Noen i samme situasjon?

[Anonym bruker]

Jeg er nå gravid med juni baby.Har født prematurt tre ganger å mistet 2.Har et levende barn.Har slitt med å bli gravid.Nå er jeg endelig det men føler det er vanskelig i forhold til andre som er gravid.Bim treff å sånt tørr jeg ikke oppsøke selv om jeg har lyst.Jeg kan ikke klare å høre på hvor selfølgelig alt er.Det er faktisk ikke sikkert det går bra denne gangen heller så hvorfor skal jeg pålegge andre den sorgen.Jeg kan heller ikke lyve å skåne andre med å si at dette er mitt andre barn.Da svikter jeg de som jeg skulle hatt.Redd for at de skal ta avstand fra meg og at det blir vondere.Hadde virkelig trengt noen som kunne forstå meg.Istedet blir jeg sittende alene for å skåne andre for deres glede over deres små.Når man sørger lærer man også å sørge alene.Noen her som har det sånn?

[Sharlis]

Heia:)

Dette er min 3dje graviditet og har null levendes barn.

Jeg har termin 31 juli nå.

 

Når folk spør meg om dette er min første så sier jeg nei...og da spør de meg,er ungene dine gamle da? da svarer jeg at de er desverre ikke med oss.

 

Jeg bryr meg lite om å skåne andre når det gjelder dette..for barna mine vil ALLTID være barna mine uansett om de er døde eller ikke.

Så de er med på tellinga her.

 

Synes ikke at du skal skåne folk for sannheten..Det er jo ikke et faktum at du får et barn levendes ut av en graviditet.Det er bare det at det er så få som snakker om at de mister bebiser,blir på en måte et tabubelagt tema.

 

Men en ting jeg prøver på å gjøre for å sende gode "viber" ned til barnet i magen min,er:

Hver gang tankene kommer om at jeg blir så redd for at det skal gå galt,eller at det går sikkert galt denne gangen,så sier jeg til barnet mitt i magen..elsker deg beibin min,bli i magen til mamma så du kan komme frisk ut å bo sammens med mamma å pappa..dette går bra,dette går bra...og prøver å tenke positivt.

 

Dette hjelper..det høres kanskje litt dumt ut,men det hjelper altså.