Ris til egen bak... har tatt over altfor mye for å være "grei" med samboer....

[Anonym bruker]

..og resultatet? Joda..han gruer seg til permisjonen!! Han vil helst slippe!! Fordi han ikke takler at vesla sutrer og griner noe særlig bra. Fordi det faktisk er den som går hjemme som har mest tid til husarbeid( noe han egentlig er flink til..) og jeg forventer at han tar litt mer enn når han jobber.

Så er spørsmålet... skal jeg blir sint og såret fordi mannen i mitt liv gruer seg til å være sammen med datteren sin?+ Eller skal jeg ta del i skylden selv fordi jeg har vært "grei"?

Jeg er litt ambivalent her... på den ene siden så synes jeg at jeg har vært for snill...på den andre siden så har jeg ikke villet mase( for det er det jeg fikk høre i begynnelsen da jeg faktisk stilte litt krav) ..og jeg skjønner godt at han er gåen etter ti timers vakter.

 

Pr. i dag er det jeg som :

*står opp HVER morgen også i helgene. En periode var det kolkka fem hver jævla dag!!

* tar meg av alle måltidene hennes, lager og mater

* skifter bleier selv når jeg egentlig er opptatt og han offer seg fordi jeg spurte om han kunne gjøre det. Og det er ikke det at han ikke ville ha gjort det... jeg mister bare tålmodigheten når det tar veeeeldig lang tid før det skjer!!

* bader og legger henne

* handler mat

*lager middag

*vasker klær

* vasker opp og koker flasker og gjør klart alt som trengs til det

 

Det eneste jeg ikke gjør er å vaske huset...DET gjør han en gang i uka..og det skulle bare mangle!! Men det føles som om han har gjort DEN store bragden og blir sur hvis jeg ikke roser ham opp i skyene.

 

Jeg vet jeg ikke burde klage... dette problemet har jeg laget selv. Men jeg synes at han bør ta sin del også..for jeg prøvde virkelig å få ham mer deltagende.. men mest sannsynlig så ble det litt for mye for fort..også ble det mas. og da kan man jo bare glemme det. Feilen min er at jeg har fortsatt og fortsatt og tatt over mer og mer..

 

grrr.. er så irritert på meg selv akkurat nå. Og ganske såret..... hvorfor kan han ikke være mer positiv ?? grrrr... ja, ja.. det er ikke annet å gjøre enn å vente og se hvordan det går. Mest sannsynlig vil dette gå fint og han vil klare seg bra:) For han ER en flink pappa. Bare litt lat:)

 

 

[LINDA***]

Hvor gammel er dattera di da? Når begynner du i jobb igjen?

 

Selv syns jeg det er like viktig at far og mor er like involvert, uansett hvor sliten man er. Det kan man være selv om man går hjemme hele dagen også. Man trenger avlastning uansett.

 

 

[Anonym bruker]

Ikke rart han gruer seg. Det virker jo nesten ikke som om han har sluppet til og fått mulighet til å bli kjent med barnet sitt...

Her er det pappaen som gjør alt fra han kommer hjem fra jobb. Han ønsker det for at de skal bli så godt kjent med hverandre som mulig. Spesiellt bading og tid på stellebord er en super aktivitet hvor de kan hygge seg sammen. La ham slippe til og han kommer til å glede seg! Garantert!

 

[Anonym bruker]

Åj jøss! Det er som om du beskriver min situasjon, bare at jeg er helt i startfasen, bare 2 uker gammel baby. Men han har lenge hatt den type holdning. VEt ikke hva som er lurt å gjøre. Han er jo SÅ sulten og sliten etter jobb og hvis han en sjelden gang lager mat, må jeg rose noe voldsomt (gjør det mest for å oppmuntre han til å fortsette med det, men virker nesten motsatt, som om han får en bekreftelse på hvor utrolig stor jobb han gjør). Han tror jeg bare er hjemme og dasser. Igår klarte han å prestere å si at datteren vår sover jo hele tiden!!

HERREGUD!! Jeg bruker 3 timer på å få henne til å sovne og når hun endelig sovner rekker jeg akkurat å pusse tenner, kanskje smøre meg en skive, rydde, vaske tøy. Dusje rekker jeg aldri for hun våkner i løpet av en time eller to og da har jeg løpt stafett for å rekke de tingene, så er det samme greie igjen, amme, vugge, vugge og vugge. Prøver å time det så hun sover når han kommer hjem, så han skal slippe mas. Og om natten hører han ikke et pip fra henne, for jeg passer på å ta henne opp før hun er ordentlig våken.

Hva skal en gjøre. Skremme han med alt maset, han har jo lite nok forhold til henne, vil ikke avskrekke han til å knytte seg til henne, men har jo kjemt han bort og bagatelisert jobben jeg gjør.

Er helt alene med en nyfødt og krevende unge, som ALLTID skal være hos mamma...

 

Uff....

[LINDA***]

Ee annen ting jeg syns kan være viktig er at de får tid _alene_ sammen, uten mor til stede. Vi har en tendens til å rett de opp i hva de gjør, for vi gjør ting på en helt annen måte enn menn. Og det er jo ikke så rart - vi er jo ulike.

 

Om de får være sammen alene uten deg tror jeg han kommer til å "finne ut av" dattera si på en "uovervåket" måte;)

 

PS:Det samme gjelder egentlig andre fam.medl. også. Jeg legger merke til at søsknene til han jeg er sammen med er mere løsslupne når jeg er borte, utifra det samboeren min forteller det da. Folk er så redde for å tråkke feil, liksom. Selv om de ikke har noe grunn til det.... Samme gjør vel samboeren din, redd for å gjøre feil...

[stinelin81-3 smågull]

Ja jeg VET at jeg burde la ham slippe til.. men det er ikke bare bare å det da... For det krever at jeg "maser" og da føles det ikke akkruat som at jeg lar hm slippe til.. men tvinger ham. og det er sånn han får meg til å føle det også. Men det skal sies at han er flink når han først gjør noe. Når jeg lager middag er det alltid han som tar seg av vesla...

Det er derfor jeg ikke skjønner hvorfor han gruer seg så fælt egentlig.. han klarer seg jo så fint!!

[stinelin81-3 smågull]

og der glemte jeg anonym knappen...ja, ja pytt!!

[stinelin81-3 smågull]

Han har tid alene med henne.. men da er det bare grining og hyling hele tiden påstår han. Nå har han en veldig lav tolereanse for akkurat det da..så jeg tror ikke det er så ille. Og de gangene det har gått greit så er det fordi " han har jobbet hardt med å holde henne blid!!" med andre ord..lekt og gitt mat!! Det er liksom det å få inn i hodet hans at JA det er mye jobb..men det er ikke dermed sagt at det ikke kan være hyggelig!!

[stinelin81-3 smågull]

i begynnelsen så "pushet" jeg henne litt på han.. men da var det "mas" og DET orker jeg ikke å ha på meg. Så har det liksom bare blitt sånn...

[Gjest]

Blir helt matt av å lese dette jeg.... Ok, jeg er heldig som har en mann som elsker å være sammen med datteren sin, han er kjempeflink hjemme på alle måter, og har mer "guts" enn meg til å få ting gjort.

 

Men dere SER jo at dere har et problem, også gjør dere ikke noe med det? La pappaen være med, det er like mye hans unge. Om hun skriker og hyler, javel, hun skriker vel og hyler litt når hun er hos mamma også. Hvorfor skal pappa tåle det mindre?

 

 

[Anonym bruker]

Hun er snart 11 mnd.. 1 mnd igjen av permisjonen min.

 

ja jeg synes også at det er viktig at pappaen er med og blir kjent med barnet sitt. Og de stor koser seg sammen..så lenge jeg er i nærheten. Med en gang jeg er nødt til å dra ut og la de være alene..så får jeg høre når jeg komemr tilbake at det har vært SÅ slitsomt og hun har bare grått og være vanskelig. Eller at han har virkelig måttet stått på for å holde henne blid...

[stinelin81-3 smågull]

Jeg er jo ENIG i alt dere sier!! Jeg er drit irritert over hans lave toleranse for hyl og skrik,... men alt det andre tar jeg på meg skylda for. Har vært for grei. Gjort mannen en bjørnetjeneste..osv..

 

Det er kort tid igjen... noen forslag til hvordan jeg kan legge frem ting slik at han ser på det med positive øyne?? For nå har han grudd seg så lenge at alt bare er negativt, negativt, negativt!! Det nytter ikke å fortelle om alt det morsomme jeg og vesla gjør sammen og hvor gøy det kan være...

[Mamman til M&E]

Ja, du er heldig som har en mann som elsker å være sammen med datteren sin og det er jeg også. Mannen min har noe av "min" perm også og han storkoser seg hjemme med lillemann MEN jeg skjønner faktisk at det kan være vanskelig når mannen sier at en maser uansett hva en spør om. Det er lett for oss å si at en blir helt matt som slipper dette. Hadde mannen min vist at han egentlig ikke ville være alene med gutten vår så hadde nok jeg tatt mer enn det jeg gjør nå. Det er så lett å si "ja men så gjør noe med det da" når en ikke er oppi situasjonen selv.

Jeg synes du skal snakke med mannen din jeg og fortelle hvordan dette oppleves for deg og prøve å finne ut av hvorfor han er redd for å være alene med den lille og gruer seg til pappapermen.

 

Lykke til

[stinelin81-3 smågull]

Takk for hyggelig svar:)

Jeg har snakket med han og han sier at han gruer seg fordi det bare blir masse jobb og ikke noe moro. Hjelper ikke å si at det BLIr moro etterhvert når han blir vant til det. Han bare rister på skuldrene og sier "vi får se.." med en skikkelig trist tone...

Jeg var til og med så dum å si at jeg godt kunne gjøre mye av det jeg gjør nå... lærer aldri vettu!! Men selvfølgelig skal jeg hjelpe til hjemme Mener bare at han kanskje kunne satt på en klesvask iblant og kanskje til og med handle!! Men det er altfor mye å be om det skønner dere... *sukk* Som sagt..må bare vente og se hvordan dette går. Men det er med tungt hjerte jeg går på jobb om en måneds tid... for min egen del. Jeg vet at jenta mi liker å være sammen med pappaen sin, hun savner bare mamma litt når jeg er vekke det er alt...han må bare lære seg å tåle at hun sutrer og gråter litt ( noe hun ikke gjør overstadig mye heller..)