Må ta et vanskelig valg! (lang)

[Anonym bruker]

Hadde et slags forhold til en venn jeg bodde med (romkamerat, ikke samboer), men han ville ikke mer. Trøstet meg med en på en veldig fuktig fest, men hadde ikke sex, bare rotet veldig. Så fant jeg ut at jeg var gravid! Har vært mye frem og tilbake med han jeg bodde med, kaller han bf, siden det er nok han som er det. Men jeg hadde ikke samvittighet til noe annet ennat jeg måtte fortelle det til han hva som hadde skjedd med han andre. Vi skal ta en dna-test. Vi bor ikke sammen lenger, og han andre vet om situasjonen og er enig at en dna-test er riktig valg siden det var mye alkohol i bildet. Ul termin stemmer også med han på festen, men husker ikke alle gangene med bf, så er usikker.

 

Nå, 6-7 mndr etter at jeg fortalte dette til bf forteller han meg hvor vanskelig alt har vært for han. Når jeg har prøvd å snakke med han om dette tidligere, har han bare sagt at det går nok bra og at vi skal ta det som det kommer. Er utrolig vondt å høre i ettertid at eg har såret han så mye! Vi var ikke sammen, det var han som "dumpet" meg og han hadde sex med ei annen dagen etter jeg var på festen. Han har sagt hele tiden at vi kommer til å være venner uansett. Men det sier han ikke nå lenger. Hvis det ikke er hans så kommer han aldri til å snakke med meg igjen. Det er hans valg.. Men utrolig trist, han er jo vennen min! Men forstår at det hadde vært vanskelig for han.

 

Jeg har hele tiden ville hatt han med på fødselen fordi jeg føler meg trygg på han. Men han ville ikke pga alt som skjer(sånn typisk mann-grunn, blod, hyl, "kan få ødelagt sex-liv" osv...) og det har vært helt greit for meg! Jeg vil ikke tvinge han.

 

Etter at han fortalte meg at han har hatt det vondt etter jeg fortalte det som skjedde den kvelden, har vi snakket litt om fødselen og hva han egentlig tenker. Han vil at jeg skal ta valget om han skal være med på fødselen eller ikke! Han klarer det ikke selv. Han ville ikke vært der hvis det kun var som venn og støtte hvis barnet ikke var hans, men ville vært der hvis det var helt sikkert at barnet er hans. Jeg vil jo ikke ta fra han den opplevelsen og vil gjerne ha han med uansett. Men det er skikkelig vanskelig og måtte ta det valget! Heller mest mot det at han skal være med.

Men hva om jeg velger feil? Han sier han kommer til å angre hvis han har vært med og barnet ikke er hans. Men er det ikke bedre å angre på noe man har gjort enn ikke gjort? Det er jo mer sannsynlig at barnet er hans, og det er ikke noe han kan få tilbake hvis han ikke blir med. Hva ville dere gjort?

[Yvonne04&Leon08]

ta han med=)

 

føl på du syns det er rett=)

 

bedre og angre på noe man gjorde en og angre på noe man ikke gjorde ja=)

[Muttern]

Om man har vært med på fødselen eller ikke har lite å si for senere samarbeid og senere farsfølelser. Dere legger nok mye mer i deltagelse på fødsel enn det som er nødvendig. Selv fødte jeg nr 2 alene. Det har ikke preget meg, barnet eller barnefar på en negativ måte. Når barnet begynner i barnehagen og senere skole er det helt andre ting som er avgjørende, og viktig, en hvem som var med på fødselen. Det vikstigste for han er en dna test. Og jeg synes ikke du skal kreve og forvente hans deltagelse under fødsel. Hvis han vegrer seg så la han slippe, uten å gi han for dårlig samvitiighet. Det finnes mange gode fedre rundtomkring som ikke har vært med på barnet sin fødsel!!!!