Blir jeg noensinne bra igjen........?

[Anonym bruker]

Er litt deppa nå. Fødte i mai og trodde bekkenløsninga skulle gi seg da, noe den også gjorde i fem uker, så kom det for fullt igjen. Har gått til manuellterapeut siden sept/okt men blir ikke bra. Er blitt bedre men ikke bra. Er ganske fin etter å ha vært der men det varer liksom ikke. Er blitt helt avhengig av å gå dit. Ser for meg resten av livet hos han! Begynte å jobbe etter endt permisjon på onsdag, men kom meg nesten ikke ut av senga på torsdag, så det bar rett til legen for sykmelding. Skjønte egentlig at det ikke kom til å gå, men ville ikke kaste inn håndkle før jeg hadde prøvd. Noen med solskinnshistorier her? At det går an å bli kvitt dette "svineriet"?

[NrToKomIJuli]

eller i allfall tilnærmet bra igjen, men det kan ta tid.

 

Her kommer min historie, riktig nok en lang en, men det er en solskinnshistorie. :-)

 

Fødte for syv år siden, fikk bekreftet bekkenløsning av min lege da min nyfødte var 4 mnd. Hadde nok noen plager under svangerskapet, men det var så lite at jeg ikke la særlig merke til det. Husker smerter i halebeinet, men det er alt.

Etter endt permisjon begynte jeg og i jobb. Etter å ha prøvd litt, vært helt eller delvis sykemeldt mesteparten av tiden, ble jeg sagt opp 1.5 år etter endt permisjon. Like greit, jeg hadde kommet til å sagt opp uansett. Hadde intet der å gjøre, jeg innså at et yrkeskifte måtte til. Fram til dette tidspunktet hadde jeg prøvd alt, eller i allfall det jeg kunne komme på innen helsevesen og alternativ behandling, og det ble ikke bedre. Legen satt og ymtet om uføretrygd, og jeg nektet å gi meg.

 

Så jeg begynte på en ny utdanning. Fikk etter div advokater og krangling gjennom omskolering, og startet på treårig utdanning. Første året var et mareritt. Jeg stod og gynget bak i klasserommet, fikk administrasjonen til å kjøpe seng til å ha på naborommet som jeg kunne ligge på (de gjorde det!! Og det hjalp!!), og slet og slet, og grein og svetta. Da datteren var 3.5 år og jeg hadde to år igjen av min utdanning tenkte jeg at her må det hardere tak til. Jeg skjønte at jeg hadde de to åra på skole til å trene meg opp til å takle å komme i jobb. Så jeg trente i stedet for å gå på skolen, og leste når jeg hadde tid. Vi må trene på morgene/formiddagen, det er da vi har overskudd og helse til å gjøre sånt. På kvelden er vi for slitne og smertene for store, da skal man jammen være tøff i trynet for å greie å trene når alt man vil er å ligge på sofaen og grine.

 

Etter ett år med trening kom premien. Jeg oppdaget at jeg greide mer, jeg kunne jobbe i hagen uten å svime av, og jeg kunne endelig være litt aktiv med min datter. Sommeren etter to år var enda bedre. Da var jeg ferdigutdannet, hadde brukt de to siste åra godt, og dro på camping og overnattet i telt. Kjempeopptur. Javel, det gikk noen Ibux, men det var det verdt.

 

Så, da datteren min var 6 år, altså for ett år siden, begynte inntaket med Ibux å gå ned. Smertene ble mindre, jeg kunne gå med normale sko, og kunne til en viss grad leve helt normalt som akkurat alle andre. Men jeg var og er avhengig av trening. Jeg har trent for å holde meg i jobb, rett og slett.

 

Hele veien har jeg tatt hensyn, men stadig mindre og mindre. Men jeg er hele tiden klar over at det ligger og lurer, og tar ofte pauser i arbeidet, legger opp til et roligere tempo nå enn før, og har lært at hus med rot og hybelkaniner er også brukbare hus. Kikk i taket, der er det intet støv!

 

Jeg rakk å jobbe i ca 1,5 år før jeg ble gravid, og fungerte bra i jobben, i tillegg til at jeg greide å ha et liv utenom jobben. Det har vært målet hele veien!

I dag er jeg 20 uker på vei, og fortsatt trener jeg. Men mye mindre. Har en lege som sykemeldte meg umiddelbart, siden vi ikke vil ha repetisjon av forrige gang. Denne gangen SKAL det gå bedre. Jeg bruker all min tid på å tilpasse alt til at det skal gå bra. Og mannen min, som har vært med underveis, gjør virkelig alt for å unngå en repetisjon han også. Han er så lite intr i at dette skal skje en gang til, at han gjør alt for meg. Tidvis litt plagsomt, jeg må jo kunne løfte på ræva noen ganger. :-)

 

Dette er en solskinnshistorie, rett og slett fordi jeg vet hvor langt nede jeg har vært, og hvor langt opp jeg greide å komme meg. Jeg er faktisk dritstolt av meg selv, og om nødvendig skal jeg pokker meg greie det en gang til!

 

Gå inn på sidene til Landsforeningen for bekkenløse, www.lkb.no. Deres medlemsblad skriver om en opptreningsplass, hvor kvinner drar og er i noen uker for å lære å trene riktig. Kanskje det er noe for deg?

 

Lykke til! Du har all min sympati, jeg vet alt for godt hvordan du har det.

[Anonym bruker]

Takk for oppmuntrende ord! Har fått et treningsopplegg som jeg utfører her hjemme. Har ikke vært flink nok siste tiden pga sykdom.

Så din erfaring er at med trening over tid så blir du bra? Manuellterapeuten min sier det samme og at jeg må være tålmodig, men synes jeg har vært tålmodig etter å ha gått til han siden spt/okt uten å ha blitt bra! Har du fortsatt med trening etter du ble bra?

[NrToKomIJuli]

Ja, jeg mener at med tid og riktig trening vil så godt som alle bli bra, eller i alle fall mye bedre. Men det tar tid. Mye tid. Jeg brukte mange år på mitt prosjekt, men jeg nådde målet til slutt. Og ja, jeg trente også etter jeg ble frisk. Jeg trente for å fortsette å være frisk, for jeg kjente fort at det ble vondt å la vær. Men det er jo ikke dumt å trene uansett, så jeg synes ikke det gjør noe å være 'tvunget' til å trene 2-3 ganger i uken.

 

Britt Stuge og en av hennes pasienter var på GodMorgenNorge på TV2 i dag. Hun sa noe av det samme. Med riktig trening og opplegg kan mange bli mye bedre. De har nå ganske tydelige forskningsresultater som viser at fysoterapi kan hjelpe mye (dette sa Britt Stuge på tv i dag). Men hun var opptatt av at kvinner med bekkenproblemer ofte trenger trening i å bevege seg rett. Dette gjorde jeg også noe av i starten, og jeg jobber med det ennå, men nå mer ubevist. Vi må sitte og gå rett, ellers blir det galt. Min fysio fortalte at en annen av hennes pasienter hadde fått beskjed (av sin Jordmor) om å gå som om hun hadde en fis i rumpa som ville ut, men hun kunne ikke slippe den for hun var på fint selskap. Er det noe rart at kroppen låser seg og muskler blir vonde når man skal gå sånn i månedsvis?

 

Det er håp! Men det kan være litt lenger unna enn du først trodde. Du må bare holde motet oppe, og vite at det du gjør hjelper! På lang sikt! Kanskje du ikke merker det i morgen, eller i sommer, men du vil få betalt for innsatsen.Hold fokuset på de tingene du faktisk kan gjøre, i stedet for å tenke på alt du ikke kan gjøre. Det er lett å være sur og lei for alle hindringene, men de blir bare større om vi tenker for mye på de. Finn en ting du liker å gjøre, vær glad for det, og tenk på det. Også etterhvert, finner du flere ting du kan gjøre. Hver nye ting vi mestrer er en seier!

 

Lykke til!