Hvor mange av dere trur dere ville fungere avbalansert og rolig......

[Cat.68]

I en situasjon der hvor dere er redd for å miste barnet ditt. Dette er på bakgrunn av inlegget hvor en mor får høre at hun overdramatisererte da barnet satte i halsen.

 

Jeg ville IKKE gjort det. Det har vært noen episoder hvor jeg fungert totalt hysteriskt.

 

Men har derimot fungert iskaldt og målrettet da jeg vært innblandet i ulykke med fremmede mennesker.

 

[Gjest]

Signerer deg.

[Gjest]

Jeg og sønnen min havnet i en bilulykke engang for par år siden. Jeg holdt meg ikke rolig nei. Skrek som en gris, og selv om det viste seg at alt sto bra med gutten, satt jeg på legevakten og skalv og grein som bare det.

 

 

[Gjest]

Du måtte lage en egen tråd..?

Jeg har opplevd litt av hvert og forholder meg rolig, ja. Blir sjelden hysterisk.

 

Poenget mitt var bare at hvis man tror barnet dør hver gang de setter noe i halsen så får man det slitsomt de neste årene.

 

"Problemet" mitt her inne er at jeg ikke gidder skrive side opp og side ned med koz og klemz, og dermed oppfattes jeg tydeligvis som slem og kald. Er ikke det.

[dansejentes mamma]

Nettopp fordi du visste alt gikk bra kunne du grine, om det gjaldt liv og død og berre du kunne gjere noko trur eg neppe det var mange som hadde blitt handlingslamma.

 

Det er utrulig kva vi er laga av egentlig.

[Gjest]

Har ikke lest innlegget, men jeg blir veldig rolig og avbalansert når noe alvorlig skjer. Også om det involverer mitt barn. Kan godt bli hysterisk for mindre ting. Mannen min blir nesten redd fordi jeg blir for profesjonell. Erfaring fra barndommen og jobbsammenheng, men forstår poenget ditt.

[Gjest]

Jeg har en gang vært i en situasjon (ulykke) med andre mennesker og opptrådde helt rolig da, holdt hode kaldtog gjorde alt korrekt.

 

Barna mine har satt ting i halsen uten at jeg har fått helt panikk av den grunn, litt høyere puls, men ikke verre enn det, men ejg har en gang trodd at minstemann skulle dø fra meg og DA fikk jeg totalt panikk, dvs jeg gjorde det jeg skulle, men etterpå bare datt jeg fra hverandre, gråt og skalv lenge, brakk meg og var kvalm. Klarte ikke med beste evne å ta meg sammen, selv ikke foran barna.

[Cat.68]

Ja Spetakkel det måtte jeg. Det er en ting å ikke synes det er på sin plass og skrive klemz og koz i alle inlegg, en helt annen å ha forstand om at ikke alle reagerer likt. Jeg trur fortsatt ikke et øyeblikk på at du vil være rolig hvs barnet ditt henger blå og livløs mellom armene dine.....Samme hvor rolig du mener du er.Ikke sjans!!

 

At det også kommer en etter reaksjon er ikke heller veldig unaturlig....

[Gjest]

Jeg er egentlig ikke så opptatt av hva du tror om ting...

[Cat.68]

Det er en viss forskjell på å sette noe i vranga og en annen når det setter seg fast og barnet blir blå og livløst fordi de ikke får det opp igjen.

 

 

[Cat.68]

Da så. Da spiller det neppe noen rolle at jeg lager et eget innlegg om temaet heller da.

[bambi på isen]

Nå har ikke jeg opplevd noe veldig dramatisk, men med 3 barn så blir det jo litt oppover, feberkrampe, falsk krypp (alle 3), hull i hodet (begge gutta) + litt andre ting!! Jeg er rolig mens det står på, får reaksjonen etterpå, ungene blir jo mer stressa av å ha en hysterisk mor eller far rundt seg!! Min mor blir hysterisk for alt, setter ungene en smule i halsen så slår hun dem i ryggen!!

 

Folk er heldigvis forskjellige:-)

[tre små...]

jenta mi satt i halsen og det tok ganske mange sekunder før ho fikk det opp.. føltes ut som en evighet. jeg gjorde det jeg skulle og var ganske rolig til å begynne med.. men kjente at panikken nok kunne kommet over meg om ho ikke hadde fått det opp ganske snart!! hadde høy puls og sjalv veldig etterpå da ja.

[WP-TLogPeanut]

Hadde jeg vært alene med tuppa og det hadde skjedd noe,ville jeg vært rolig , men hadde pappan,mimmi eller tanta vært der,ville jeg nok ikke vært så avbalansert og klart å tenkt fornuftig tror jeg . :s Det er jo sånt man ikke kan vite før det virkelig skjer noe,men sånn er det jeg tror jeg ville reagert , på bakgrunn av tidligere opplevelser..

[Himmel og hav]

Jeg vet at jeg er iskald, klartenkt og rolig i en krisesituasjon enten det er mine eller andres barn/unge, for jeg har vært der, dessverre flere enn en gang. Livredd og skjelven - ja gjett, men allikevel så gjorde jeg det ikke verre for ungen ved å skremme vannet av h*n verken underveis eller etterpå, tvert imot så har jeg vært veldig rolig og trøstende.

 

Jeg er kjempeglad for at jeg reagerer som jeg gjør i en slik situasjon, for jeg vet at det ikke er alle som gjør det. Men det å avreagere på egne vegne har jeg "spart" til jeg er alene..da har jeg både spydd, grått og hyperventilert...

[Gjest]

Nei, akkurat...

[Gjest]

Nettopp... Kan ikke sammenlignes i det hele tatt. Tror heller man ikke skal uttale seg om hvordan man tror man hadde reagert før man har vært der selv og i hvertfall ikke kalle andre for å overdrive reaksjonen sinn eller være hysteriske.

[Cat.68]

Mine unger har gjort litt forskjellig. Hatt krupp, segla ned trappa, satt i vranga og jeg har vært helt rolig og fungert som man bør.

 

Men jeg har også hatt unge som satte en kjøttbit i halsen som IKKE kom opp, og hun blånet og ble slapp. Da var det ferdig med roen. Da hun forsvant for meg og vi forsatt ikke fikk opp maten kom hysteriet.

 

Heldigvis gikk det bra.

 

Nå snakker ikke jeg om situasjoner hvor man føler man har kontroll, men når situasjonen er der hvor du trur du mister barnet!!

[Sjokoladekaka]

Det er samme som meg. Jenta mi datt i trappa og slo seg i ryggen så ho svimte av OG slutta å puste. ho var uten pust i ca 45 sekund. dei lengste i mitt liv. Den ralle-lyden av ut-pusten vil eg huske resten av livet......

 

Eg kan førstehjelp, men i det øyeblikket var det som om hjernen var på ferie. Alikevel gjorde eg alt rett på impuls, ved evaluering etterpå. la ungen flatt på golvet, ringte 113, for så å starte med jenta... Det gjekk bra, men eg var sikkert på at ho var død, og i beste fall kom til å bli rullestolbrukar.

 

Hadde dette vore ute og andre enn min eigen unge, så hadde eg klart å tenke rasjonelt og gjort det eg skulle OG som eg tenkte på samtidig. Det veit eg av erfaring.

[Sabina og gjengen]

Sønnen min satt plutselig en dag på rommet mitt og ristet på en boks med Duroferon (sterke jerntabletter). Han hadde klart å åpne boksen og de lå utober gulvet. Jeg stod på kjøkkenet og var helt overbevist om at gutten var på sitt eget rom da mitt rom aldri er åpent. Han kan ikk eåpne dører ennå. Jeg fikk lettere sjokk da jeg så det, ringte legevakta med en gang. Var rolig da jeg snakket med de, de ba meg ringe giftinformasjonssentralen og gi gutten melk.

 

Ringte giftinformasjonssentralen og de sa at selv om jeg ikke visste om gutten hadde spist noen var det viktig å ta gjennomlysning av magen hans for å se etter tabletter innen to timer. Fikk da beskjed om å ringe tilbake til legevakt og ordne henvisning til røntgen raskt.

Legevaktslegen ville ha oss ned dit, så vi dro ned og der tittet han på gutten og sa at det tregtes ingen sjekk utover det, men dersom han skulle bli dårlig fikk jeg med en henvisning til barneavd ved Ahus.

 

Det hele endte med at jeg var så usikker pga hun på giftinformasjonssentralen var så sikker i sin sak at gutten min skulle gjennomlyses og legevaktslegen var helt motsatt at jeg ringte til Ahus og hørte med legen på barneavd.

 

De synes det var ok å ta oss inn så han fikk sjekket seg, men nå var det gått mer enn to timer. Der sjekket de alt fra puls-mage/tarm/spiserør og jerninnhold i blodet.. Var der til det hadde gått 7 timer siden jeg så han med pilleboksen. Reaksjonen ville kommet normalt innen 6 timer på hans str så da var det ingen fare og alle prøvene hans var innenfor normalen. Han kunne ha spist 1 eller ingen jerntabletter.

 

Jeg følte meg rolig hele tiden, men den natten sov han sammen med meg og jeg sov veldig dårlig... hadde kjempedårlig samvittighet for å ha glemt å lukke soveromsdøra mi..

[Cat.68]

I den situasjonen du beskriver Mamma&marken.... hadde jeg også villat være rolig. Jeg snakker altså om situasjoner hvor du allerede trur barnet ditt er død (eller på vei å dø). Altså i en krisesituasjon.

[Dailis]

Når ungene setter i halsen blir ejg helt kald. Handler raskt.

Begynner heller å skjelve i etterkant.

[Gjest Sekretøsa]

Dette satt jeg netopp og tenkte på!

 

Jeg skrev en gang et inlegg om at hunden glefsa etter jenta's hode, hvorpå det rant inn "jammen du må ikke bli redd, det merker barnet"...DJI, ja??? Fikk bare en hundekjeft over ansiktet da... men for all del, ikke vær menneskelig og REAGER med det som faller en naturlig! Ta deg sammen, det er bare et hundebitt! ....

 

Jeg sier ikke mer...

[Sabina og gjengen]

Det har også hendt, han hadde fått fatt i en pakke med sånn mykt snytepapir. Og bitt i plasten, han kom etter meg inn på badet for vi skulle vaske klær og plutselig står han på terskelen vedsiden av meg og hikster etter luft og brekker seg. Jeg dunket han i ryggen et par ganger og så spøy han, og rett etter kom den bittebittelille plastbiten. Jeg var rolig, ikke hysterisk, gråt ikke eller noe. Jeg hadde jo selvsagt litt høyere puls enn vanlig, men om jeg hadde blitt hysterisk og stressa rundt så hadde det ikke vært noen til å dunke Marken min i ryggen, jeg er alene med han (kjæresten flytter inn når han får jobb her).

 

Klart man blir redd i sånne situasjoner, men det er viktig å få gjort det som må gjøres før man tenker over situasjonen. Det er ikek alltid det er to voksne der, og er man alene med barnet i den settingen må man holde hodet kaldt.

[Joikaboll@]

Enig med deg Cat.68

Jeg fikk prøvd meg i fjor sommer. Jeg fant 10 åringen livløs i bunn av en bratt, gruset bakke, sykkelen lå mange meter unna. Rundt hodet hans var en blodpøl, jeg fikk ingen kontakt med gutten. Blodet rant fra hode, øret, nese, munn, armer, bein, rygg og mage. Sykkelhjelmen hang på knaggen hjemme.

Jeg forholdt meg forholdsvis rolig, grein som en gud, men var totalt handlingslammet. At det finnes nødnummer var ikke i mine tanker, heller ikke at jeg stod med mobiltlf min i bukselomma og mobilen til guttungen i hånda.

Takket være oppegående og smarte naboer kom det ambulanse å hentet oss.

 

MEN, å takle hvilken som helst annen situasjon som ikke består av mitt eget kjøtt og blod går helt greit.