Mille ble født 20.02 og bisatt 29.02.. Noen må hjelpe meg!

[Anonym bruker]

Etter noen intense dager på sykehuset med de råeste av alle følelser, er jeg nå helt tom, jeg føler virkelig ingenting! Vi hadde en vakker bisettelse for Mille i går, en utrolig verdig og fin seremoni- og jeg felte ikke en tåre, og kjente ingenting! "Alle" sier at dette er normalt, at jeg må ha en "pause" for å overleve.. Men jeg plages allikevel av dårlig samvittighet; er det andre som har opplevd dette? Og hvor lang tid varte det for dere?

 

Takknemlig for svar, kommer tilbake med fødselshistorie når følelsene er tilbake (forhåpentligvis) slik at Mille får sin historie fortalt slik den burde.

 

Englemamma

 

 

[ludda]

Så forferdelig urettferdig at ikke lille mille fikk leve.Så vondt å lese om hvor vanskelig du har det nå.Det du føler nå er helt normalt å ikke rart etter den påkjenningen det er å miste et barn.Hvor lenge det varer er forskjellig fra person til person.Du må ta tiden til hjelp.Håper du har noen rundt deg som kan lytte og ta vare på deg.

Jeg anbefaler www.englesiden.com.Sender mange gode varme tanker å klemmer din vei.hilsen englemamma til 2 nydelige gutter.

[nr3hososs-og kanskje en til...]

Vi alle reagerer så forskjellig... Det er vanlig å ha dårlig samvittighet, noen mer andre mindre. Noen trenger noen å skylde på, og noen skylder på seg selv. Det er vel ingen sin feil, som regel... det hender jo ulykker, men ofte bare skjer det. Det er en tid du gjennomgår som ofte kan føles som et vakum blandet med en karusell... Vet ikke helt, men som en venninne sa til meg, du må hente frem krefter du tror du ikke har... Det er nok sant. Har du noen nært å prate med, gjør det om du føler for det. La tiden gå, og ikke stress med å komme videre, om du ikke selv føler for det. Bruk alt du får av tilbud, hvis du mener det er riktig. Det er dine følelser, dine retter å bestemme hva du vil!

 

Det er noe helt uvirkelig å begrave en del av deg selv, som ikke har fått tiden her på jorden som vi ønsket og planla... Det er trist, og alle, du og dine rundt deg trenger noen ekstra tanker fremover. Jeg vet at det kan oppleves forskjellig, men også at det kan være godt å prate med noen som har opplevd det samme. Vi er noen her på dette forum, men også på englesiden og etbarnforlite... Bruk de om det skulle passe deg.

 

Hilsen en annen englemamma... (min gutt skulle vært 2 mnd og noen dager nå, om det hadde blitt som planlagt...)

[Forvirret - Har fått Waldemar!]

Hei!

 

Min lille gutt skulle også ha vært to mnd gammel på tirsdag... men sånn ble det ikke.. Dessverre!

 

Vi også anbefale deg englesiden.com. Der inne kan du snakke med mange andre som er i samme stiuasjon som deg selv, og du kan få noen råd til hvordan du kommer deg videre. Husk at det tar den tiden du tar, og at du skal tillate deg å sørge! Ikke stress med noe som helst.

 

Mange mange varme klemmer til deg!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

[idamora]

hoff ikke bra..men de beste englene blir hentet først..

du kan takke for at du fikk den lille stunden til og bli litt bedre kjent:)

det kommer en dag vi alle møtes igjenn:)

[Pfff]

Hei du. Jeg tror det var deres annonse som stod i avisa sammen med annonsen til vår vesle Iben som døde 19.02.08. Da jeg leste at ei jente som het Mille døde dagen etter vår datter tenkte jeg at hvordan kan verden være så ufattelig urettferdig?? Iben døde under fødsel og ingen av jordmødrene eller legene vet hvorfor hun døde eller grunnen til det. Vi venter på svar på prøver osv.

 

Jeg kjenner meg godt i det du skriver. Jeg også ble sint på meg selv for at jeg kanskje hadde sørget for lite eller at jeg ikke har knekt sammen og ikke fungert, slik jeg ser andre sørgende i filmer gjør. Jeg ville gråte mer, men jeg var bare tom i mange dager etterpå. Men jeg har nå bare akseptert at jeg sørger på en annen måte, ihvertfall nå. Nå går dagene mye lettere, men jeg klarer ikke å legge fra meg at kanskje den store smellen venter rundt hjørnet. Jeg skal tilbake i jobb om to uker, men kanskje det å komme tilbake til jobb enten gjør at jeg synker til bunns eller kanskje den gjør at ting blir lettere? Jeg tror også psyken lager en forsvarsmekanisme som gjør at du fortrenger mye av det som har skjedd (kanskje gir deg bare brøkdeler av bilder i hodet), slik at man skal overleve dagen og komme videre. Men det er når man selv lar seg selv bearbeide episoden, at man får alle bildene fram som man hadde "glemt".

 

En ting jeg merker at jeg gjør er at det kommer dager hvor jeg "glemmer" helt hva jeg har opplevd. Jeg går lykkelig uvitende rundt og later som ting var som før. Men så tar jeg meg inn og tvinger meg selv til å huske. Da blir jeg lei meg. Noen ganger trenger jeg å besøke andre englebarns hjemmesider, eller lese innlegg på forumer for å kunne få en utblåsning. For noen ganger merker jeg at det er en vulkan av gråt som trenger å lette på trykket iblant.

 

Men vi er alle ulike og alle sørger på forskjellige måter. Det er kanskje for noen vanskelig å akseptere, men så lenge man prøver å ha like mye indre dialog som man har i vanlig dialog med partneren eller en venn, så tror jeg man kommer langt i sorgprosessen. Vi har gått gjennom en hard tid og fått en erfaring ingen ønsker å oppleve. Ingen kan vite hva vi har gått gjennom, bortsett fra de som har opplevd lignende, men der er også forskjellene store.

 

Ønsker bare å gi deg en virtuell klem og vit at vi er mange som har opplevd dette som kan støtte hverandre. Tror kanskje jeg skal sjekke ut englesiden selv.