Mine to små engler. 18.februar 2008

[duracellmamma]

Jeg savner dem så fælt.... Det er så altfor tungt...

[Anonym bruker]

de var veldigt trist å høre=( jeg vet akkurat va du går igennom...

de er ikke noe lett...jeg finns her viss du trenger å snakke.

 

[duracellmamma]

ja det er helt utrolig fælt og tungt... er her jeg også hvis du vil lette på tanker...

[duracellmamma]

huff... den dagen jeg fryktet aller mest i hele mitt liv har kommet...

idag begraves mine to små engler... det er helt ufattelig... uvirkelig...

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg kjenner det kaldt gjennom meg.

Husker så utrolig godt dagen for litt over ett år siden da vi begravde våre to små jenter.

Huff!!!! Det er grusomt!!!

Det er godt å ha en grav å gå til senere. Det syns i alle fall jeg.

Tenne lys for de.

 

Masse tykke til!

 

 

[duracellmamma]

Hei...

tror man aldri glemmer den dagen.... det er så tungt.

hvordan klarte du deg de neste dagene og sånn anonym?

jeg er helt ute av meg... fungerer liksom ikke...

jeg savner dem så fælt selv om de ikke levde så lenge men de levde med meg lenge.... huff

 

[Mor til engelen Lucas *4pp*]

Hei kikki85

 

Jeg vet så godt hvordan du har det å føler nå i denne tunge tid. Sender deg en masse trøsteklemmer.

Det er en tung og sorgfull tid du går i møte. Jeg mistet den lille gutten min i uke 31 i okt. 2007. Det var forferdelig tungt at miste og begrave ham. Og jeg hadde det ikke bra i flere mnd etter. Men ved hjelp av psykolog, sosionom og sorggruppe har jeg kommet til et mål den dag idag, hvor jeg faktisk er glad! Sorgen tar tid å bearbeide, og kommer i bølgedaler. Det som er skjet er så endeligt, og man kan ikke gjøre noe med det. Man føler seg fortapt på en så grusom måte, å man føler at det aldri noensinne blir godt igjen. Men tro meg, ting blir bedre, nå er det snart 5 mnd siden jeg mistet den lille gutten min, og jeg merker at jeg har lært at leve med sorgen, den forsvinner uansett aldri. Vi vil altid ha et barn for lite, og så grusomt for dere har dere to barn for lite.

 

Sender min medfølelse til deg og dine nærmeste.

[Anonym bruker]

Hei!

Det er ingen som kjenner barna dine slik som du kjenner dem.

Jeg fødde jentene i uke 25, hun ene døde etter 45 min og 22 timer.

Nå så virker alt som om det var en elendig film vå såg. Det er så fjernt, men alikevell så alt for nærme.

Dagene etter var bare å vente på at klokka skulle gå, slik at jeg kunne ta en pille og sove til neste dag. Jeg huske jeg tengte hvordan i all verdan kan livet mitt gå videre etter dette? Hvordan kan jeg fungere? Merkelig nok så gikk dagene og ukene. Det var og er en tungt. Jeg glemmer ikke jentene mine! De er med meg i tenkene over alt.

En ting vi overleve litt på var galgen humor. Vi snakket om av vi har jo verdens snilleste jenter. Ingen grining, bæsjebleier, nattevåk o.s.v.

Selv om det kansje var ingenting jeg heller ville ha...

Det er vondt og fælt. Men det går bedre etter hvert.

Håper du har mulighet til å snakke med noen. Snakk, snakk og snakk, vil jeg anbefale deg. Fortell gjerne det samme 100 ganger om det trengs. (Eller mer).

Få det ut! Snakk og grin!!!

 

 

[duracellmamma]

Hvorfor må det være så tungt? Nettene er verst... jeg klarer ikke dette her.. de var så sterkt ønsket og nå er de ikke her lenger.. vet ikke hva jeg skal gjøre lenger..er helt tom inni meg... prøver å være sterk foran alle andre men er jeg alene blir jeg helt knust..

[Anonym bruker]

Vet ikke om det finnes noen form for trøst... Det er uvirkelig å miste barn. Det jeg følte som var vanskelig var at jeg aldri fikk høre stemmen, gråten eller sett øynene... ( min gutt døde i uke38)

 

Det som mange sa til meg var at man må finne de kreftene man ikke trodde man hadde. Du vil nok være lei deg leeeenge. Eg er fortsatt veldig lei meg, det er over 2 mnd siden. Men på en eller annen måte finner man en vei å leve med det. Livet blir aldri det samme igjen, men jeg forsøker å ta det med meg som en styrke i livet. Høres banalt ut...det er kjempevanskelig. Men et mål for meg for å klare hverdagen. Men tro meg, den første månenden satt jeg for det meste i senga/sofan og gråt. Gikk jeg tur, gråt jeg da og... Masse tårer som skal frem. Nå gråter jeg ikke hele tiden, men stadig vekk.

 

Jeg har et ønske som alle englemammaer har, som aldri blir oppfylt, og det er å få min lille gutt tilbake... Det går ikke, er ikke mulig. Derfor må jeg ta vare på de to barna jeg har fra før, og leve videre med gutten i mine tanker.

 

Håper du finner en kanal for å komme deg videre i livet, men ikke uten dine små, de skal være med videre i livet. Det som er til forskjell er at de ikke kan sees...bare føles...inni hjertet.

 

tenker på alle englemammaer og pappaer...

og ikke minst englesøsken...

[duracellmamma]

som du selv sier at du aldri fikk høre stemmen, gråten eller sett øynene... det fikk ikke jeg heller.. fikk sett dem i ca 3 sekunder levende før de bar dem bort for å prøve å redde dem...

jeg håper det blir bedre etterhvert og finner min egen måte å takle dette på.. litt tøff dag i dag siden det er 2 uker siden begravelsen..

og 3 uker siden fødsel.. det er helt ufattelig vondt..

 

[Anonym bruker]

Så forferdelig trist kikki85. Håper du har en godt nettverk rundt deg som hjelper deg i denne tunge tiden.

Kan jeg få spørre om hva som skjedde med dem? Trenger ikke å svare hvis du ikke vil.

Sender deg mange klemmer.

[duracellmamma]

hei... ja det er helt for j****g rett og slett (unnskyld språkbruket).

Hvis du vil så kan du lese på fostervann og ultralydforumet og innlegget mitt : huff... hvorfor?!?!

 

 

har god familie og gode venner som stiller opp for meg, men har blitt lov oppfølging etter fødsel og begravelse men har ikke hørt snurten av noen...

 

men men...

[bezzy]

heisann alle englemammaer:)

 

eg mista mine nydelige tvilinger i oktoberm vakre thobias 08okt-07 og lille gode emma mi 17oky-07. Trudde eg skule dø av sorg, var sikker på at eg aldri kom til å bli menneske igjen. Eg var og er knust av sorg, og eg ville gidd dei livet mitt om det var mulig. Men utrulig nok so kjem ein seg opp igjen på eit nivå der ein greier å leve med tapet av å miste det kjæraste ein har.

Eg følte alt var so ekstremt uretfferdig, kva gale hadde eg gjort i livet for å fortene å gå gjennom dette her?det er jo so mangen som ikkje vil ha ungene sine, som ikkje tar vare på ungene sine. Og der låg eg å ungene mine vart brutalt berre vekke forann meg. Alt sjedde so fort. Uff trudde aldri klumpen i magen skule gå vekk. Den kjem ofte igjen no og, men den er ikkje der HEILE tida...uansett korleis det gjekk, so ville eg ALDRI ha vert foruten mine to skatter:) det er ikkje dei eg minnest som noko felt, det er situasjonen som tok dei i fra meg som eter meg opp innvendig...Eg vil alltid elske dei, og eg elsker dei og savner dei meir og meir for kvar dag eg er uten dei..når eg tenker på det so følest det akuratt som nokon som har revet hjertet mitt ut, men det er sikkert det som ha sjedd for dei har nokk tatt det og lever videre i mitt hjerte..

Elsker dokke Thobias min og Emma mi...

Vil og fortelle det at eg er gravid på ny no, og er 13 veker på vei, det er tøft, men vil so gjerne at det skal vere min tur no...Håper Thobias og Emma passer på den lille søskenet sitt...

 

Ellers vil eg sende dokke alle som har mistet det kjæraste dokke har mangen gode tanker, og so må vi tenke på at vi ha engle vakt resten av livet av små barn som elsker mammaen og pappaen sin over alt, vi må huske på at dei ha mista mykje og med å ikkje få vere fysisk med oss:) Dei savner oss dei og..

 

Klem mammaen til Thobias og Emma