Kan man "slå opp" med en venninne?

[Anonym bruker]

Huff, jeg er både lei og lei meg. Jeg har en venninne over mange mange år som de siste årene føles fjern og som jeg egentlig har liten glede av å være sammen med, og når jeg tenker på at jeg jo ikke trenger å ha så mye kontakt med henne lenger, føler jeg bare lettelse.

 

Jeg opplever en del av hennes adferd som uforståelig, og kan ikke stille meg bak hennes prioriteringer.I enkelte tilfeller synes jeg det hun gjør er både dumt, uklokt og umodent. Dermed kan jeg heller ikke gi henne støtte og sympati, og den innlevlse jeg føler jeg burde som venninne. Når prøver å si hva jeg mener, synes jeg hun bare blir enda mer påståelig og drukner samtalen med en masse argumentasjon jeg hverken ser hode eller hale på, og der hun også kan komme med selvmotsigelser hun selv ikke synes å se. Jeg har liksom gitt opp, merker jeg.

 

Jeg har opplevd noe av det hun har sagt til meg, og oppførsel ved en god del anledninger som svært sårende og overkjørende. Det har også skapt avstad, for jeg kan ikke bare helt glemme det. Ved noen av disse anledningene har jeg sagt ifra, men andre ganger har jeg vært et spørsmålstegn så lenge etterpå ("hva sa hun egentlig?") at jeg ikke har greid å ta det opp. Når jeg tenker at jeg skal ta det opp med henne, forventer jeg at hun skal benekte, bli sint og komme med motangrep. Jeg kan gjerne ta selvkritikk jeg også, men jeg tror i dette tilfellet at jeg ikke kommer til å bli så mye klokere. Jeg tenker derfor at jeg også mangler helt grunnleggende tillit og respekt for henne, noe som heller ikke gjør meg til hennes beste venn...

 

Denne opplevelsen har tiltatt over årene, samtidig som jeg bare har gitt det en sjanse. Over det siste året har vi hatt lite kontakt, jag har nok strupet det. Nylig sendte jag henne et brev der jeg sa at jeg mente det var rett at vi har mindre kontakt, at jeg opplever at vi har glidd fra hverandre men at jeg ønsker henne alt godt; vi har opplevd så mye sammen og vært så nære at jeg synes jeg skylte henne en forklaring på min taushet.

 

Likevel sender hun meg meldinger, som om ingen ting har skjedd, spør hvordan det går og om vi ikke skal møtes snart. Hun har også takket for brevet, hun har altså fått det, men ikke forstått innholdet åpenbart. Jeg prøde virkelig å være tydelig.

 

Hva gjør jeg, må jeg gå inn i det jeg tror vil være en håpløs samtale med masse påstander om du sa sånn og du er slik, som det ikke vil komme noe vettugt ut av likevel? Eller er jeg dust som ikke bare kan godta henne som hun er og være en venn på hennes premisser...

 

Dette ble langt, takk til de som leste, blir takknemlig for svar!

[Anonym bruker]

Virker poengløst å starte noen samtale med henne. Om du har gitt klar beskjed om hva du føler og hun fortsatt prøver å ta kontakt får du bare fortsette å si neitakk til å møtes.

 

En dag må det vel sige inn...

[Anonym bruker]

Jeg hadde bare latt det være og fortsatt og høflig ignorert/avvist henne. Du har jo sagt i fra, og det blir vel bare et ork og ta opp hele greia. Det er jo ikke sikkert det synker inn da heller...

[Anonym bruker]

Oj, har opplevd lignende selv...

 

Hvis du har mail, så får du skrive en mail til henne og spørre om hun ikke har forstått brevet og si i klartekst at du ikke ønsker mer kontakt. Hvis hun fortsatt skriver meldinger, så får du bare la være så svare, så går det seg sikkert til...

 

Bor dere langt ifra hverandre?

[Anonym bruker]

Takk for svar! Trenger litt backup, merker jeg, for selv om det er som det er, vet jeg jo at hun nok er såret, og er jo ikke likegyldig til det... Vi bor i samme by...

 

HI

[Anonym bruker]

Ok, men er den byen så liten at du kan regne med å støte på henne...? Det er jo litt ubehagelig i så tilfelle...

 

Lykke til i alle fall! :-)

[Anonym bruker]

Jaaa, i Norge er nok alle byer så små. Jo, det har jeg forbredt meg på, dvs. jeg er forbredt på at det vil bli ubehagelig...

Takk skal du ha!