Takk for denne siden!!

[Marihønemamma til prinsesse]

Bligravid ble bare vondt, så jeg sluttet å gå dit. Nå fant jeg dere og er glad for å vite at dere faktisk forstår hvordan "sliting" føles.

Jeg er egentlig i pp 14, men klarer ikke å forandre på innlogginga.

Jeg vet at det ikke er såååå lenge, men det er vondt nok! Og SA uke 6 er det verste jeg har opplevd i mitt 31årige liv. Nå, ca 6 mnd etterpå er jeg jo glad for at vi ble gravide, men ingen av oss (snille, flotte mannen min eller jeg) har barn fra før.

Jeg merker at ting ikke er så viktige lenger, og alt jeg tenker på er at det mangler noe i livet mitt. Kroppen føles så tom, er det sånn dere har det eller holder jeg på å miste festet??

 

 

 

[Tryne_ nr.3 på vei]

Følelsene du sliter med er helt normale. Første gang jeg var her inne så slet jeg 2 år jeg fikk det til. Jeg trodde jeg var i ferd med å klikke. Ikke en dag gikk forbi uten at tårene mine trillet, det var så ufattelig å ubeskrivelig vondt. men jeg vil si dg en ting, selv om du ikke har klart det til nå så er ikke håpet ute. Du er desverre som mange av oss andre, slitere. Trøsten er at de aller aller fleste klarer det tilslutt. Jeg var en av de som fikk vite at jeg aldri kom til å bli gravid. Men jeg klarte det tilslutt, så nå har jeg en jente. Nå har vi prøvd i 14 mnd på nr.2. Jeg har også mistet på veien

[hannetroll]

Jeg er i nesten nøyaktig samme båt som deg: Er inne i 14 pp siden vi startet og har hatt en SA på veien. I mellomtiden har den ene etter den andre i vennekrets og familie blitt gravide og fått barn, og vi blir like skuffet hver gang noen andre "sniker i køen"... Forrige uke var jeg et selskap hvor samtalen utelukkende dreide seg om småbarn, soving og mating og måtte slippe løs et brøøøøøøøøøl på hjemveien ;-) Det er en trøst i å gå inn på disse sidene og få bekreftet at man ikke er gal og at man ikke er alene!

 

Vi er så vidt i gang med utredning og har fått bekreftet at alt er normalt med oss begge. Nå skal vi prøve et par-tre måneder til før neste konsultasjon, før vi evt får assistert befruktning. Det hjelper selvsagt også på humøret å vite at man "er i systemet" og at det finnes hjelp å få!

 

Men - uansett hvor vanskelig det føles (nesten daglig) er det viktig å rette fokus mot alt det som er positivt og som vi gleder oss over i hverdagen: Naturopplevelser, trening, reiser, å være sammen med venner, kunne gjøre hva vi vil akkurat når det passer oss. I løpet av denne tiden har også jeg fått drømmejobben, en sjanse jeg ikke ville fått dersom jeg hadde blitt gravid tidligere (eller ikke hadde mistet).

 

Ønsker deg alt godt! Dine reaksjoner er heeelt normale :-)

 

[Marihønemamma til prinsesse]

Takk for fine svar, jeg føler meg hjemme her allerede, bligravid hadde ikke samme gode stemning, om dere skjønner?

 

Jeg gjør masse annet, og unner meg mye godt, som du skriver Krusemynte, og det er gode råd. Men nå er det så mange som er gravide og jeg merker at jeg ikke gidder å være så mye sammen med de vennene nå. Problemet mitt er også at jeg jobber som helsepersonell på barneavdeling og helsestasjon, så alle ringer til meg når de er gravide og har barn. I tillegg går de rundt på jobben hele dagen med alle ungene sine, og av og til må jeg nesten bare grine!!! Må jeg få ny jobb???

Så idag er jeg forkjølet, og sitter hjemme og koser meg med te og "snakker" med dere som forstår, og det er egentlig helt ok!!

:-)

[Tryne_ nr.3 på vei]

jeg ser absolutt problemet med å jobbe p en slik plass. Om du bør skifte jobb er noe du selv må finne ut av. dersom du liker jobben og takkler det greit så bør du no beolde den. dersom det river dg innvendig å gå på jobb, så bør du kanskje vurdere hva du skal gjøre. er ikke så lett det der

[Marihønemamma til prinsesse]

Jeg er veldig glad i jobben , og klarer enda å skille mellom jobb og privatliv, for jeg vil jo ha min egen baby, ikke de andres, men jeg merker at jeg må trekke meg unna venner og sammenstillinger hvor det er mye baby-snakk, for jeg må skjerme meg litt. De eneste jeg gidder å snakke med (om barn og sånn) er min venninne som fikk barn etter 10 års prøving og tilslutt traff de på 3 ivf-forsøk. Hun har vært så åpen om alt og lært meg vannvittig mye. Min andre venninne mistet 3 ganger og har vært veldig syk og fikk tilslutt sin lille gutt. De forstår jo meg også og snakker om det på en annen måte.

Jeg har lest hjemmesiden din for en stund tilbake, Tryne, og må innrømme at når du får neste baby, snakker jeg gladelig med deg om barn også!!!!

Jeg klarer meg på jobb enda, og har lagt ned masse tid og krefter for å komme dit jeg er faglig, men begynner å bli bekymret for hvordan det går på sikt.......er det mange slitere som blir sykemeldt??

 

[Tryne_ nr.3 på vei]

ja, det er alltid lettere å snakke med de som kan forstå dg. Jeg blir aldri lei meg når en sliter blir gravid, og jeg kan gladelig snakke med mange av de om babyer og sånnt. det jeg ikke liker det er å snakke med folk som viser nullforståelse for andres problem. jeg blir lei meg og irritert av å høre på de.

 

jeg kan ikke si at jeg har hørt at mange slitere blri sykemeldt. jeg selv har klart å komme meg gjennom 4 år skolegang mens jeg har slete med å bli gravid i tillegg til ett tøfft svangerskap. jeg er ferdig med sykepleien til sommeren. jenta mu gjorde det heller ikke enkelt for meg når hun først kom ut, men jeg klarte det. Så jeg tror at innstilling har mye å si.

[Marihønemamma til prinsesse]

Det er godt å høre, det kan "overta" hele livet innimellom, men man må jo tenke på andre ting og.

Du kommer til å bli en flott sykepleier med all den livserfaringa du har!

Og det er et fint yrke, som jeg har sett deg på Bli gravid og her inne har du masse omsorg for andre, selv om du fortjener masse tilbake!! Du må være et overskuddsmenneske! :-)

 

[Tryne_ nr.3 på vei]

takk skal du ha for de flotte komplimentene. det som fikk meg til å bestemme meg for å gå sykepleien var faktisk min kreftsyke oldefar. han va av den typen som aldri sa mye positivt direkte til personene, helt til han lå for døden. han sa til meg at en jente som dg burde gå sykepleien, dette var noe han mente jeg passet bra til. jeg hadde allerede vert inne på tanken, så jeg fekk bekreftet tankene mine.

 

jeg elsker yrket, jeg er blitt sikkrere og sikkerere for hvert år som sykepleierstudent. jeg har fått mange erfaringer, kunne hjelpt folk gjennom kriser, snakket med de, trøstet de osv... tross min unge alder har jeg mye erfaring vil jeg si. Jeg har opplevd mye personlig i mitt liv samtidig som jeg i tillegg får oppleve mye gjennom yrket mitt.

 

jeg synes det er fantastisk å kunne hjelpe andre. Det er dette livet består av. er man god mot andre så får man så mye tilbake.

 

takk for at du er den personen du er. Skulle godt tenke meg å hatt dg som lege;)

[Marihønemamma til prinsesse]

Gled deg til å bli ferdig på studiet og å komme ut i jobb! Mye fine opplevelser, mange tunge skjebner, men så utrolig priveligert man er som får være med og hjelpe andre mennesker!

Du har rette innstillinga. Jeg tenker sånn at jeg er først og fremst et medmenneske og etterpå lege.

Vi får starte en praksis sammen etterhvert!! Der ingen trenger å oppleve teite kommentarer som man så ofte hører om....... (Som "du kan jo ikke være lei deg, du var jo bare 6 uker på vei......). Tenk, min egen mor mente det kunne være 10 års ppille bruk som var årsaken til SA. Da måtte jeg nesten le, helt til jeg gråt litt igjen. Som om jeg ikke anklagde meg selv for nok annet allerede.

:-)

[Tryne_ nr.3 på vei]

ja, det er mange som sier mte rart. jeg forstår at flk som ikke har vert gjennom det ikke kn forstå det, men det går an å være ed medmenneske likevell. bedre å være ærlig å heller si at "vet du hva, jeg har problemer med å forstå din situasjon, kan du ikke helelr fortelle meg litt om hvordan det er ", i stede for å si mye annet rart som kommer ut munnen.

 

 

Å nei, det er nok ikke p-pillenes feil at du mistet;) Er mye rart. Men den gode nyheten er at det trenger ikke være noe galt. Så nå kan du berre kjøre på videre å håpe på at du snart blir gravid:)

[lioness*]

Hei, ville bare henge meg på denne lille tråden. Marihøna, du holder virkelig IKKE på å miste festet. Eller, i så fall er jeg også på god vei dit. Men det skal ikke undervurderes hvor tøft det kan være å være ufrivillig barnløs (noe man jo per definisjon er etter et år med resultatløs prøving). Jeg forstår deg bare så godt. Det handler om så viktige og dyptgripende ting.

 

Jeg har selv opplevd en del triste ting tidligere, mistet blant annet moren min som ganske ung, og har liksom tenkt at det nå er min tur til å få en fin gave i livet. Men det lar vente på seg, noe jeg synes er veldig vanskelig å akseptere.

 

Har også kjent på det der at andre ting mister betydning, at livet slik det er i dag mangler noe viktig og er tomt. Det tenker jeg ganske ofte - men så må jeg tvinge meg selv til å fokusere på alt det jeg har oppnådd og kan glede meg over, som lang utdannelse, en jobb jeg liker og som lærer meg mye, en god kjæreste, snill familie og så videre.... Det er ikke alltid like stor suksess, det skal sies.

 

Kanskje vi bare må akseptere at vi føler en viss sorg over at vi (enda ikke) har lykkes med å bli gravide og få barn. Det er i hvert fall lov å være lei seg!!! Følelsene forsvinner ikke om man trenger dem vekk, de dukker garantert opp igjen i form av sinne og tristhet over andre ting. Og trenger man trøst er dette et av de beste stedene å henvende seg, det er mange gode ord å få av de andre søte jentene her inne,det er sikkert.

 

Håper du lykkes veldig snart, skjønner at du begynner å føle presset en del siden du er 31 år og "alle" andre i den alderen (er selv 30 snart) lever familieliv med et eller flere barn.

 

 

(Jeg skriver alltid altfor langt, skal slutte her altså.... )

 

[Marihønemamma til prinsesse]

Herregud så flotte dere er!!! Jeg merker at "slitere" er et lite lyspunkt for tiden... Det er så mange grunner til at man ikke kan snakke så mye om spiren som lar vente på seg, til de som ikke vet hvordan det er..

Jeg merker at jeg må beskytte mannen min litt mot alt for mye "mas" og "gnag" om tap og savn. Som du sier, lioness, tap og sorg er jo en del av livet det også.

Av og til tenker jeg at når det først ble som det ble, er det jo en veldig viktig livserfaring å lære (den harde veien) at barn er en gave og ikke noe man skal ta som en selvfølge. Jeg kommer i allefall til å bli en bedre mor om jeg får barn! Tror jeg vil få mindre problemer med å ofre av meg selv, og å være mer tålmodig. Dessuten har mannen min og jeg kommet mye nærmere hverandre etter prøvinga og SA som jeg tok veldig hardt!

Og jeg har så utrolig mye mer forståelse for barnløshet og de viktige ting i livet! Nemlig!!

[Tryne_ nr.3 på vei]

jeg husker at folk sa til meg første gang at det er nok en mening med det hele. jeg husker jeg ble sint da de kunne si noe så domt. jeg ser fortsatt ikke meningen med at noen må gjennom noe slikt, men jeg har vertfall lært noe. jeg er en erfaring rikere, og jeg har nå muligheten til å kunne sette meg inn i mange andres situasjoner. jeg har også lært at det som mange ser som ett selvfølge, IKKE er det. barn er noe av det mest dyre bare i denne verden, jeg skulle berre ønske at mange av de som får den ene og det andre barnet på rekke og rad, ble enda mer klar over det. joda, det er klart at de fleste vet det, men man får ett helt annet perspektiv på det når man sliter.

 

Som jeg har sagt tidligere så får heldigvis de aller aller fleste bli mor en gang.

[Marihønemamma til prinsesse]

Jeg er enig, det er provoserende at folk sier det er en mening med det, for det tror jeg ikke, det handler om å måtte takle det livet sender deg.

Tenk deg Tryne i jobben min når folk kommer og klager på barna sine og virker grettne for at de ble gravide uplanlagt. Jeg blir helt svett!

Skulle ønske alle forsto hvor heldige de er..... En ting er sikkert, jeg skal aldri bruke prev. igjen, aller helst vil jeg ha 10 barn!!!! (Men det må ikke mannen min få vite)... Jeg adopterer selvsagt gjerne mange også!

[Tryne_ nr.3 på vei]

Er ikke rart du blir svett, jeg også hadde blitt det. men nå satser vi på en fruktbar tid på dg;)

[lioness*]

Heeeeelt enig! Hvordan man folk si at det nok er en mening med det, det er virkelig en merkelig form for misforstått støtte. Ville man parert med "ta det helt med ro, dette skjedde fordi det var en viktig mening med det" dersom huset vil venninna di brant ned liksom!?? Bare for å sette det litt på spissen. (For ikke å snakke om; slapp av så bygger huset seg nok opp igjen av seg selv, det gjelder bare å ikke tenke for mye på det")... hehe. Ok, dårlig parallell men dog.

 

Man er ikke nødvendigvis noe sterkere enn andre mennesker, selv om man må takle vanskelige ting. Alle andre ville gjort det samme om de var nødt. Enig med Marihøna der - det handler om å håndere det livet sender deg. Man har jo ikke så mange alternativer.

 

Da moren min døde møtte jeg ofte på følgende kommentar: "Åå du er så sterk som klarer å takle dette altså. Hvis moren MIN døde hadde jeg aldri i verden greid det, det hadde vært for fælt for meg". 1. Jo, det hadde du. Du har bare aldri måttet. 2.. Det at du synes jeg ser sterk ut betyr ikke at jeg ikke faller sammen når du andre ikke er til stede

 

Ikke at dette har så mye med barnløshet å gjøre altså. Jeg bare prøver å si at jeg tror folk som ikke har opplevd ulike former for tap og sorg ikke helt klarer å sette seg inn i hva det dreier seg om. Og da kommer de med rare kommentarer som kan oppfattes som sårende.

 

Når det er sagt så kan det jo hende at disse jentene som så enkelt blir gravide og får barn på en snor kanskje får seg (eller har fått seg) en helt annen type knyttneve i trynet i løpet av livet. Som jeg ikke kan relatere meg til, og som får meg til å komme med ubetenksomme kommentarer. Jeg har jo for eksempel aldri opplevd voldtekt/overgrep, skilsmisse, utroskap, bilulykke, en livstruende sykdom etc. etc....Det er jo få av oss som går gjennom livet uten en skrape. De fleste får sitt å stri med på et eller annet tidspunkt.

 

Marihøna, jeg skal heller ALDRI bruke prevensjon igjen. Skjønner hva du mener. Og blir jeg gravid kommer jeg til antakeligvis å føle meg som den mest priviligerte gudinnen i historien!

 

[Marihønemamma til prinsesse]

Jeg er enig i alle poengene dine, Løvenes dronning (hvis jeg får kalle deg det), og syns alle poengene er gode og relevante. Likte godt analogen med huset som brant ned, ha ha, typisk eksempel på at "shit happens" i livet, men at det nytter ikke å si at det sikkert var meningen!

Det er jo som du sier at man vet aldri hvilken "bagasje" folk bærer med seg i livet, derfor passer jeg meg stadig mer og mer for hva jeg sier til folk. Det har jeg lært av å ha blitt en "sliter".....