Hva med familien til BF?

[Anonym bruker]

Er nesten litt overveldet over hvor mange som er i akkurat samme situasjon som meg:)

Bf vil ikke ha noe som helst kontakt med gutten vår som kommer i juli, men d får bli hans problem..

 

Men hva med familien hans? hva mener dere om dette, og er d noen som har kontakt med de? jeg har aldri truffet foreldrene, men hva om de ville hatt kontakt med den lille? er så masse forskjellige meninger om d, så vett ikke hva jeg ska gjøre..

og hvordan ska jeg ta kontakt med de evt?

[Anonym bruker]

Mora til bf kunne bare latt være å være der. Hun mener hun har rett på samvær med barnet istedet for bf hvis ikke han ville hatt det. Noen som vetnoe om dette?

Vet han synes det er vanskelig å forholde seg til henne.Hun blander seg for mye! Skulle tro hun var den eneste i verden! Bf burde sette ned foten, men sånn som hun er så forstår jeg at han ikke orker å krangle. Mens faren hans og stemora er verdens skjønneste! Jeg kommer til å gi de like tilbud, men de får oppføre seg også (les mora) Bf sier til meg at jeg ikke burde starte krig med henne for min egen del, og har ikke tenkt til det heller. Men jeg har også sagt til han at det som skjer er mellom meg og han. Ingen andre. Da mener jeg avtaler om samvær osv, hun skal ikke si hva hun mener.

[Anonym bruker]

JEg har kjempe god kontakt med familien til BF selv om han ikke vil ha noe m oss å gjøre! Jeg er mer hos morra hans enn det han er selv! Hun skal være m meg på fødselen Nå har vi et barn fra før av da.. Så jeg kjenner jo familien kjempe godt fra før... Har enda ikke fortalt resten av familien at han skal ha en unge til m meg.. De vet ikke at jeg er gravid en gang.. Morra hans fikk vite det da jeg var 5 uker på vei.. Så hun har støttet meg hele veien

 

Når det gjelder det med at morra til BF har krav på samværet som BF egentlig skal ha er bare tull!! Hun kan ikke sette fram krav om noe som helst.. Det der er det du som bestemmer.. ! om BF ikke vil ha noe m Gutten deres å gjøre så kan ikke bare guttens farmor komme å kreve å ha han annenhver helg og sånn.. Da må evt BF ha han og at han lar henne passe gutten for han..

 

Jeg synes at dere andre her som blir\er alene skal si i fra til BF sin familie at det er et nytt barn på vei inn i familien deres.. Selv om BF ikke vil det, så er det faktisk en baby det er snakk om her.. Å jeg synes enhver kvinne har rett på å vite at hun har blitt\skal vli farmor.. Det er jo ikke nødvedigvis at hun har samme meningene som sønnen sin.. Se på min situasjon.. BF og jeg har en datter fra før.. han har henne annenhver helg, men henter og leverer i B.hagen så han slipper å se meg.. å nå skal vi ha en til.. Han vil ikke snakke m meg en gang.. Men jeg fortalte det til morra hans m en gang og hun gleder seg Det er ikke noe å tape på det.. Vil de ha kontakt m barnet er det kjempe fint.. vil de ikke så har i allefall dere gitt de sjansen og de kan ikke komme senere og si "du lot oss aldri få sjansen til å bli kjent m babyen" osv..

[Anonym bruker]

Det er kun BF som har krav på samvær, hvis foreldrene hans vil ha d så er d opp til deg..

[Anonym bruker]

Jeg har ingen kontakt med familien til BF. Vet ikke hvem de er heller, bare hvor de bor. BF har jeg ikke snakka med siden i høst, og jeg har termin i mai.

 

Vet heller ikke om han har fortalt foreldra det. Har ingen planer om å kontakte de først hvertfall. Hvertfall ikke nå. Makter ikke noe slags konflikter (om det skulle oppstå)..

 

Men har hørt av andre at det skal være en kjempekjekk og koselig familie, så jeg øyner et håp om at ting kan gå bra likevel.. Vi får se hva som skjer!

[piamamma]

Lykke til

[Anonym bruker]

hei, da jeg ventet jentet min tok jeg selv kontakt med familien selv om barnefaren ikke ville ha kontakt. heldigvis hadde han fortalt om det til familien sin og de ønsket meg velkommen inn. nå har jeg kjempe god kontakt med dem.

 

hvis jeg var deg ville jeg bare ringt dem, hva er det verste som kan skje? at de ikke vil ha kontakt, men da vet du at de ikke er en familie å satse på.

 

lykke til

 

[Anonym bruker]

ja tror jeg kommer til å ringe de.. aner ikke hva jeg ska si til dem da, hehe.. vet at BF ikke har fortalt dem det, så de aner ingenting..

 

Takk for svar jenter :-)

[Kosel]

Jeg har masse kontakt med familien til BF. Hadde møtt moren hans engang før jeg ble gravid og det var tre år tidligere. Vi bodde i en annen by og hadde inget "ordentlig forhold". Han var treg med å si det. Men det var det eneste kravet jeg stilte. At han fortalte det til de så de fikk velge for sin egen del om de ønsket kontakt med oss om han skulle finne ut at han ikke gjorde det. Og at om han ikke fortalte noe innen mini var kommet så kom jeg til å ringe mammaen hans å fortelle henne det selv.

 

Nå har vi masse kontakt både med bf og familien hans (ikke bare foreldre og bror, men også de andre slektningene) Men vi treffer foreldrene og broren oftere enn bf fordi han bor så veldig langt unna. Prøver å maks la det gå 14 dager mellom hver gang og selv det er litt lenge syntes vi. Mini har nå prøvd seg på overnatting og campet hos farmor/farfar & onkel et par netter. Kjempe koselig for de, og veldig deilig for meg. Bf har fortsatt endel år med skolegang igjen forann seg og blir boende langt unna en god stund til, så vi har tenkt at foreldrene hans får ha endel av samværet hans etterhvert som mini vokser seg til og kan være lengre enn en natt borte fra mamman sin. Om ikke annenhver helg, men kanskje tredje hver. Pluss at han får være sammen med pappaen sin så mye det går når han har muligheten til å komme nedover.

 

Syntes besteforeldrene og barna har krav på å bli kjent - og at fedrene ikke har noen rett til å velge bort denne muligheten for barn/besteforeldre. Det valget får de i såfall ta selv.. Så ja, om det hadde vært meg så hadde jeg ringt å snakket med de!

[Anonym bruker]

Dytt

[Anonym bruker]

dytt

[Anonym bruker]

Da søstra mi ble gravid med kjæresten, stakk han etter noen måneder da han plutselig oppdaget at han ikke ville bli far.

 

Da ungen var født, hadde barnefar fortsatt ikke fortalt familien sin at han skulle bli far. De bodde noen mil fra oss, og søstra mi hadde aldri møtt dem eller tatt kontakt med dem.

 

Vi (ikke søstra mi da) var passe sinte på denne gjøken av en mann, så vi satte inn en fødselsannonse i avisa på hjemstedet til eksen og familien hans. Dere skal tro det ble liv i leiren!!

 

[Anonym bruker]

hehehe, den var god! det ska jeg jammen gjøre også hvis han ikke sier det selv snart

[Maria8]

Selv om familien til BF ikke har noen rettigheter, synest i alle fall jeg at de fortjener å vite det. Og enda mer for den lille sin skyld. Det var jeg som (DESSVERRE) måtte ringe kommende farmor og fortelle nyheten, men jeg hadde "lov" fra BF. Tror det er lurt å prøve å vinne over BF litt gradvis, det er min erfaring i alle fall :)Han var så ufattelig treig, og fikk ikke frem ordene til foreldrene. (det var min ide fra starten at ingen trengte å vite at han var bf, fordi han er bare 19, jeg 26, han tok det knallhardt at han skulle bli pappa og jeg villle ikke snu opp ned på livet hans. Lille ble til på en ONS..Men etter en stund skjønte jeg at dette ikke var noen god ide..) I allefall, praten med farmor gikk VELDIG bra, jeg hadde et nesten ferdigskrevet manus før jeg ringte for å presentere saken mest mulig skånsomt. Etter dette ordnet alt seg gradvis. Jeg og BF var på amathea, han har vært med på inforunde på sykehuset, og gleder seg til å være med på fødselen. Ble skikkelig rørt da han fortalte at hadde vært å shoppet babyklær!!

Hele slekten hans er kjempeengasjert, går knapt en dag uten at minst en av dem tar kontakt. I helgen var jeg på lunsj hos bf og foreldrene, og på besøk hos tanta hans. Og i påska skal jeg på hytta med hele slekta.. Ordner seg for snille jenter, hørte jeg her inne da alt var svart!!

 

Jeg nevnte til kommende oldemor en dag, at dersom BF hadde insistert på at jeg ikke skulle fortelle det til familien og nektet kontakt, så hadde jeg sikkert aldri fortalt det. Og hun ble helt blek og rar, rett og slett skikkelig såret av tanken på at det skulle finnes et oldebarn som hun ikke visste om... Så jeg anbefaler å si det, men gjøre det minst mulig dramatisk, hormonelle som mange av oss er..

 

[Anonym bruker]

Maria8; kan jeg få spørre hvordan du sa det til dem?

 

Min bf vil ikke ha noe som helst kontakt med den lille, han tar det hele skikkelig tungt han og..tør ikke ha noen forventninger om at han kommer til å ombestemme seg heller, i tilfelle han ikke gjør d.. Jeg og babyen kommer ikke til å bo i samme by som bf eller familien hans, men jeg syns virkelig de fortjener å få vite det. Bf har sagt at han skal fortelle dem det når han er klar for det, men jeg tviler sterkt på at han kommer til å bli det egentlig.. Verken jeg eller noen av dem jeg har snakket med om dette kan tenke oss at det er sannsynlig at de ikke vil ha noe med barnebarnet sitt å gjøre, tror de fleste "oppegående" ordentlige mennesker ville hatt kontakt. MEN, just in case, hvis de ikke vil, og sier dette til bf uten at jeg snakker med dem selv så har jeg egentlig ingen garanti for at han har fortalt d..

Har aldri truffet de heller, så aner ikke hvordan jeg skulle lagt det frem..

[Maria8]

Klart det Litt guffent å tenke på hvor svart alt virket da!! jeg hadde ingen tro på at BF ville ombestemme seg jeg heller, men har hele tiden hatt klokketro på at han er en bra fyr. Derfor har jeg valgt å telle til ti mange ganger og tenke meg godt om før jeg har gjort store ting..

 

Jeg og BF var enige i at ingen skulle få vite at barnet var hans (vi bor et sted med under 10 000 innbyggere, det ville blitt SNAKK, noe som virket mer skremmende på bf enn selve barnet..) Han levde livet sitt vanlig, jeg spydde dagen lang, var hormonell og måtte tåle rykter om de mest utrolige var faren til min lille, siden det ikke fantest noen å koble meg til. Prøvde å få litt støtte fra bf, men han var mest opptatt av hvordan dette skulle gå for han. Fikk lite svar på meldinger og mail, og følte at han prøvde å ignorere meg ihjel. Klikket litt på han, og fikk høre hvor tungt det var for han, og at han nesten ikke hadde lyst til å leve etter denne "tabben". Og jeg tviler ikke på at det var virkelig det han følte. Han la alltid til hvor omtenksom jeg er som gjorde dette for han osv, og han har på desse åtte månedene aldri sagt et stygt ord til meg.

Etter hvert gikk det opp for meg at det var et lite menneske vi skulle ha, ikke bare en graviditet. Jeg inviterte han hjem til meg, og fikk han til å skjønne at foreldrene hans hadde rett til å vite det. "Esset mitt" var det han sa om at han ikke orket å leve med dette, og jeg forklarte han at DET ble et for stort ansvar for meg å skulle gå å tenke på hver gang jeg ikke fikk svar på noe. Og et barn ødelegger ikke livet, hva om foreldrene fikk vite at de har et barnebarn på feks ti år (eller en senere partner? eller at ungen dukket opp på døren hans, hun kommer jo til å få en egen fri vilje som ikke jeg kan styre..) SÅNT kan ødelegge livet!! Han var fortsatt livredd for at det skulle komme ut blant "alle andre", og jeg lovde å fortsatt holde på det, så lenge han gjorde det han skulle. Dagene gikk, og han fikk ikke sagt det. Så da sa jeg at " ok, jeg liker det ikke, men da får jeg vel gjøre deg tjenesten å si det for deg." , i steden for å TRUE med å si det ( litt sleipt men.. hihi..) Han sa at faren er av den hissige typen så jeg burde snakke med moren (familien hans er litt sinna på han enda for at han ikke gjorde det selv, for de er en stor og close familie)

 

Jeg ringte kommende farmor en morgen, men fikk ikke svar. Prøvde en fem seks ganger ut over dagen, men fortsatt ikke svar. GRUSOM dag! Så ringte faren opp igjen! Nummeret som stod på henne var faren sitt! han lurte på om det var noe spesielt , men neida, jeg ringte bare en fremmed dame en hau med gangen uten grunn. I panicked.. Sendte en hysterisk sms til bf, som sendte meg nummeret, og tid for når jeg burde ringe. Og når tide kom, svarte hun selfølgelig ikke. Da var det kveld, og en en av de hardeste dagen psykisk jeg noen gang har hatt..

 

hun ringte opp igjen etter en stund, og da var ikke jeg lenger så forberedt, men det gikk bra.sa noe sånt som "Hei det er xx. Du, jeg er nødt å fortelle deg noe, fordi bf ikke greier å gjøre det selv. Han vet at jeg ringer altså." "jaha?", med litt bekymret stemme. "Jeg er gravid i 19 uke, og bf er faren." "eh, hvem er det jeg snakker med sa du?" "xx. Unnskyld for at jeg må fortelle deg dette, men bf har prøvd de siste dagen men bare ikke fått frem ordene" Fortsatt med helt rolig stemme: "oi. ja jeg må si at dette var et lite sjokk. Er alt bra med deg da?" "litt kvalm og sånn, men en kjempelettelse at du vet det. BF tar det veldig tungt, så jeg håper at du kan ta det opp litt forsiktig med han".. Det lovde hun. Og sa at dette er jo sånt som skjer og ikke noe man kan bli sint for eller noe. Vi pratet en stund, og hun var fremdeles sjokket, men hadde en veldig god følelse da vi la på. Hadde jo sett for meg å bli behandlet som rene overgriperen!! Så pratet de med sønnen, som fortalte at det var greitt for meg at han ikke skulle ha noe med den lille å gjøre, og at han skulle slippe noe ansvar, ikke stå i papirene eller noe. Noe de IKKE syntest var greitt, men brukte en tid på å jobbe med sønnen. Hørte ikke et knyst fra dem den neste måneden, så det ble ikke den store LØSNINGEN jeg hadde håpet på. Chattet med bf av og til, og spurte om de bare ikke brydde seg. Joda, de maset av og til, var igrunn alt jeg fikk ut av han. Jeg var så utrolig frustrert, og tok med meg bf på amathea for å planlegge hva vi skulle gjøre. Der komm han med bomben at han VIL være pappa! Følte at dama på amathea var på hans "side", alt handlet om hvor fælt dette var for HAN. Holdt på å begynne å grine, da hun snakket om problem som kan dukke opp, at jeg nektet han å se Lille, da måtte han gåt til familievernkontoret, eller kanskje til og med rettens vei!! Endte med at han måtte forsvare meg, og forklare at jeg var verdens enkleste å samarbeide med, og at vi neppe får slike problem. Tiden gikk etter dette også, og han fortalte det kun til to nære venner at han skulle bli pappa. Så en dag kom det ENDELIG ut. Etter det inviterte foreldrene hans meg hjem, og vi fikk pratet ut (ikk ehan da, han satt der STUM omtrent). Og videre har hele slekta invitert med hjem og på ulike arrangement og sender sms eller ringer hele tiden. Og BF gleder seg, og fikk se at dette ikke var verdens undergang likevel.

[Anonym bruker]

Å så utrolig koselig! (slutten altså..hehe), blei jo nesten en solskinnshistorie av d hele..

Faktisk begynt å se et lysglimt i enden av tunnellen i dag jeg og, tok kontakt med den kommende onkel..Han var veeldig skeptisk til å begynne med, og trodde det var en spøk fra bf sin side. Men jeg fikk overbevist han om at jeg ikke var helt sjuk i hodet som kunne funnet på noe sånt, og at hvis bf hadde visst jeg tok snakket med broren så hadde han klikka på meg. Men han tok det helt fantastisk bra! Han skulle prate med bf og få han til å fortelle det til foreldrene. Både han, og garantert foreldrene ville også ha kontakt med det nye familiemedlemmet, og han var sikker på at med tid og stunder ville bf innse at han måtte endre innstillingen sin..

Broren til bf er litt eldre enn oss da, så det hjalp jo på, i tillegg til at han var utrooolig hyggelig:)

[Maria8]

Jepp, jeg klager ikke!

 

Og jeg er kjempeglad på dine vegner!! Nå er du igang vettu De fleste oppegående menn comes around etterhvert, bare så frustrerende at det skal ta sånn tiiiiiiid. I alle fall for oss som er proppa med hormoner og vil at alt skal skje NÅ!