Lei?

[Anonym bruker]

Er vi så lei av alt maset fra bf at vi ikke engang orker å skrive om det her? Har vært litt lite action her den siste uka... Eller kanskje det bare er et godt tegn?

For min del har bf og jeg sett film sammen idag! Var veldig koselig! Vi hadde en liten kose-stund midt i filmen, noe som ikke gjorde meg noe! Men han blir så rar etterpå! Snur seg og jeg må holde litt avstand.. Før det så er han skikkelig god, koser, stryker på magen, osv og han er virkelig ikke egoistisk når vi har sex. Men men... får vel bare tenke at han er mann!

Har skjedd utrolig mye i det siste! Mye negativt, utrolig at han ville se en film med meg, det var mitt forslag. Så er ikke meningen å være negativ når jeg sier at jeg ikke stoler på han og lurer på hva neste "trekk" blir.

[Anonym bruker]

Jeg har ikke snakka med BF siden i høst(da jeg fortalte han om at jeg er gravid).. Etter det fikk jeg et par tlf fra han hvor han trua med selvmord, slutte i utdanninga si etc.. Sa til han at han fikk bare ta selvmord om det er det han ønsker. Jeg tar ikke ansvar for hans liv! Og så ba jeg han slutte å ringe meg om han ikke kunne komme med noe konstruktivt. Etter det har det vært stille. Dette er 4 mnd siden.

 

Men livet mitt går videre! BF er ingen ex, han er en bekjent, og vi har en del av de samme vennene. Aldri hatt noe forhold eller følelser for hverandre, men hadde god kontakt en periode og hang litt sammen nå og da. Han er nå i et forhold med ei annen som har barn fra tidligere. Han vil ikke vite av barnet jeg nå bærer på, og som faktisk er hans. Var tungt å innse i starten, men nå går det bedre.

 

Kanskje ting endrer seg etter jeg har født, kanskje ikke. Hvertfall har jeg vært så heldig, har en familie som støtter meg 110% og jeg har i tillegg fått verdens beste kjæreste. Vært sammen i 3 mnd nå og vi gleder oss enormt til gullet kommer. Mitt barn skal aldri føle seg uønsket av meg hvertfall. Jeg vokste selv opp med stefar, og jeg må si han har gjort en fantastisk jobb! Jeg ser på min stefar som min far da min bio far har vært til og fra i mange år, og egentlig "hatt nok"(les: ikke hatt interesse av meg) med sin nye familie han fikk etter han skilte seg fra min mor da jeg var 4 år.

Jeg er utrloig glad det finnes menn der ute som tar til seg et barn som de selv ikke har vært med å produsere, og enda kan elske og oppdra det som h*n skulle vært hans eget!

 

Kjempefint å høre at det ordner seg litt for andre her også! Blir glad når jeg leser at mange finner ut løsninger og ordninger som fungerer.

 

Stor klem fra meg!

[Anonym bruker]

"Min" bf er så uforutsigbar for tiden.. Ja, vi hadde det koselig i går, men har ikke sett hverandre på over en mnd. Og begynte å snakke med hverandre igjen forrige uke etter en mnd med null kontakt. Og selv om det var koselig igår, så blir jeg ikke overrasket om det plutselig kommer et brev om rettsak i posten. Må liksom være forberedt på alt hele tiden, ganske slitsomt! Og vi har aldri vært kjærester, men venner. Og det er vel det jeg synes er det som er mest trist. At vennskapet er så opp og ned også. Hvis jeg feks forteller noe han synes er morsomt, prøver han ofte alt han kunne for å ikke smile eller le. Vondt at vi ikke kan le litt sammen lenger.. Men håper alt heller mot den positive rettningen etterhvert Det får bare gå som det går, jeg gir ikke opp et samarbeid for barnets skyld ihvertfall.

[Anonym bruker]

Ja, det er akkurat det med å ikke vite hva som skjer framover.. Ganske stressende til tider. Jeg tenker jo mye jeg også, spesielt siden jeg ikke har snakka med BF at all på 4 mnd. Men jeg orker ikke løpe etter han og holde han i kragen.. Han er en voksen gutt(mann!), og burde vel vite litt om hvordan det med barn fungerer nå, ettersom han er i et forhold med ei som har barn.

 

Rettsak har jeg også tenkt på noen ganger.. at BF kan sette i gang, men hvilken grunn har han? Absolutt ingen.

 

Det er kjempeviktig å ha et nettverk rundt seg som støtter og stiller opp. Hadde ikke jeg hatt mamma og de feks, ville jeg følt meg VELDIG redd og alene. Det er godt å ha noen sterke mennesker å støtte seg til når man selv føler seg svak.

 

Jeg håper alle vi som har problemer og uoverensstemmelser o.l med BF vil få fred eller komme fram til en løsning. Hverken vi eller våre barn fortjener en vanskelig start på noe som kan bli helt fantastisk! Selvfølgelig er det sårt at en BF ikke vil ha kontakt med barnet osv, men nå er det sånn at man trenger ikke være bio. far for å være FAR! Det er hvertfall slik jeg ser på det

 

Vi får holde optimisimen oppe!

[Anonym bruker]

Ja, vi må bare prøve på det! Selv om det er tunge dager så er det alltids gode dager også! Bare tenk på den dagen vi møter hybelboerene!!

[Anonym bruker]

Utrolig godt å høre det er "normalt" å ha det som vi har det... tøfft og vanskelig ja, og vi må jobbe for det beste for ungene på sikt men det er noe med disse bf som bare er så innmari ustabile og uklare !

 

Bf har flytta ut fordi han har ombestemt seg ( barnet var en felles ønske og planlagt frem til ca uke 18..). Finner imidlertid alle mulige rare grunner for å ta kontakt, tror kanskje noe ligger igjen bak ett eller annet, har glemt 1 !! sko osv... bare tull alt sammen men koslig han kommer innom da, men ser ut som om han har det best om han får meg til å grine... Uaktuellt å ta på magen da vi boddde sammen men nå hele tiden, har så vondt av meg, vil bare gi en klem, kjenne babyn sparker osv.. Neste dag er det sms om at han aldri vil se hverken meg eller ungen igjen, så noen dager etter ny sms med noe som er glemt igjen her....

 

Er usikker med tror det kan være en fordel om han blir med på fødsel, kanskje han da kan finne ut om han vil stille opp som far eller ikke ?? I begynnelsen etter bruddet forsøkte jeg "presse "litt- enten/eller i forhold til babyen men tror vi bare må innse at menn er som småunger og trenger lengre tid på slikt ???

 

Noen andre tanker eller innspill ?

[Muttern]

Svar til deg rett over her: du kan ikke alene bestemme hva som er best for han. Hvis du ønsker han med på fødsel så inviter. La det bli opp til han om han blir meg og respekter det. Å sette krav om hans deltagelse på fødsel har du ingenting med. Hans deltagelse på fødsel er ikke alene avgjørende for hans senere farsfølelser. Skjønner godt du er såret og alt det der. Men det må du nesten legge til sides. Ikke lett!! Men prøv. La han takle det på sin måte. Og respekterer du han så kan du kreve respekt tilbake. Dvs at du bør sette en stopper for hans uforutsigbare oppførsel, hvis den plager deg. En måte å gjøre det på er å nekte all kontakt, du gir beskjed hvis det oppstår noe, så lenge han ikke hører fra deg er alt vel. Jeg måtte gjøre det slik da jeg gikk gravid med nr 2. Man føler seg bedre når man tar kontroll over situasjonen. Lykke til.

[Gjest]

Herregud du ser bare det du vil se i ett innlegg du muttern, hun sier da ikke at hun vil tvinge han med! Hun er usikker på om hun vil tilby han å bli med eller ikke, for du skjønner bf har nemlig ikke krav på å bli med på fødselen!