er så lei meg

[Anonym bruker]

har en gutt på 5 år som skal utredes snart. Kan være verdens snilleste godeste gutt hjemme, men fungerer visstnok veldig dårlig i barnehagen. Har vært på møter med barnehagen og diskutert tiltak, men dette blir aldri tatt tak i. Er helt forferdelig. Hender visst ganske ofte at leken blir så voldsom at andre barn kan bli skadelidende.Dette er det verste syns jeg. Lurer på hva foreldrene til disse barna egentlig tenker, skjønner jo hvis de avskyr gutten min, men han er jo egentlig bare godgutten min som ikke klarer å styre impulsene sine. Han har alltid vært aktiv, men hjemme fungerer han ganske bra. Har alltid vist omsorg for mindre barn, men dette har sklidd ut litt nå i det siste...Gruer meg for hvordan det skal bli når han skal på skolen. På en måte hadde det vært en lettelse å ropt ut om hvilke problemer han har, å slippe å føle seg uglesett av andre foreldre, og desverre også av uvitende lite, forståelsesfulle barnehageansatte. Noen ganger kan jeg ikke forstå at han kansje får en diagnose, andre ganger skjønner jeg det. Det som har skjedd hjemme i det siste er at han har blitt mer frekk i munnen. Blir utrolig mye kjefting på ham, vet jo egentlig at det gjør vondt verre, men det blir bare slik....Føler meg som verdens dårligste mor, og tenker ofte på framtida hans, og hvordan han vil tenke tilbake på barndommen sin. Uff for et trist og tragisk innlegg, men måtte bare få d ut :-) Skulle bare ønske at andre med "normale" barn hadde visst hvordan det egentlig er å ha barn med et slags skjult handikap.....

[Anonym bruker]

forstår deg... Du ser heile ungen MED både det gode og det mindre gode. Det er ikkje alle andre som legg merke til det, men berre ser det negative, dessverre.

 

Han er faktisk snart i den alderen kor det er vanlig at diagnosa blir sett om ein har ADHD. Det mest vanlige er ca 7 år, faktisk.

 

Du vil dessverre aldri få dei med "friske" barn til å forstå fullt ut. Det beste du kan gjere er å ta guten din for det han er på godt og vondt, og ikkje for det han kanskje har. Ein diagnose endrar ikkje guten eller gjere han verre, men kan gje betre hjelp:)

 

Vi hadde god nytte av å vere åpne om diagnosen, då h*n fekk den. Det gjorde faktisk at andre foreldre forsto litt meir, i alle fall. Der var ein årsak til alle problema.

 

Har vore i dine sko, og forstår frustrasjonen. Det er faktisk ein sorgreaksjon, og heilt normal. Du vil jo at barna dine skal ha dei beste forutsetningane, og dette blir liksom eit hinder for det. Men det kan faktisk gå veldig bra, med støtte og tilrettelegging.

 

Som trøst skal du vite at mange kjente/dyktige personar har komt så langt dei har på grunn av ADHD og ikkje på tross av ADHD:)

[ønskestjerne]

Hei hei:-)

Har selv en gutt på 7 år som fikk ADHD diagnose når han var 5 år. jeg kjenner igjen følelsene som du har. For det er vanskelig å ha et barn som ser helt "normal" ut, men som har et adferdsproblem.

Vi har valgt å være veldig åpne om vår sønn og hans problemer. Dette har vært en positiv ting for oss da andre foreldre har mer forståelse for hvorfor det blir mye konflikter og uro. Til og med barn viser større forståelse når de vet at det faktisk er en sykdom som gjør til at han ikke klarer å styre impulser og adferd slik som andre barn.

Men det er utrolig vondt og vanskelig å stadig føle at barnet ditt er umulig og får masse negative tilbakemeldinger. Som mor får man jo så utrolig vondt av dem.

Men en ting skal du huske på. Du er ikke en dårlig mor..... Du har bare en gutt som er verdens beste, men som er vanskeligere å oppdra enn andre barn. Du har en super gutt med mange gode kvaliteter, men som gir større og vanskeligere utfordringer enn andre barn.

Stå på slik at gutten din får best mulig hjelp til å mestre sin hverdag.

Gutten min har fått egen assistent som veileder ham gjennom hele dagen på skolen og SFO. Dette har vært en kjempe ressurs for ham og gjør dagen hans lettere og mindre konfliktfylt.

Stå på for deg selv og gutten din... For han er helt sikkert verdt det..

Lykke til :-)

Klem

[Anonym bruker]

tusen takk for fine støttende svar, det varmer utrolig og gjør at jeg ikke føler meg så alene.Må samtidig spørre dere som har erfaring med utredning og slikt, hva sa dere til barnet deres? Lurer veldig på det...Tenker kansje å si at for at du skal få det best mulig på bgh/skolen er det en dame/mann som skal følge deg og hjelpe deg.(forutsetter selvfølgelig at han får assistent da..) Foreløpig spør han ikke om så mye..Og hvordan foregår utredningen. Til nå har han bare blitt observert i bhg. Regner med at kansje både han og vi foreldre må inn helsestasjonen/ppt?Svare på spr.mål sikkert?

[Anonym bruker]

jeg er NN nr 1:)

 

Der er ganske mange ulike tester for å finne ut av dette, både til ungen og til foreldre(svare på mange spm om utviklig og slike ting) PPT eller BUP er der det vanligvis skjer. Det kan også være at dere får kontakt med en barnelege i forbindelse med fastsettelsen av evt diagnose. Slik var det i vårt tilfelle. Dette fordi PPT bare tar testene og kan si om det kan være ADHD, men de setter ikke diagnosen. Det gjør i såfall legen:)

 

Jeg bare sa til ungen at vi skulle snakke med noen på et kontor og så skulle h*n få vise hvor flink h*n var til ulike ting. Noe av testene kan være f eks puslespill, sette rutene til kort tegneserie sammen i rett rekkefølge osv. Der er jo også mer kjedelige oppgaver. Det kan også gå over flere timeavtaler. Det er jo riktig at de tester grundig.

 

Det med assistent er du ikke garantert, vi fikk det ikke. Men der var assistenter i klassen for andre barn, som min dro nytte av:) Det ble utrolig mange voksne i klasserommet om min også skulle ha:) Det var jeg fornøyd med, for de hjalp ungen mer enn om det skulle vært en assistent for min noen få timer i uka. Vi var også heldige med de ansatte på SFO, de må jeg få skryte av. Dyktige folk:) Vi er alt i alt ekstremt heldige med skolen her, faktisk en av de beste barneskolene i landet:)

 

Da ungen skulle begynne med medisin, sa jeg til ungen at det var for at ting skulle kanskje bli lettere med venner, og at h*n skulle kunne føle seg roligere i kroppen. Jeg sa også at det kunne bli litt kvalme og at kanskje h*n ikke ville ha lyst på like mye mat. Men ungen ville faktisk ha medisinen, uansett:)

 

bare spør om du lurer på noe:)

[Gjest]

Tror de fleste foreldrene med barn som sliter med en eller annen form fo attferdvansker kan forstå situasjonen din=)

Jeg ville forlangt tiltak i barnehagen, krev dette av ppt, absolutt. Du har krav på å få tilrettelagt hverdag for ditt bern og viktig stå på ditt. Er det ting i hjemmet som fungerer bra så gi beskje til bh at slik fungerer det der og det er lurt av dere å følge dette opp.

 

Jeg kan trøste deg å si at følelsen over å få blikk etter seg er det flere som får, men tenk på det hvor uvitende de er i forhold til deg. Blås i slike mennesker og er det noen som du føler barnet er knyttet til så fortell foreldrene om utredningen, folk er også veldig positive til det og føler de får en forklaring på attferden.

 

Her fungerer det bra og foreldrene til kompisene til gutten min er positive og vi jobber sammen for å finne på noe sammen med guttene=)

 

Lykke til=)

[tittentei...]

Hei.Har vært igjennom det samme.Meg å min sønn har adhd.Mi sønn fikk diagnosen når han begynte på skolen.Har holdt på en stund.Har vært vill siden han ble født.Med Ritalin,har han fått maaaange venner.Han er roligere,å ikke stresser opp andre.Helt fantastisk.