og får ikke vondt i magen.. egentlig så er det han som skulle gitt flaske i kveld, men igjen er han på hos broren sin og drikker kaffe mens jeg blir sittende her som alenemor!! litt frustrert og veldig lei meg.. håper jeg ikke blir misforstått, jeg elsker å være sammen med datteren min. hun er det beste som har hendt meg.. kommer til å tenke på henne konstant når jeg er på tur, men blir jo og litt godt for meg at jeg kun skal tenke på meg selv.. og samboer har jo godt av det, ikke minst..

 

nei nå ble det mye klaging, men veldig godt å få det ut til noen som ikke kjenner meg og som har tatt seg tid til å svare meg.. det satte jeg utrolig pris på, tusen takk for svar

 

Ha en fin kveld.