Hjeeeelp.....

[Anonym bruker]

Jeg er nå 17+4 uker på vei. Vannet mitt gikk for to uker siden. Fosteret har ligget tørrt siden da. Legene sier det har liten sjans. Det får ikke utviklet lungene eller skjelletet.

Vi har nå tatt det forferdelig harde og vonde valget å avslutte svangerskapet.

Vi skal møte nemda i ettermiddag. Gruer meg noe forferdelig. Noen som har erfaring med dette?

Må vi sitte og legge ut eller hvordan skjer dette? Jeg begynner å strigråte med en gang jeg åpner munnen.

Og hvis senabort innvilges....hvordan fåregår det? Er den kirurgisk? I narkose?

[Anonym bruker]

Svarer øitt på mitt eget innlegg.....

Har lest litt nedover og har skjønnt at man må føde barnet.....

 

Å fy....... hvordan skal jeg klare det?? Sitter her og strigråter.......

[Mortine]

Kjære deg.

 

Trist at du må igjennom dette.Jeg vet at det er vondt.

Jeg måtte selv avslutte svangerskapet i 16.uke og gruet meg veldig til det.

Dette er sikkert veldig individuelt fra person til person hvordan det oppleves, men jeg for min del synes ikke at det var så tøft fysisk. Fikk smertelindring hele tiden (til og med før det begynte å gjøre vondt)og veldig god omsorg fra pleierne. Jeg har født et friskt barn tidligere etter fullgått svangerskap, og de to opplevelsene kan ikke sammenliknes når det gjelder fysiske smerter, intensitet osv. Dette siste minte lite om en fødsel for min del. Ikke slik at jeg syntes at det var enkelt altså, men det var ingen dramatisk opplevelse med pressing, skriking osv. Slike ting er jo bare fint når man etterpå får et barn, men hadde vært grusomt og meningsløst når det dessverre ikke kommer noe barn..

 

Den psykiske smerten er jo noe annet..Min samboer satt og holdt meg i hånden hele tiden, det hjalp.

 

Ønsker deg lykke til.

 

 

 

[tingeling87]

hei. jeg måtte avbryte i uke 15 for en mnd siden. møtet med nemda var ikke lett for meg, men hadde med meg samboer og det hjalp masse. legen fra nemda var nemlig høygravid...=(

 

nemda har fått papirer på tilstanden din så du trenger nok ikke legge ut om du ikke vil.

 

jeg snakket litt med henne og fikk to piller jeg skulle svelge for å stanse forsterets utvikling. tok ikke mer enn en halvtime. dette var tirsdag. på torsdag kom jeg til sykehuset klokken åtte om morgenen. de sa at jeg måtte spise nå siden jeg skulle faste når de satte igang, men jeg fikk ikke i meg noen ting..

 

klokken ni fikk jeg tre piller opp i skjeden som skulle sette igang rier. klokken halv seks på kvelden så var det hele over. jeg synes det var veldig vondt, men det var fordi morfinen ikke bet på meg. og dette er uhyre sjelden. man får så mye smertestillende man vil ha. pleierne tar så utrolig godt vare på deg. de forstår hvilken situasjon du er i og tar veldig hensyn til det. jeg var på st. olavs og jeg kan ikke få skrytt av personalet nok. de var virkelig fantastiske.

 

det kommer til å bli tungt fremover, men etterhvert så vil du se lysere på hverdagen. jeg har det helt bra nå og vi har begynt å prøve på nytt. neste gang skal det gå bra, både for deg og meg. jeg ønsker deg masse lykke til og skal tenke på deg..

[Anonym bruker]

Tusen takk for svarene jenter.

Godt å høre andres erfaringer og at det går ann å komme seg gjennom dette.

 

Møtet med nemnda gikk greit. Forferdelig tungt, men de var veldig greie og forståelsesfulle. Overlegen som har fulgt oss opp de siste ukene satt i nemnda, så det var veldig greit.

 

Blir lagt inn i morra tidlig.

Gruer meg noe helt forferdelig.

Men min fantastiske samboer skal være hos meg hele tiden. Det er en liten trøst.

[har4barn]

uff! Dette er jo bare trasig!

Ville bare ønske deg "lykke til" i morgen. får håpe du har en samboer som støtter deg, og det høres det jo ut som du har. Vi mistet i uke 18 i fjor, men vi fikk utskrapning pga at babyen hadde vært død i noen uker.

 

Det kjennes kanskje ikke slik nå, men sorgen vil etter hvert bli til å leve med. Ikke stress, selv om omverdenen kanskje mener at du etter hvert skal ha kommet over det. Det blir mange tøffe dager og netter framover for dere begge. Ta deg tid til å kjenne på sorgen og få den ut.

Det vil bli bedre....en dag.

 

Tenker på deg i morgen...

[Anonym bruker]

Takk til dere som skrev til meg og tusen takk for alle tankene:)

 

Det var en forferdelig prøvelse å måtte gå gjennom dette!!

Hadde forferdelige smerter og fikk heldigvis epidural etter hvert. Morkaka ville ikke ut, og måtte i narkose for å få den ut. Og til slutt måtte jeg få blodoverføring fordi jeg blødde forferdelig mye.

Vi så den lille prinsen vår og det var helt forferdelig. Men jeg hadde nok angret og lurt veldig hvis vi ikke hadde gjort det. Så tror jeg takler det bedre etter hvert.

Nå vet jeg ikke helt hvordan jeg skal komme meg videre. Går med konstant klump i halsen og er like på gråten hele tiden. Og tårene spruter hvis noen snakker til meg.

Jeg har en fantastisk samboer som var ved min side hele tiden, så vi snakker mye om det. Det er forferdelig tøfft for han også.

 

Nå må jeg vel først komme meg fysisk, så kommer vel det andre etter hvert.....