Følelser

[Lotta med novembergutt]

Hei!

 

Jeg tror jeg er gravid - har ikke testet enda, men er over tiden og masse symptomer. (skal teste til helgen av ulike årsaker ...)

 

Men, er det flere her inne som synes dette egentlig er veldig skummelt? Jeg går og smågruer meg til å ta testen og få det bekreftet :\

 

Det er inderlig ønsket og veldig planlagt, men likevel ...

 

Tenker på alle forandringene som vil skje. Forholdet med mannen min, vil det forandre seg, kan vi aldri mer være impulsive, er vi egentlig klare, vil vi egentlig dette, osv osv.

 

Kanskje alle disse tankene kommer fordi forholdene ikke er helt optimale. Jeg er fortsatt student. Egentlig ferdig til våren, men kommer til å ta ett år til for å få støtte fra lånekassa, siden jeg ikke rekker å opparbeide meg noe særlig med fødsespenger. Mannen min er også ferdig til sommeren, og begynner å jobbe da. Vi skal kjøpe leilighet til høsten, og regner med at vi får det helt ok økonomisk, men likvel kunne det vært mye bedre. Vi kunne hatt en jobb begge to, slik at jeg faktisk hadde god råd i permisjonstiden (vet ikke hvordan jeg skal klare meg på lånekassa :\)og ikke vet jeg om vi faktisk finner oss et sted å bo ...

 

Huff, nå skal det sies at jeg er veldig flink til å tenke negativt, men det får da være grenser?! Har vi hoppet ut i noe vi egentlig ikke var klare for? Er det uansvarlig av meg å planlegge baby når forholdene ikke er optimale?

 

Flere som går inn i denne perioden med litt skrekkblanda fryd?

[My_my]

Hei Lotta!

Hvis det kan hjelpe deg pittelitt, så kjenner jeg meg igjen i situasjonen din..

Jeg tror jeg er gravid.. Jeg var på vei innom apoteket på mandag for å kjøpe en test, men snudde på trappa og tenkte at om jeg bestilte på nettet tok det noen ekstra dager...så jeg gikk hjem og bestilte og "utsatte" det et par dager. Tipper den kommer i posten i morgen, så da får vi se om jeg er tøff nok.

 

Jeg er som deg student. Det vil si, jeg har en utdannelse som kokk fra før, men har av div. årsaker bestemt meg for ikke å jobbe med det lenger og har nå begynt på nytt. Jeg skulle etter planen begynne på et 3-årig studie til høsten, men det ser jo ut som jeg kanskje må revurdere den planen.

 

Samboeren min tjener bra, og siden jeg også har jobbet i noen år, tror jeg ikke det skal bli noen økonomiske problemer. Vi har planer om å kjøpe leilighet i løpet av sommeren, men er jo som du sier, ikke garantert å finne noe.

 

Jeg kjenner meg sykt godt igjen når du sier at du har en følelse av å være usikker på om du er klar, og må legge all den herlige impulsiviteten bort. Kan vi fortsette med de aktivitetene vi driver med? Får vi noen gang reist til alle stedene vi har drømt om osv. Det kommer til å bli et helt nytt liv. Vi har i grunn ikke "planlagt" det veldig nøye. Har pratet mye om det og vært helt enige om at vi føler oss klare for det og ønsker at det skal skje, men vi har bare tenkt at det skjer når det skjer. Men nå når jeg plutselig er i situasjonen ( tror iallefall det, alle symptomene tilsier det..) så får jeg et litt annet syn på det.

 

Men når jeg tenker meg om en ekstra gang, og tenker på alt det fine som kommer til å følge med, er jeg ganske sikker på at det kommer til å gå veldig bra. Vi har jo ønsket oss dette og selvfølgelig er det skummelt til å begynne med. Vi har jo egentlig ikke peiling på hva vi går til. Men jeg tror likevel det kommer til å bli veldig fint! Jeg tar meg selv i å gå på gata og smile til alle med barnevogn, det ser jo så koselig ut:)

 

Håper du finner ut av ting og får en god følelse etterhvert! Det er iallefall veldig fint å kunne dele tanker med noen som kan kjenne seg igjen!

 

Jeg kommer nok til å pisse på den testen i løpet av helga....Lykke til hvis du har planer om det samme, også hadde det jo vært morsomt å høre hvordan det evt. gikk:)

 

My_my

[Lotta med novembergutt]

Åh, så utrolig godt å høre om andre som også har det sånn. Og vi var jo i en veldig lik situasjon også da

 

Jeg får nok helt sikkert en god følelse etter hvert, men akkurat nå er det den skrekkblada fryden som råder :\

 

Jeg skal teste i morgen tidlig :s

 

Masse lykke til til deg Hold meg gjerne oppdatert!

[Anonym bruker]

ja ble det graviditet?

[Berta_78]

Tror det er veeeeldig normalt :-) Det ER jo en kjempeforandring. Jeg hadde ikke planlagt graviditeten, men er "gammel nok" og på rett sted i livet, så det var aldri aktuelt å ikke beholde, og vi ble jo liksom glade. Men nervøse. Alle endringer medfører jo en viss frykt, og denne endringen er ikke akkurat liten :-) De første ukene frem til 12. snakket vi nesten ikke om graviditeten.. Men så kom tydligere tegn, og vi begynte å venne oss til tanken og så startet vi å glede oss helt sykt. På ordinær UL da vi første gang så babyen i "babyfasong", ikke bare som en klump, holdt vi på å gå i bakken begge to av pur lykke. Og nå sparker han og holder på, og alt av bekymring og engstelse er blåst bort og erstattet med en vanvittig kjærlighet og glede over det lille underet. Tror den utviklingen er ganske klassisk :-D

Lykke til, begge! Husk at det er det beste som skjer og at alle som kan få barn er kjempeheldige! Og hvis ikke det er nå, blir det sikkert senere ;-)