Føler meg så såret av venninna mi .. hvordan hadde dere reagert?

[wildberry]

Før jeg møtte sambo/barnefar var venninna mi og jeg sammen stort sett hver dag. Vi hang sammen i tykt og tynt, hadde mange felles interesser, var ofte på byen, og hadde mye moro sammen. Men da jeg møtte min kjære ble det naturlig nok slutt på å fly på byen hver helg for å drikke seg full og sjekke gutter.. syntes heller det var koseligere å sitte på feks en bar og ta et par øl og skravle. Venninna mi reagerte på dette, og synes jeg var kjedelig osv. Men vi skværa opp det og jeg trodde ting var i orden. Men da jeg og sambo hadde vært sammen ca 6 mnd ble jeg gravid. Da reagerte venninna mi kraftig, og kom med saftige gloser som: "du kommer ikke til å bli en god mor fordi du ikke er ferdig utdannet", "du kommer ikke til å bli en god mor fordi du ikke tjener nok penger", "du klarer ikke ta ansvar for et annet menneske", "du kommer til å angre" osv. Men sambo og jeg ville beholde babyen, og begynte å glede oss veldig!

Venninna mi unnskyldte seg da jeg var ca 15 uker på vei, og vi hadde grei kontakt gjennom svangerskapet.

Da gutten vår ble født var hun og besøkte oss på sykehuset. Da lillegull var ca 2 uker tok hun med seg ei venninne og kom hun en liten tur på besøk. Også var hun på et lite besøk ca 1 måned etter det.

 

Etter det har jeg ikke sett snurten av henne, og heller ikke hørt mye fra henne. Hun har sendt mld på facebook en gang, hvor hun lurte på hvorfor jeg ikke ga lyd fra meg. Jeg svarte at jeg synes det var ganske anstrengt mellom oss og at jeg ikke visste hva jeg skulle si/gjøre ovenfor henne. Da fikk jeg til svar at det var ikke anstrengt og at vi

måtte finne på noe en dag. Hun studerer og jobber + at hun er ute i praksis for tiden så hun er derfor ganske travel. Jeg sa da at hun kunne plinge på eller sende en melding når hun hadde tid. Jeg har etter det fått en melding hvor hun lurte på om jeg ville være med å gå en tur med hundene. (vi har hver vår hund) Akkurat da hadde vi besøk av familien til sambo, så det passet ganske dårlig. Etter det har jeg ikke hørt mer fra henne. Men jeg ser på facebook hvor hun sender meldinger til mange andre felles bekjente hvor hun vil finne på ting med dem, at hun gleder seg til å se barna dems osv. Og disse meldingene sender hun gjerne til folk jeg VET at hun ikke liker spesielt godt. Hun har iallfall aldri hatt noe godt å si om dem før.

 

Det hører med til historien at jeg i den første tiden etter at gutten vår kom til verden var litt deprimert. Jeg slet veldig med å godta at jeg ikke kunne være superkvinne: ha et skinnende rent hjem, lage middag til sambo hver dag han kom hjem fra jobb, se strålende ut selv osv samtidig som man har en liten baby. Ikke misforstå meg, jeg anger ikke et sekund på at jeg fikk gutten min, elsker han over alt på jord. Men livet blir jo totalt snudd på hodet, og overgangen var ganske vanskelig for meg. Dette fortalte jeg til venninna mi på telefonen, og hun sa jeg burde søke hjelp. Jeg sa at jeg hadde fått time for å snakke med HS dagen etter. Hun har per dags dato ikke spurt hvordan den samtalen gikk (og det var i september), hun spør ikke hvordan jeg har det nå, hun spør ikke hvordan det er med lillegutt, hun viser faktisk ingen interesse overhodet. Hun har ikke sett han siden han var c 1måned gammel, og nå er han straks 7 mnd.

 

Jeg føler meg så utrolig såret og lei over dette, kjenner det gnager meg veldig. Er det jeg som overreagerer?

Dette ble langt, men godt å faktisk få det ut!

[sannamin*]

etter og ha lest dette så synes jeg overhodet du ikke overreagerer.. For meg virker det som hun er litt selvopptatt og blir fort uintr/snurt når det ikke går etter hennes pipe..Jeg hadde nok ikke sett på henne som en av mine beste venner for å si det sånn. håper du har gode venner som respekterer deg og bryr seg 1000ganger så mye om deg. Ikke bruk så mye energi på henne. det er min mening:))

[Candy girrrl]

Dårlig venninne. Virker som en selvopptatt og stolt person. Hadde degradert henne fra venninne til bekjent og kastet ballen helt og holdent over på henne. Og bruk heller energi på noen som bryr seg virkelig om deg og plei de forholdene i stede.

[wildberry]

tusen takk for et ordentlig svar jeg må jo innrømme at jeg ser ikke på henne som en god venn lenger nei, men synes det er trist at det skal være sånn. jeg har så lyst til å prate med henne, si hva jeg føler.. men hun er ei ganske bestemt jente, og jeg vet at den praten kommer til å ende med at hun er sint og jeg er lei meg. hun er en mye sterkere person enn jeg er.

jeg har ikke flust av andre venner, iallfall ikke ordentlig gode venner. har møtt noen gjennom BIM, hvor jeg har fått kjempegod kontakt med hun ene. og vi er endel sammen

kanskje jeg skal gjøre som du sier, ikke bruke energi på et dårlig vennskap. heller konsentrere meg om å pleie nye vennskap

[Ett_øyelokk....]

Du kan gjerne prøve å ta litt oftere kontakt selv.. Jeg er så lite flink til slikt selv og har mistet noen venner på at jeg ikke har tatt kontakt...

[Gjest]

Det virker som hun er selvopptatt og fokuserer mer på at hun har mistet bestevennen sin enn at du har fått et nytt ansvar og andre problem i livet.

 

Vi har jo bare din del av historien. Fikk barn selv på et tidspunkt da ingen av mine venninner hadde tenkt tanken. Noen forsvant, noen kjempa jeg litt for å beholde, og nå flere år senere er de nybakte mødrene litt ydmyke og unnskylder litt deres oppførsel. Forstår godt at det er en slags sorgprosess når bestevenninnen endres så brutalt, om jeg får ta det fra venninnen din sin side:)

[wildberry]

takk godt å høre at jeg ikke er overfølsom og "hysterisk"..

[sannamin*]

Nei det er jo ikke like enkelt hvis en ikke har en flust med venner, men faren er vel at du kommer til å bli såret igjen og igjen. Når det gjelder svangerskap og få baby så skjønner jeg deg meget godt. Livet blir totalt snudd på hodet. Skikkelig tøft i starten ja. Tips er å evt begynne på noe?forening/aktiviteter på fritid... noe du evt kan ta med babyen din på også?Bare kommer med noen forslag jeg:)

[wildberry]

jeg tenker mye på det ja, at jeg burde være flinkere til å ta kontakt. men som jeg sa til venninna mi: jeg synes det er vanskelig å vite hva jeg skal si/gjøre når jeg føler at ting er litt anstrengt. og jeg jo lenger tid det har gått, jo vanskeligere er det.

[Espoir]

Jeg synes faktisk ikke hun har oppført seg sååå ille hvis jeg har skjønt historien rett.

 

det var teit av henne å si det med at du ikke kom til å bli noen god mor, men det har hun jo bedt om unnskylding for.

 

Siden synes jeg det ser ut som om det e rhun som har prøvd å ta kontakt de to siste gangene, og at du begge gangene har avvist henne, og så har du fortsatt å vente på at hun skal ta kontakt igjen. Selv har du ikke tatt noe initiativ overfor henne, eller tenk over om alt går bra med henne...?

Eller tar jeg feil.

 

I såfall synes jeg at du ikke trenger å være såret, for hun føler kanskje at hun maser på deg og at det er du som ikke er interessert i henne lenger - hun tenker vel at nå er det din tur å ta kontakt, siden du takket nei de to siste ganegen hun ville treffe deg. Så da går dere kanskje begg og er såret på hver deres kant?

[wildberry]

ja, jeg forsøker å se det fra hennes side også. at det er sikkert ikke lett for henne at jeg har forandret meg mye og blitt en "annen" person. det har jeg full forståelse for, og forsøkte jo å være "gamle" meg de få gangene vi hadde kontakt etter fødselen. det som sårer meg mest er at hun ikke har noe problem med å takle at andre venner får barn.. da er hun interessert i babyen osv. men hun vil jo ikke engang se gutten min:(

[wildberry]

takk for tips jeg har faktisk blitt mye flinkere nå de siste par månedene til å komme meg ut og finne på ting. har begynt å kose meg i stedet for å tenke på alt jeg ikke får gjort. så vi går på babysvømming, treffer andre babyer hjemme, på besøk og på kafe osv. det er kjempekoselig

også skal jeg begynne å ri igjen . jeg drev med hest før, og ei venninne lurte på om jeg ville være med å ri en gang i uka! så det tror jeg blir fint

[simba>>>3gutter]

Jeg forstår reagsjonen din, jeg og gubben har diskutert dette mange ganger, mye pga at han har endel venner som er ungkarer og som ikke skjønner at han ikke kan bli med på alt. Og at han ikke kan ta ting på sparket. Men etterhvert som de selv for barn begynner de å forstå at de har vært "teit" (ja en som ae det selv) når de ble sure for at gubben ikke kunne bli med på alt.

Det største problemmet har egentlig vært hytte turer i påsken som guttene har hatt som tradisjon i mange år. Jeg sa fra at jeg synes at det er dumt at han skulle reise på guttetur i påsken når vi endelig hadde litt tid til å være sammen. Da fikk jeg mange sure blikk og kommentarer om at jeg nektet han å være sammen med vennene sine.

Så vi nå har vi egentlig to vennegjenger en med og en uten barn og det er den med barn som vi har mest kontakt med og er sammen med for det er de vi har mest tilsammen med.

 

[wildberry]

det hun sa om at jeg ikke kom til å bli god mor osv tenker jeg ikke på lenger. det har hun bedt om unnskyldning for, og den saken er ute av verden. jeg skrev det bare for å vise reaksjonen hennes på graviditeten min.

 

det er hun som har tatt kontakt de to siste gangene ja, så jeg er klar over at jeg er dårlig på å ta kontakt. men det er fordi jeg synes det er så vanskelig, jeg vet virkelig ikke hva jeg skal si/gjøre. føler at det er veldig anstrengt og vet ikke om jeg klarer å oppføre meg naturlig. redd for at alt skal føles kunstig. og nå har det gått så lang tid og jeg er faktisk skikkelig lei meg for at hun ikke bryr seg noe om sønnen min.

 

og jeg har vært veldig nøye med å spørre om hvordan hun har det, hva som skjer i livet hennes de gangene jeg har pratet med henne. så jeg føler ikke at jeg har gjort noe feil på den måten.

 

men det kan jo være som du sier, at hun tenker at jeg ikke bryr meg om henne, at vi begge er såret... men på en måte tror jeg ikke det heller. hun er en veldig sterk person, hun er ikke typen til å takle ting på en sånn måte. hadde hun følt seg såret eller lignende hadde hun tatt det opp med meg

[wildberry]

det er kanskje naturlig at det blir to vennegjenger.. folk forandrer seg jo når de får barn, prioriteringer blir litt annerledes. kanskje jeg bare må akseptere det, og ha henne som en annen type venn.

[Gjest]

Det høres ut som dere var nærmere hverandre. Forstår godt at du reagerer.

[simba>>>3gutter]

Tror nok hun vil endre seg som venn den dagen hun får egne barn og dere vil ha flere ting til felles igjen. Jeg synes det er for å si det gørr kjedelig og høre på at noen har vært ute på fest og treffet den og den og gjort det og det og som bare (kanskje stygt sagt) tenker på neste gang og drikke seg full. Var nok sikkert selv sånn før jeg giftet meg og fikk barn, føler at de er så ja hva skal jeg kalle det ? lavmål. Men det vel sikker pga at vi har forskjellige intresser og behov for tiden.

[happybirthday]

Tror nok dere begge er preget av at dere lever to vidt forskjellige liv, der dere også har helt forskjellige behov for hva dere vil livet akkurat nå skal inneholde. Dessuten kan det virke som dere rett og slett har vokst fra hverandre. Mange vil nok oppleve noe av det samme som deg - når den ene får seg partner og familieliv. Vanskelig å sette seg inn i den andres situasjon for begge parter, tror jeg.

 

Den som er single, savner alle jenteturene og jentepraten og alt som følger med, inkludert sjekking og alle slike typiske single-sysler. For henne blir du da satt og kjedelig, og det kan være vanskelig for henne å forstå at du skal endre deg så kraftig. En annen ting kan være at ethvert tett venninneforhold også kan ses på som parallell til et kjærlighetsforhold, i den forstand at den single parten kan blir sjalu når den andre ikke lengre har tid til henne på samme måte som før hun fikk kjæreste.

 

Og den som finner seg en kjæreste, har vel lett for å glemme hvordan det var å være single, og er man skikkelig forelsket, blir det gjerne altfor mye prat om den nye kjæresten de få gangene man tar seg tid til en venninneprat. Men det kan også være uforståelig at den andre ikke kan se at man faktisk er den samme personen likevel, selv om man har fått mann og barn.

 

Forstår godt at du strever med såre følelser nå. Men det er kanhende like mye sorg over det tapte venninneforholdet som skuffelse over hvordan hun forholder seg overfor deg på. Er jo mye som har skjedd i livet ditt på kort tid. Store omveltninger som man kan trenge tid på å venne seg til, uansett hvor mye man har ønsket seg barn og familieliv. Men prøv å se fremover - tenk på henne som et godt minne i den forstand at "det var artig og fint så lenge det varte" (venninneforholdet), men nå er det på tide å utvide horisonten og søke andre som kan fylle dine krav og behov som du mener dine venner skal ha.