Hvorfor påstår mange at den første tiden er så flott?

[Anonym bruker]

Ble litt inspirert av et annet innlegg her.. Alle skal liksom fortelle hvor fint det var etter fødsel,denne barselstida.. Nå er jeg her selv,og kan si at jeg ikke liker det så veldig jeg! Lite søvn,ammeproblemer, tar tid å bli kjent med den lille, usikkerhet osv osv.. Er liksom først når man tør å innrømme det selv at det kanskje ikke er så greit alltid at andre begynner å innrømme det samme.. Nei,barselstiden og de første mnd var kanskje ikke så fint. Hvorfor skal så veldig mange si at det er så fint og flott og det er bare å glede seg når sannheten kanskje ikke er så rosenrød? Er nok en del "super mammaer" også som kanskje ikke helt tør innrømme at ting blir litt mye noenganger.. Synspunkter? Tanker?

[Huldretuss]

Noen synes at den første tiden er helt magisk! Tror ikke alle sier det fordi de ønsker å fremstå som supermødre. Er helt sikker på at mange faktisk mener det.

Jeg synes denførste tiden var pyton, i hverfall med først barn.

Hadde nesten lyst til å levere henne tilbake på sykehuset :-)

[Anonym bruker]

Er helt enig med deg. Er nå hjemme med nr. 2 som nå er 8 uker gammel. Når jeg fikk sønnen min for tre år siden var jeg litt irritert over at ingen hadde fortalt meg på forhånd hvor slitsomt dette er! Men, synes at ting blir betraktelig bedre etter en 6-8 uker. De første ukene har vært jæ... slitsomme med begge mine små. Mye tårer og tenners gnissel. . .

- Synes at vi er supre som står på slik for å skape neste generasjon ;-)

[Anonym bruker]

Tusen takk for et ærlig svar! Er fantastisk å høre noen innrømme at de også kunne tenke seg å levere dem tilbake.. Hehe

[Vimsemamma og trolldukka]

Jeg vil tro dette kommer ann på hvordan rytmen til barnet er. Hadde vesla jenta mi sovet og spist, sovet og spist, slik at jeg f eks kunne tatt meg en dusj om dagen - ja, da hadde jeg synst det var himmelsk. Men her vil dukka noe heeelt annet, og jeg syns det er strevsomt ja. ( Fram til samboer kommer hjem:p )

[Anonym bruker]

Jeg vil påstå at jeg koste meg veldig den første tiden. Ja, det var noen våkenetter og jeg fikk ikke til amming før etter 3 uker, men jeg koste meg fordet. Syntes vesla var så nydelig og bare elsket å kose på ho =) Dette med at jeg ikke fikk til amminga tok jeg helt med ro og pumpet i vei. Det er jo så klart forskjell på babyer, tror nok ikke min var den som gråt mest. Det har nok litt å si hvor rolig/urolig baby en får. Rosenrødt var det ikke, men som sagt jeg koste meg masse.

[Veldig_lykkelig_mamma]

Jeg synes det virkelig var / er fantastisk jeg. Såklart har jeg også vært igjennom noen telefoner til mamma, hormonkrangling med samboeren og en del tårer, men det er ingenting i forhold til alle gledene jeg har fått oppleve. (Tulla vår begynte å sove hele natten, bortsett fra ammepauser, da hun var halvannen uke).

 

Jeg synes riktignok at hverdagen bare blir bedre og bedre. Vi ser mer og mer av personligheten hennes og hun vil være med på mer og mer.. Men jeg ville aldri byttet bort den første tiden mot noe heller.

 

[oui-oui]

Fordi den faktisk kan være det! Jeg hadde det motsatt, skjønte ikke alt gnålet om hvor slitsomt det var med baby etc.... helt til jeg fikk nr. 2 :-) Babyer er forskjellige, og i tillegg tror jeg utgangspunktet vi mødre har når de kommer har mye å si for den første perioden. Innstilling, hvor slitne vi er, mental forberedelse, avlastning etc. Jeg er en av de som ser tilbake på barselperiode nr. 1 som en eneste lyserød (eller snarere lyseblå :-)) drøm, mens jeg var helt sinnsykt sliten med nr. 2. Heldigvis (og selvfølgelig!) har det ingen betydning for følelsene jeg har for barna - jeg forguder dem, begge to! :-)

[Anonym bruker]

Jeg kan helt ærlig si at jeg ikke synes det har vært så veldig slitsomt, bortsett fra de første dagene når jeg var usikker på alt.

Men jeg har også vært utrolig heldig! De første ukene sov jenta mi 3 timer, fikk mat, sov 3 timer, fikk mat osv. hele døgnet, dag som natt. Kunne stille klokken etter henne.

Syntes ikke det var noe slitsomt å gi henne mat på natten, for jeg var flink til å sove på dagen når hun sov.

Nå er hun 11 uker og hun legger seg kl 19.30. Da sover hun sammenhengende til kl 8 noen ganger, og da står vi opp, noen ganger våkner hun kl 6 og får litt mat, så sover vi videre til kl 9.

Siden hun sover så mye på natten så er hun mye våken på dagen, men hun elsker å leke på babygymmen, så da får jeg tid til å gjøre endel. Så synger vi masse, vi går på babysvømming, babysang, er på barseltreff og bæretreff.

Vi storkoser oss begge to.

Hun er blid som dagen er lang, og gråter bare litt hvis jeg ikke har fått med meg bæsj i bleia eller hvis hun er trøtt.

I tillegg er pappa'n hennes kjempeflink og elsker å leke med henne, bade henne, skifte på henne, i tillegg hjelper han til mye.

Men som sagt, vi har vært veldig heldige som har fått en så snill baby, regner ikke med at det blir slik med nr 2 =)

 

Synes det er litt feil å si at man ikke vil innrømme at ting er slitsomt, for noen nyter virkelig denne tiden, men jeg forstår like godt at noen gleder seg til de blir litt eldre.

 

Babyer er forskjellige, og det er også foreldrene.

Jeg stoler VELDIG mye på meg selv, og er trygg på at det jeg gjør er riktig. MEN, kvier meg ikke for å spørre om råd hvis jeg lurer på noe.

Tror det har mye å si at man har en positiv innstilling og tar det med ro istedet for å stresse.

Men i noen babyer er selvfølgelig mer krevende enn andre, og da er det ikke lett å skulle være positiv.

 

Enden på visa mi er iallefall at det KAN i noen tilfeller være en super tid hvis alt klaffer, noe som faktisk er mulig.

[Stine fikk Ariana *19.08.07*]

Syns denne tiden var helt hærlig, savner den virkelig. Men alle har d ikke like enkelt med de små. Jenta mi sov hele natta fra dag 1 og jeg måtte sette klokken på ringing for å gi henne pupp på natta. Og dagen startet ikke før i 10-11 tiden. Eneste som var litt "tungt" var at hun aldri gråt. Så jeg viste ikke når hun var sulten, så d ble litt knoting å passe på klokken i ammetåka. Men jeg lærte meg å kjenne henne veldig fort(syns jeg da) Og etter en uke visste jeg hele tiden va hun ville osv. Og har ikke til dagsdato hatt en våkennatt. (6 mnd) Heldig? Tja noen vil vel si d, men jeg får vel et sjokk når neste kommer hehe

[MissBenz]

Jeg elsket hvert sekund av barseltiden... Var jo selvsagt trøtt på natten da ungen skulle ha mat hver 3.time, men klagde ikke. Barnet kommer jo i første rekke, kunne ikke klage på nattevåk. Det er jo bare bra at barnet skriker å sier fra at det har vondt eller er matlyst. Så jeg nytet den første tiden, likte at babyen var avhengig av meg døgnet rundt. Fikk mitt første barn i oktober, var ikke usikker på noe...sikkert fordi jeg gjorde mye "forarbeid" da jeg ble gravid..

[Yrha]

Jeg grudde meg men ble positivt overrasket. Fikk en rolig baby. Men det jeg husker aller best, var hvor FORELSKET jeg var i nurket )) Svevde oppi skyene!! Hihi

[Anonym bruker]

Jeg grein i 1 døgn etter jeg ble forløst med ks. 1 døgn sammenhengende! Og det var helt normalt,og de fleste gråt endel. Bare mange som ikke ville innrømme at det var sånn fikk jeg høre.

Jeg var ikke forelsket i henne,jeg var livredd for henne! Det knøt seg i brystet mitt hver gang hun skrek.. Så begge deler er vel normalt,og det er lov å innrømme at det var laaangt ifra rosenrødt.

[Mamma til snart 4]

har ei jente nå på 4,5 mnd er første barnet hos oss begge. visste ikke helt hva vi gikk til, men jeg kan hånden på hjerte si at jeg vet ikke at jeg har baby;) hun har sovet hele nettene fra fødsel av, sover nå fra 19-09. hun gråter ikke, ler og smiler hele dagen, vi går mye tur og hun er bare helt hærlig. kunne ikke fått det bedre som førstegangs. det spiller nok mye inn av vi får sovet mye osv. faktisk den beste tiden i mitt liv, en venninne av meg misuner oss og sier det er feigt, men hun fikk en gutt med gulsott,kolikk,astma,allergi, hun fikk kraftig brystbetennelse, barnet hennes sov max 2 timer i døgnet uten om så brølte han.

 

så her har det mye å si, vårt neste barn kan blr helt omvendt igjen og dette er jeg innstilt på, men jeg vett ikke at jeg har baby i hus;)

 

 

[Newton & Prinsessen på erten]

Hmm.. er jeg schizzofren jeg da tro.

 

Supermamma og horribelmamma.. for jeg opplevde denne tiden veldig forskjellig hos barna.

 

Da eldste var baby syntes jeg denne tiden var helt jævlig om jeg kan få si det slik. Masse problemer og alt var vanskelig.

Mye pga. barnets helsetilstand (frem til 20 mnd.) og at jeg selv ble syk og at jeg ikke hadde noe særlig støtte (mannen pendlet og folk var vant med at jeg var en hjelper og så ikke at jeg var utkjørt).

 

Men barn nr. to var denne tiden en rosenrød tid, masse kos og ting gikk som regel på skinner.

 

Heldigvis har ting gått seg til og alt er bra med begge barna og vi er et nokså harmonisk hjem.