deprimert

[Anonym bruker]

Dette er min første graviditet. Det var ikke planlagt men er i fast godt forhold. Jeg ble kjempe glad da jeg fant ut at jeg var gravid, men etterhvert som tiden har gått, så har jeg blitt mer å mer deprimert. Jeg ønsker dette barnet å er så glad får at jeg er så heldig å kan få barn, men likevell så er alt det jeg gjør nå ett ork. Jeg orker ikke å gjør husarbeid, jeg orker ikke lage middag, jeg orker ikke gå ut, jeg ligger på sofaen å ser på tv eller i sengen å gråter. Er skikkelig tapt av energi Jeg føler meg stor å fet å ikke gravid. Jeg er 23 uker på vei. Jeg har røyka i mange år men sluttet da jeg fant ut at jeg var gravid, men nå har jeg begynt så smått igjen pga alt det som jeg ikke takler å jeg føler at røyken trøster. Men da får jeg kjempe dårlig samvittighet ovenfor barnet mitt.

Er jeg allerede enn dårlig mor eller er dette noe som er "normalt" i forhold til svangerskapet? Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. Jeg vil bare at dette skal gå over. Noen der ute som kan gi meg noen gode råd?

[*lille blomst*]

Heisann!

 

hvorfor så trist hvis du er glad for barnet?

Du skriver ingen ting om hva barnefaren synes og hvordan han er, eller hvordan forholdet dere imellom er... Noen grunn til å bli deprimert pga noe av dette eller? Hjelper og støtter han deg?

Har du vært deprimert slik som dette tidligere?

Er helt sikkert mye hormoner og gravide"ting" som spiller inn her, men har du ikke noen å snakke med? en god venninne eller JM el likn...?

 

Finn deg noe positivt som du kan gjøre, noe som bidrar til å lette tankene:) hvis du ikke orker noe så kan det hjelpe om du ikke har dårlig samvittighet pga dette... Feks tenke at "jeg er gravid og skal kose meg her på sofaen", uten å bli lei fordi du gjør nettopp det.

 

[*lille blomst*]

og prøv å kutte røyken også...

Vet det er hardt, men for den lille så er det både ekkelt og vondt så om du lar være så slipper du iallefall skyldfølelse og dårlig samvittighet:)

 

dette klarer du!

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jag hadde det likadant under min førra graviditet, trodde jag skulle gå under. Jag og gubben min hadde inte heller planert barnet og han var frånvarnade i perioder. Inte så mycket støtte... Men jag hadde endel venner som jag kunde snakka med og det hjelpte. Nær jag tog upp det med jordmor sa hon at det var vanligare æn man trodde. DU ÆR NORMAL. Det jag kan råda dej til ær og prata med venner og jordmor, ta med gubben til jordmor så han får høra hur det ær. Lykka til, tænker på dej.

[mamma til 2 skjønnheter]

Jeg veit iallefall en ting, og det er at når du holder det lille nurket i armene for første gang så er depresjonen din kurert ;-) Jeg kan love deg det ! Det er bare hormonene som spiller deg et puss nå .

[Anonym bruker]

Hei,jeg har vært deprimert i alle mine svangerskap ,spesielt i begynnelsen når du føler deg bare sliten. Men så har det gått over når formen er bedre.

[Lille Luna]

Hei!

 

Det er ikke bare lett å være gravid-tvert imot er det en heltidsjobb som krever all oppmerksomhet fra kroppen din. Og det tar på. De følesesmessige aspektene ved en graviditet er like store som de fysiske forandringene. Det er viktig at du annerkjenner det, og greier å snakke med noen du har nær om det-eller kanskje med legen eller jordmoren du går til?

 

Det er en stor omveltning i livet å bære frem ett barn, og på ett vis tror jeg det er sunt å ha noen tunge perioder også, så lenge det ikke går over i en alvorlig depresjon. De tunge periodene tvinger deg til å betrakte livet som har vært og det nye livet som kommer med dette barnet.

 

Jeg håper du greier å ta tak i depresjonen din, og ikke tillater at det går for langt. Det er ikke lett, men jeg tror du i ettrtid vil føle dg sterkere ved å ha vært gjennom det.

 

Jeg ønsker deg masse lykke til!:-)

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har opplevd det akkurat som du beskriver. Dette vil gå over når barnet kommer.Kutt ut røyken og prøv å få fylt dagene med noe du liker. Kanskje en ny hobby? Hva med å begynne å strikke til den lille?