Jeg er verdens største bitch

[Anonym bruker]

Jeg skjønner ikke hvem jeg er lenger. Er fire måneder på vei med nummer 2, og har en toåring fra tidligere som jeg var 100% alenemor for. Svangerskapet var fylt med stressmomenter, men jeg husker det likevel som at svangerskapet var flott og at det var tiden etterpå som var forjævlig. Her sitter jeg med samboer, hus, nylig fått meg jobb, flott svigerfamilie som stiller opp og egentlig alt jeg kunne ønske meg. Men jeg er gråsvart innvendig. Ikke klarer jeg å sove om natta, den ene sykdommen avløser den andre, jeg er konstant sliten, ungen er et enda større pes enn før, og sambo klarer jeg ikke trynet på. Jeg hyler, kjefter og til og med slår ham, jeg ødelegger ting, jeg griner, jeg klager, syter og jeg kjenner sjeldent eller aldri en glad følelse inni meg. Jeg orker ikke tanken på den babyen som er magen, som tapper meg for all energi, setter følelsene i et eneste stort virrvarr og det verste av alt er at det ikke blir bedre. Jeg vil jo bare bli større og større, så spjære ut ungen, og så er det frem med sprengte pupper og vondt overalt mens en trassig unge river i andre enden.

 

Jada, jeg er ekstremt negativ nå. Egentlig føler jeg det mye verre, men man vet nå å beherske seg. Haha.

 

I bunn ligger vel sambo som styrer verre med at sin førstefødte kommer. Alt skal være nytt, spiller ingen rolle om vi alt har to vugger og den ene ble kjøpt spesielt til min unge - vi MÅ jo ha en til 3000 kr for det har han alltid drømt om. Voksipose må jo være ny, og kan ikke brukes forsiktig et par ganger av eldstemann. Senga vi har er ikke bra nok for den nye ungen, vogn nr 5 er allerede på vei i posten, og i det hele tatt. Jeg hater den ungen i magen så jævlig, jeg er så sår på vegne av den jeg allerede har, og jeg vil bare krype ned i et svart hull og bli der. Hører vel med til historien at jeg har slitt med depresjoner tidligere, aldri har følt at det å være mamma er noe annet enn et pliktløp, og at jeg er så sliten at alt som lukter mer arbeid og ansvar gjør meg dårlig bare ved tanken.

 

Regner ikke med at noen gidder å svare meg, men jeg har uansett fått dritten ut. Det kan ikke skade. Hvis noen føler for å trykke meg litt ekstra ned kan jeg jo legge til at jeg enda ikke har stumpet røyken. Jeg har klart det lett tidligere, både med og uten barn i magen, men ikke faen om jeg har sjans nå. Da knekker jeg sammen.

 

Takk.

[Anonym bruker]

Kjære deg, det tror jeg ikke noe på!

 

Trist å høre at du har det tungt. Men jeg tror ikke du er så ille som du sier. Det er lov å ha det tungt i blant, og særlig kan det være vanskelig når man er gravid. Har du snakket med noe om hvordan du har det? Jeg pratet en del med jordmor da jeg hadde det tungt. Hun kan nok gi deg noen gode ord. Det kan klarne tankene litt å fortelle hvordan man egentlig har det.

 

Jobber du nå? Du sier du er sliten, kanskje er det grunn til å sykemelde seg en stund? For å ta seg inn og hente litt krefter?

 

Det høres ut som om du har en samboer som gleder seg til å bli pappa, og som ikke har opplevd å oppdra barn alene slik som du. Han syns nok kun det beste er godt nok, og det gjør vel alle foreldre på sine måter. Snakk med ham om hvordan du føler deg og forklar hvorfor det går ut over han. Det er vanlig at mannfolka kan bli litt "utstøtt" under svangerskapet.

 

Dette er ei tid som du skal ta vare på deg selv i, spare på krefter til etter fødselen. Du sier du har en flott svigerfamilie. Det er ikke alle som har det. Bruk dem til barnevakt slik at du kan få litt avlastning.

 

Jeg håper du ser lys i tunnelen etter hvert. Jeg har også hatt det tungt i perioder og vet det er vanskelig å tenke på det positive man har i livet. Ikke ha så strenge krav til deg selv. Røyken kan du bli kvitt senere, når du er klar. Det viktigste er at du finner tilbake til lyspunktene i livet.

 

 

 

[Anonym bruker]

nei det er du ikke!!!!vi fikk vårt første barn for noen mnd siden.under hele svangerskapet var jeg deprimert, sint, hylte, skrek, kranglet, gråt og alt var grusomt.jeg klarte ikke tanken på barnet i magen, selv om jeg ville jo ha det!!all min frusterasjon gikk ut over mannen min..familie og svigers er topp.men jeg klarte ikke synet av dem..de var så glade for alt...jeg har slitt med depresjoner i mange år så jeg vet jo hvordan det er, men helt umulig for andre å forstå.sort å trist innvending.kjente aldri noen form for glede...syting og klaging var det eneste jeg gjorde.nå er ting bitte litt lettere..jeg går jevnlig til psykolog.dette har hjulpet veldig mye!!!godt å få tømt hodet hos noen som faktisk forstår...snakk med sambo...om hvordan du har det.gå til legen din å få henvisning til psykolog.hvis sambo ikke forstår så ta han med til en time hos psykologen.det gjorde jeg,.da får han høre det fra en fagperson...de forstår ikke.uansett hvor mye du enn prøver å forklare..hver gang vi snakker om det ender det i stooore krangler!!

det blir bedre..selv om ting tar veeeldig laaaang tid..

[Anonym bruker]

Tusen takk for to gode svar Det er rart med det, men det hjelper utrolig at noen utenforstående lytter og i tillegg har jeg fått så mye feedback også. I dag har jeg hvertfall klart å ikke kjefte og hyle. Jeg har passet på å holde munnen lukket og dro tre timer til svigermor. Det hjelper. Jeg oppfører meg akkurat som anonym 14.41 beskriver, og responsen jeg stort sett får er at han elsker meg og kommer for å kose eller klå. Det siste får meg jo bare til å tenne på alle plugger da.

 

Ja, jeg har kanskje en av verdens beste svigermødre, hun stiller opp natt og dag. Men jeg føler at sambo bruker henne så mye de gangene jeg ikke kan ha minsten at jeg ikke vil lesse over på henne. Dessuten er hun en slik fantastisk kvinne som aldri sier nei, aldri er syk og alltid blir glad når barna kommer - selv om det kommer 5 på en gang.

 

Jobben er ikke aktuelt å sykemelde seg fra, jeg fikk den nettopp og måtte ha sykemelding nå pga influensa. Var hos legen min i går, hadde bestemt meg for å ta det opp med ham, men neida, vel inne på kontoret sitter jeg og smiler og takker og alt er så bra så.

 

Jeg vet hvor lang veien er for å få psykolog, jeg har gått den veien et par ganger før. Men da var jeg SYK, nå har jeg nogenlunde kontroll. Forhåpentligvis får jeg snart sove mer enn tre-fire timer per natt, da vil alt bli bedre. Jeg fungerer uvanlig dårlig uten søvn i lengden.

 

Må bare legge til at jeg aldri har vært fysisk mot den lille, selv om jeg har vært vel streng noen ganger når mater flyr veggemellom for femte gang det måltidet. Samtidig vet jeg jo at mine utbrudd bare stimulerer til mer trass, minsten merker vel friksjonene i lufta mellom sambo og meg.

 

Hadde jeg ikke hatt en fra før hadde jeg ikke fått en til nå. Men nå som jeg er i gang ville jeg bli ferdig med de små og jeg ser frem mot at ungene blir større og vi kan gjøre litt voksenting igjen. Bor på en plass hvor jeg ikke kjenner en sjel, og det gjør liksom ikke saken bedre.

 

Da tror jeg at jeg avslutter dagens syteinnlegg. Igjen takk til dere som har svart meg og til alle dere som leser. Jeg vet hvertfall at jeg ikke er alene om å føle det slik, og det er bra. Godt er det at disse små klorer seg fast i hjertene våre og gjør slik at vi bare må elske de, samme hvor mye vi har lyst til å la være. Og heldigvis strør de mye solskinn rundt seg også. Uff, nå sipper jeg litt igjen, men godt gjør det.

 

Ha en fin dag alle sammen!

 

HI

[Anonym bruker]

Teksten i dette innlegget er fjernet av moderator

[Anonym bruker]

Haha, nå fikk jeg meg en god latter. Takk til deg også!

 

Håper forresten du har det litt bedre med deg selv enn du gir uttrykk for.

[Anonym bruker]

Tekst fjernet av moderator

[Anonym bruker]

Om dette er et seriøst innlegg, og du hater barna dine, slår mannen din etc. Så oppsøk hjelp da!!!

Kan jo ikke ha det sånn, noen av dere!

Stakkars barn, stakkars mann og stakkars deg!!

Det finnes hjelp å få der ute...

Ush....dette er jo bare kjempe trist=(

[Anonym bruker]

Nei hør nå her!! Dette er et forum for mennesker med fødselsdepresjoner!! Det å skrive innlegg hvor man skjeller ut HI, kalle dem for heks osv hører bare ikke hjemme. Dette er et forum hvor man kan skrive om sine tanker og følelser, som man kanskje er redd for å dele med dem rundt seg. Gi litt støtte eller hold kjeft!!

[Anonym bruker]

Teksten fjernet av moderator.

 

Til deg som har skrevet disse innleggene hvor teksten nå er fjernet, så vil vi oppfordre til å holde deg unna denne debatten.

[pepsi88]

Dere kan dere ikke forstå at hun er sliten??

Greit alle kvinnfolk er BITCH til tider... Men Slik som jeg ser det på denna jenta, så har hun vell hatt depresjoner før. Noen kan bli aggresiv, når ma er deppa konstant, man liksom ikke orker livet sitt lengre, og jeg vet hva jeg snakker om, jeg gikk til psykolog, har gått til 3 sk, ingen tok meg seriøst, de ga meg ADHD medisin, og sa alt kom til å g bra, jadda, kyss katta, ikke nok med at jeg var/er deprimert, helt siden jeg var 14, men har stygge stygge arr opp igjennom leggene mine, og armene mine,takket være alt mulig av medisiner og depresjoner og ingen s tok meg seriøst,

er det rart da at noen blir aggresiv?? man føler seg uønsket, uansett hva som skjer, så er ingenting bra nok, til å hjelpe oss.

 

Hun er sliten,lei, deppa, irritert, forbanna, lar man sinne bli lukket, så kommer det ut 100ganger værre. Er ikke hennes feil at hun er slik... ikke kritiser henne, det blir ikke bedre...

[Anonym bruker]

Jeg kan godt forstå at HI er deprimert. For disse reaksjonene hører ingetsteds hjemme. Det betyr ikke at jeg mener hun er en dårlig mor/samboer/gravid, det betyr bare at jeg ikke mener at reaksjonene er normale.

 

Det er ikke normalt å slå samboeren sin, eller å hate barnet sitt. Nettopp derfor har HI et behov for hjelp, og let's face it: det er ingen som kommer til å søke hjelp for deg. Du må gjøre det selv, og du bør vel kanskje gjøre det NÅ- utifra hensynet både til deg selv, barnet ditt, samboeren og babyen.

 

Jeg har selv en rimelig spesiell forhistorie- har vært alene gjennom flere svangerskap, til tross for fast kjæreste, har vært blakk og syk student, og at fødslene ble dårlige og at depresjonen utviklet seg var vel bare en naturlig følge av det hele. Kort sagt: det har ikke vært bra. Men jeg har, med hånden på hjertet, aldri vært så sliten (selv med aleneansvar for tre barn) at jeg HATER barna eller kjæresten. For ditt eget beste- jeg synes du skal søke hjelp. Jeg har aldri turt å gjøre det selv, men så har jeg aldri slått til noen heller.

 

Jeg håper inderlig du og din familie får det bedre snart!

[Tingeling84, mai 05, nov 06]

Huff, jeg føler virkelig med deg!! Jeg hadde det riktignok ikke slik i svangerskapet, men hadde det helt jævlig i 1,5år etter at minstemor var født. Jeg hatet henne for at ho var kommet inn i livet mitt, og for valget jeg hadde tatt.

Til dere som er så stygge i kjeften: Gud så liten viten dere har om en slik depresjon!! Man kan faktisk hate barnet sitt og gjøre ting man senere angrer på! Slik er det bare!! Jeg har hatet barnet mitt i godt over 1år!! Jeg har gått til psykolog, familievernkontoret og barne og familieteamet. Det som er viktig i en slik situasjon er IKKE å ta barna i fra mor, men å finne et intensivt program hvor mor og barn får knyttet det utrolig viktige forholdet de bør ha! Med meg så ble det sendt brev til b.vernet, men jeg ser i ettertid, at det hadde hjulpet meg null niks, hvis noen kom og tok barna mine! Nå som vi endelig har funnet noen som kan hjelpe oss som mor og barn I SAMMEN, så har ting gått veldig fort framover!! Så kom for F#¤%& ikke her å si at ho må levere fra seg barna sine!! Ho bør absolutt få hjelp fra noen hold, men dere som er så uvitene kan bare holde kjeft!