Kan noen hjelpe meg?Tør ikke fortelle det til noen..........

[Miss Misantrop]

For det forste kan ikke foreldrene dine, eller helsevesenet presse deg, eller paa annen maate tvinge deg til abort uansett alder. De kan prove aa overtale deg, men det er ogsaa alt. En lege kan selv vurdere. I aldersgruppen 12 til 16 aar om foreldrene bor kontaktes. Han/hun vil anbefalle dette paa det sterkeste, men om du har hjemmeforhold som vil gjore denne informasjonen vaskeligere for deg skal legen ikke informere. Ergo legen har ikke informasjonsplikt (dette kan du lese ved aa putte abort, under 16, lege, foreldre I et googel sok). Presset paa deg for aa ta abort kommer selvfolgelig til aa bli sterkt saa hvis du er redd for dette ville jeg ha hvis jeg onsket aa beholde ventet til 14. Uke med aa fortelle (for du kan banne paa at legen og mor hvis de faar med seg deg faar innvilget srnabort) hvis du e usikker snakk med moren din og hvis du onsker abort snakk med en lege. Mitt tips er at hvis du bor I storby (urbant) og ikke bibelbelte vil legen ikke informere foreldrene dine naar du er saa gammel som 14. Personlig hadde jeg tatt abort I en alder av 14 aar uten aa se meg tilbake. Uten forekort, egen bopell, mulighet til aa klare meg uten mor og far hadde jeg bare ikke klart aa tatt vare paa et barn. Ps ikke tenk saa mye paa pengene, det blir godt tilrettelagt for deg. Ikke fett, men helt ok. Lykke til

[Anonym bruker]

Du virker dessverre ikke moden og voksen. Du har hatt sex i for ung alder, du holder det hemlig for familien din, ditt voksne utseende er nok mere en forbannelse en en velsignelse.

[Anonym bruker]

Nei, jeg ville ikke kastet henne ut. Jeg ville dratt henne med meg til et sykehus for å ta abort, det er hva jeg ville gjort. Helt seriøst. Og ville hun beholde barnet, skulle hun sannelig fått tatt ansvaret selv. Jeg er overhodet ikke interessert i å få økonomisk ansvar for et barnebarn.

 

Er man gammel nok til å kaste seg i senga med en fyr og velger å beholde ungen hvis man blir gravid, så er man sannelig gammel nok til å ta ansvaret selv også.

 

Jeg hadde totalt steilet dersom dette hadde skjedd datteren min, helt seriøst! jeg blir livredd bare av å tenke på det.

 

Hun er forresten ikke gammel nok til å at en slik avgjørelse ennå. Barn bør ikke få barn!

 

At den gifte manne har størst ansvar her er jeg enig i, derfor hører han hjemme i fengsel som den overgrepsmannen han er.

[Miss Misantrop]

Kjaere HI.

Selv om du foler at du tok besluttningen om aa ha sex med denne mannen frivillig er det en grunn til vaar sexuelle lav alder. Du kan se ut som du er 18, men han har livserfaring til aa spille paa alle de rette eller rettere sagt alle de gale knappene dine. Han er en overgriper. Uansett om du velger abort eller ikke syntes jeg du bor vurdere en anmeldelse. Han vil gjore det igjen til kanskje ennaa yngere jenter. Gud vet om han ogsaa sprer sexuelle overforbare sykdommer til jenter han treffer paa sin vei. Han har laget livet ditt til et kjempe drama akkurat naa. Du har faatt lagt ting paa dine skuldre av denne idioten som du aldri burde ha faatt lagt der saa tidlig. Han bor staa forann an jury og forklare seg. Han skal ogsaa yte okonomisk kompensasjon. Du skal ikke tenke paa aa lette hans livssituasjon. Han kunne ha unngatt dette med ikke aa ha begaatt overgrep. Hadde min datter villet beholde da hun var 14 ville jeg ha vaert reserve mor 2. Baade okonomisk og tidsmessig. Vi er da paa denne planeten for aa hjelpe vaare naermeste. Fra gammelt av var det ikke helt uvanlig at man forst som voksen fikk vite at sostra si egentlig var mor, saa nytt er det ikke dessverre. For dere som tvinger en 14 aaring til abort. Jeg skjonner hvor den fortvilelsen kommer fra. Men timen er kommet da du trengs som stotte uansett valg.

[lindajohnstonesorensen]

Kjære jenta mi.

Jeg kjenner deg ikke, men jeg er veldig positivt overrasket over hvor moden og sterk du er. Selv er jeg 25 år og gravid uten å ha klargjort noen ting i livet mitt for en liten en. Derfor gikk jeg inn på denne siden for å se hva andre i samme situasjon tenker, og så kom jeg over ditt innlegg. Det satte alle mine egne fortvilte tanker til side.

 

Jeg synes ikke det har kommet godt nok frem i det de andre har skrevet her, nemlig at du bør snakke med din mamma. Jeg kjenner henne ikke, og jeg kan jo ikke si hvordan hun vil reagere. Men hvis hun har oppdratt deg, og du virker som en veldig fin jente, så må hun jo ha en rekke gode egenskaper hun også. Du vet, foreldre blir som regel sinte for hva barna gjør fordi de blir redde, de føler at det er de som har gjort noe galt. Det bunner rett og slett i at de ønsker det beste for oss.

Kanskje bør du gi henne en sjanse? Hvor godt hadde det ikke vært med en god klem nå? Og, jeg synes du skrev hun var 35 år gammel - det betyr hun var 21 når hun fikk deg. Dermed var hun jo selv ganske ung. Kanskje det betyr at hun vil skjønne litt mer enn du tror akkurat nå?

 

Jeg håper du har samlet mot til å si det til foreldrene dine. Men har du ikke det så håper jeg du opparbeider det motet snart. Jeg skjønner godt at du er redd. Og jeg kan tenke meg at du føler deg veldig alene. Det skulle du ikke være i en slik situasjon som denne. Det tror jeg nok din mamma vil tenke også når hun får vite det.

 

Jeg håper at du ikke vil møte mange skuffelser i tiden fremover. Jeg tenker her på mange ting, men kanskje særlig på barnefaren som, ettersom han er gift, kan komme til å motsette seg både farskapet og kjennskap til deg. Om sånt skjer så må du bare holde hodet høyt. Han er voksen, men det betyr ikke at han vil handle som en. Det ser vel heller ut som han vil gjøre det motsatte ettersom han har vært utro mot sin kone og også hatt et forhold til en veldig ung jente.

 

Jeg tror tiden fremover blir vanskelig for deg. Men den kan bæres lettere om du deler tankene dine med noen nær deg. Jeg synes du har gjort noe helt riktig ved å dele noen av dem med oss her i dag. Fortsett med det. Men snakk også med de nær deg.

 

Ta vare på deg selv. Mange klemmer.

[blir gal]

jeg har tatt abort,i en alder av 23.det var ikke et enkelt valg.men,når jeg tenker over barnefaren er jeg glad jeg gjorde som jeg gjorde.han var ikke snill.ja,jeg har slitt mye etter aborten.likte heller ikke åe gjøre det.men,det blir bedre og bedre.det værste går over.nå skal jeg ha baby i juli.så man har alltide en ny mulighet.det går som regel bra til slutt!!og man bør være voksen nok til å kunne ta seg av sitt barn også.da bør man klare seg selv.ha et eget sted å bo osv:-)

[monagullet]

Jeg er 20 og 8 uker på vei.. Hele familien min truer meg med å ringe barnevernet visst ikkje jeg tar abort...

 

Jeg velger å beholde dt...

 

Lov meg en ting: Velger du å beholde barnet så vent med å si noe til noen spør...

 

Det er din kropp, dine valg!

 

Eg syns du skal vente til uke 20 med å si noe, Kontakt først barnevernet på plassen du bor på og fortell at du er gravid, har tenkt over det og at du vil beholde det...

Be om å bli søkt inn på mørehjem..

 

Der lærer du det grunnleggende, du er ikke alene og det r mange jenter i din situasjon!!

 

Vær sterk, du kommer til å klare deg..

 

 

Men HUSK: DU HAR EITT ANSVAR RESTEN AV LIVET!

 

 

kONTAKT MEG VISST DU VIL: [email protected]

 

Eg kan hjelpe deg med det praktiske og kanskje være ein støtte...

 

Tenker på deg!

 

Klem Yasmin

[<3 mine søte små<3]

Du har et vanskelig valg å ta... føler med deg..

Du bør absolutt si det til moren din eller annen fam, medlem.

Hva som er det rette valget er kun opp til deg.

Du sier at du ønsker mest å beholde barnet. er du klar for det ansvaret?

Selv er du 14 år, er bare barnet selv.. men heldigvis er det gode støtte apparat... men den beste støtten tror jeg du vil finne i den mamma

 

[kozepus]

uff får så vondt av deg som går å bærer på dette.

 

Jeg ble gravid som 22 åring og da jeg fortalte dette til min mamma ble hun kjempe sur og sa at jeg måtte bare ta abort, hun støttet meg ikke. Men jeg sa at dette er mitt valg og at jeg ville beholde barnet. Og det gjorde jeg. Fødte for 7 mnd siden og hun elsker barnebarnet sitt over alt på jord. Og er veldig lei seg for at hun ble sur når jeg fortalte det.

 

Men jeg synes at du burde fortelle det til mammaen din snart og bare prøv å svelg det hvis hun blir sur. Tro meg det går over.. mammaene våres er ikke så lang sinte. Og jeg synes hun burde høre det fra deg og ikke en lege el noen andre. Da blir hun nok mere skuffet og synes nok at du ikke er moden til å få barn siden du ikke kom å snakket med hun med engang. Det er ingen som kan tvinge deg til abort og det er din kropp. Men hvis du velger å beholde det så er det mye ansvar som følger med. Jeg må si at jeg savner å sove en hel natt;) men du sier at barnefaren er gift?? Hvor gammel er han? Og det blir spm om hvem som er pappaen til barnet og han kan faktisk bli annmeldt for å ha sex med ei under 16 år.. Men jeg ønsker deg masse lykke til.

 

Gode klemmer

 

[Anonym bruker]

er det noen som vet hvordan det gikk med denne jenten?? Håper at alt gikk bra med henne.... huff fr helt vndt inni meg av å tenke på hvor vondt hun må hatt det.. Kan ikke være lett å måtte ta et sånt valg i en alder av 14år, jeg er selv 20år og synes det var helt uvirkelig da jeg ble gravid...

 

håper alt går bra )

[maria isabell]

håper det ordnet seg for deg:) bare send meg en melding viss du vil:) lykke til:)

[nr.4 i oktober]

Hei, hovedinnlegger.

Huff, du er i en veldig, veldig vanskelig situasjon. det forstår jeg.. Jeg var 17 år da jeg ble gravid, og akkurat fyllt 18 da han ble født. (Jeg valgte altså å beholde.) Min mor var ikke veldig støttende for meg, ville ikke at jeg skulle beholde barnet, og hjalp meg også ganske lite med han da han var baby. Jeg hadde trodd hun skulle mykne opp og bli en superbestemor. Men det tok faktisk et par år før hun helt godtok min nye livssituasjon. Barnefaren var kjæresten min, men iløpet av et halvt år etter at barnet ble født, var han helt ute av bildet, for han var mest opptatt av å være ung og feste osv- kort sagt, være ung. Det kunne ikke jeg tillate meg. Jeg måtte bli voksen. Gikk rett fra å være vanlig ungdom (i ditt tilfelle barn..) til å måtte flytte for meg selv, greie alt økonomisk osv selv, passe barnet dag og natt selv, og jeg mistet veldig mange av vennene mine den tiden. For dem var jo jeg i en helt merkelig situasjon, ikke sant. Ingen av dem som hadde tid til å være hos meg hver dag og bli like voksen og "kjedelig" som jeg hadde måttet bli iløpet av de 9 mnd jeg gikk gravid.

Jeg er glad i sønnen min, han blir 13 år nå og er en god gutt. Men det har KOSTET! Å guri så mye sinne jeg har hatt oppigjennom. Frustrasjon, kan jeg vel heller kalle det. Ingenting ble som jeg hadde forespeilet meg at det ville.. Jeg angret faktisk flere ganger på at jeg hadde beholdt han, da jeg satt der alene og ikke hadde noen hjelp. (Trist å innrømme det nå, for nå er jeg 30 år og har flere barn og jeg elsker dem alle sammen. Men nå er jeg moden i forhold til da, og har blitt voksen..)

Jeg var dødssliten hele tiden dengang, husker jeg.(han var ganske aktiv og jeg måtte stå opp klokka fem med han om morgenen, og da ville han helst UT.)

Dessuten er ikke alle fremmede nødvendigvis heller så veldig koselige mot en ung mor. Opplevde å få kommentarer ute blandt folk, og mange voksne ,gjerne villt fremmede, skulle blande seg opp i hva jeg gjorde osv. Fikk stirrende blikk. Ingen hjelp på bussen med barnevogna. Sure ansikter fra voksne som så ned på meg og jeg følte at de syntes jeg var helt idiot som hadde valgt å få et barn å "drasse på" så ung. VELDIG slitsomt, alt sammen. Jeg var ofte veldig lei meg, følte ikke at jeg dugde for han eller noen andre. Men tiden har gått. Jeg har jo lært mye av det, blitt en sterk, utadvendt person som tør å si alt jeg mener, har lært meg å kjempe og gå med ansiktet hevet ut av de fleste situasjoner. Jeg har i ettertid fått 2 barn til, og nå venter jeg sistemann, nummer 4. Hvis en av døtrene mine kommer til meg og forteller at de er gravide når de er under 20 år gamle (tror jeg vil si under 20, faktisk..) så kommer jeg nok mest sannsynlig til å råde dem til å ta abort, altså..

Jeg vil være en støttende og god mor, og til syvende og sist er det deres valg, og jeg skal respektere valget og hjelpe dem, uansett hva. MEN, jeg ville anbefalt dem å vente i noen år. Leve livet først, bli voksen, lær ansvar og det å takle press osv osv, og finne ut hvem de er som person først, før de får et barn. Et barn er veldig krevende, på mange mange måter. Du er selv bare et barn. Du er et år eldre en min eldste, og han blir nå storebror igjen snart. Du vil bli sett på som storesøsteren til barnet ditt, ikke mammaen..

Huff. Jeg håper for din del at du snakker med en voksen snart. Det MÅ du. Få lettet hjertet ditt. Men jeg må anbefale deg det jeg ville anbefalt mine døtre. Beklager. STOR klem til deg!!

 

[Leonella777]

Ho ble vel skremt vekk av dere IDIOTER som hisset dere opp da vetu!! Å skremte henne!!

 

Sukk.... Litt mer LOVE, takk??

 

 

Hmfr...

[Eso]

Til Anonym 19:44 3.03.2008!

Unnskyld meg, men du er ei bitch!!!

Et sted der ute satt det ei lita jente, som var livredd! Ho søkte trøst og støtte, og SERIØSE svar! Da er det IKKE din rolle å leke "Gud" og SKREMME vannet av den stakkars jenta. Selv om du mener at ho ikke skal beholde barnet, så er det fortsatt en forskjell på og barbere seg, og å kappe av seg hodet! Det går ann å si ting på en behersket måte, og fortsatt få fram hva man mener.

 

Jeg priser meg lykkelig over at du ikke er min mor, eller noen i min omgangskrets!

 

[maria isabell]

håper du vil sende meg en pm:) har tenkt på deg:) håper du har det bra:)