velge å ikke ta blodprøve?

[Anonym bruker]

Jeg lurer på om man kan velge å ikke ta blodprøvene under graviditeten. Jeg vurderer å bli gravid, men kvier meg fordi jeg har så forferdelig fobi mot blodprøver at jeg skjelver, hyperventilerer og nesten besvimer av det. Det må da være verre for fosteret å utsettes for dette stresset? Finnes det eventuelt andre måter å måle tingene på? Man får jo en del ut av urin og gynekologisk undersøkelse.

[Anonym bruker]

Hvis du har så mye imot å ta blodprøve, råder jeg deg til heller å adoptere. Da slipper du vel å taes blodprøve av.

 

Lykke til!

 

 

[Nurket.21.12.09]

blodprøve er noe du må ta en gang i blandt. men ikke så ofte nå som før. før tok man det på hver kontroll. jeg har ikke tatt blodprøve på 2 ganger nå.. og det lille stikke i fingeren klarer du, når du vet du gjør det for den lille klumpen som vokser inni deg... utrolig hva du klarer for den.

[Anonym bruker]

Meget upassende må jeg si!!

[Karen 28 - mamma til to]

Jeg sliter med det samme som deg og bare tanken på blodprøver gjør meg stresset og en smule hysterisk. Har ikke noe svar til deg, ville egentlig bare si at jeg lurer på det samme

Og til dere som allerede har svart negativt her - dere vet tydeligvis ingenting om fobier. Å si at noen burde adoptere blir ganske usaklig!

For dette er et reelt problem og vi som lider av denne skrekken er faktisk ikke i stand til å bare ta oss sammen.. Og isteden for å rakke ned på oss burde dere heller tenke dere om, for mennesker med "lege"fobier ønsker seg jo babyer de også! Er tross alt ganske vondt at det eneste man går og tenker på er disse blodprøvene når man egentlig burde glede seg over en baby som er veldig ønsket!

[Sweet Georgia Brown]

Jag har haft samma problem sen jag var barn. I tjugoårsåldern så fick jag konstaterat lavt stoffskifte. Detta gjorde att jag måtte ta hyppige blodprøver, hver månad-hver annen-hver tredje i flera år. Trodde aldrig jag skulle säga det, men jag har faktiskt lärt mej att stå ut. Blivit van, även om jag inte gillar det kan jag puste dypt oh se en annan väg i stället för att vilja slåss....

 

Lycka till!

[Anonym bruker]

helt enig med 2102.

jeg råder deg også til å adoptere da, hvis du ikke kan ta blod prøve

[Anonym bruker]

Hvis man har fobi mot blodprøver, hvordan i huleste skal man da klare å gjennomføre en fødsel? Som også kan innebære stikk, venoflon, epidural etc. Blodprøvene er HELT nødvendige for å gi mor og barn den oppfølging de trenger-spesielt den som tas første gangen. Man sjekker blodtype og noen andre lovpålagte prøver som har med smittsomhet å gjøre. Du må bare finne deg i blodprøver dersom du blir gravid

[Anonym bruker]

anonym 22:22

Blodprøver og fødsel er to forskjellege ting!

Ja, fødsel inneheld som regel masse stikk, men ikkje nødvendigvis så mange! Trur fødsel blir minste problem, då ho har anna å tenke på. Vere er spørytene ein må ta for å skjekke andre ting.

Har sjølv sprøyteskrekk (ikkje like gale som trådstartar, men blir skikkeleg dårleg etterpå).

 

Og til alle som foreslår adopsjon, skjerp dokke! Meir useriøse svar på eit sprøsmål har eg ikkje lest på lenge!

Om jenta lurer på noke, så skal vel ikkje andre gjere narr?

 

Så til trådstartar:

nei, du kan nok ikkje velge bort sprøyter, men forklar prøvetakar om sprøyteskrekken og korleis du pleier å reagere. Då pleier dei å legge til rette for den som skal ta prøve. Gjer dei ikkje det, ville eg vurdert å klage/bytte legesenter/jordmor, for det er ikkje forsvarleg å ikkje ta hensyn.

Ta med noken du stolar på som kan støtte deg når du skal ta prøve; kjæreste, mor, venn eller slikt. Ja, det kan vere jævlig både før, under og etter sprøyte, men det går over og det er verdt det!

Under fødsel vil du nok klare deg fint og, prøv heller å konsentrer deg om kva som skjer, og ikkje at du må få eit lite stikk. Du har meir unge enn sprøyte i tankane akkurat då

Uansett, så trur eg du kjem til å klare dette heilt fint! Lykk til!

 

[Anonym bruker]

Hei!

 

Du får nok desverre ikke valgt bort blodprøver, men si hvordan du føler det og be om å få ligge nede når de skal ta prøve. Jeg pleier å legge meg ned, snu ansiktet bort og ha musikk på ørene (HØYT!!) og late som om jeg er et annet sted... Det blir nok ikke så lett, men jeg ønsker deg lykke til!!

[brilinda]

jeg har også forbi mot blodprøver. og har fått et barn.

Du må ikke ta blodprøver i tide og utide, det som er viktig er den første blodprøva, slik at det blir testet for mulige sykdommer og liknende.

jeg mener at det er viktig å kjenne sin egen kropp, og spsie riktig og ta jerntilskudd.

du trenger ikke adoptere fordi du er redd for sprøyter! det er en usaklig konklusjon, mener jeg.

jeg tok kun to blodprøver i løpet av mitt svangerskap, en på begynnelsen og en på slutten.

det er frivillig å ta blodprøve i Norge hvis man ikke er lagt inn på sykehus med tvang!!!

lykke til, stol på deg selv, det går bra!

 

[<3 coccinelle]

hei! Jeg pleide å besvime under blodprøvetaking før i tiden men etter fire graviditeter og en kronisk sykdom gjør jeg ikke det lenger. Nå har jeg til og med utdannet meg til å ta blodprøver selv.... Men gjør som hun over sier. Legg deg ned på forhånd. Be om å få ta prøvene på sykehuset hvis du ikke har sykehusskrekk - de som jobber på laboratoriet der er veldig vant til å ta prøver og til å ta hensyn til alle mulige pasienter (små barn som kan være vanskelige å stikke osv..) Da er det størst sjangse for at du kjenner veldig lite til stikket. Det er en prøve som er viktig å ta og den tas på første legetime. Da er det hiv sjekk som er påbudt ved lov, sjekk av rubella antistoff - om du er beskyttet mot røde hunder og for å finne blodtypen din bl a - det er viktig for å vite den hvis du trenger blod under fødselen og for å finne ut om du er rhesus minus som kan ha betydning for fosteret (hvis far er pluss). Disse tingene er det desverre umulig å finne ut ved hjelp av annet enn blod. Senere er det kun sjekk av hemoglobin (blodprosent) og det kan du gjøre med et stikk i fingeren. Du trenger sikkert ikke gjøre det på hver kontroll heller. Lykke til det går sikkert helt fint!

[HegeAE]

Har sjølv ikkje likt å ta blodprøver og slikt. Men, etter første gang som gravid vart eg ganske kurert ja. Men, eg ser ikkje på stikket i det heile tatt.

 

Og dei på sjukehuset kan sitt når det gjeldt blodprøver, og spesielt flinke med barn ja. Så dei er nok like flinke med voksne som har skrekk. Og du vil bli godt ivaretatt.

 

Det er ikkje mange blodprøver som blir tatt. Kun første kontroll. Etter det er det heller ikkje så mange stikk i fingeren før på slutten av svangerskapet. Var meir blodprøver for 5 år sidan. Da målte dei blodprosenten kvar gang.

 

Du klarer nok dette kjempefint.

[NyttHåp <3 baby nov 09]

Vet du, øvelse gjør mester;) Jeg vet hva det vil si å ha sånn fobi. Jeg nekta før å ta bedøvelse hos tannlegen pga jeg var så redd sprøyta. og på mine to tidligere fødsler har jeg ikke tatt noen form for smertestillende pga jeg trodde den epiduralen for eks skulle være fryktelig å få på plass.

Men for noen år siden ble det konstatert at jeg var alvorlig syk, og jeg måtte begynne med sprøyter som jeg skulle sette sjøl, tre dager i uka...

Jeg besvimte de første gangene, og sleit virkelig. Men dette har blitt en vanesak nå og går helt greit:)

Om du sier ifra om at du har sprøyteskrekk, så kan de bruke en mindre nål på deg, så kjennes det nesten ikke.

Lykke til. Du klarer dette:)

[Anonym bruker]

Jeg har store problemer med å forstå sprøyteskrekk. Hva tenker dere egentlig på når angsten tar dere? Jeg spør ikke av ondskap, men rett og slett fordi jeg er nyskjerrig.

[sullemor]

Hva tenker hvem som helst på når angsten tar de?

 

Noen har angst for ballonger, små insekter, åpne plasser, folkemengder, tunneler, heiser osv osv.. Det er masse en kan ha angst for, og alle som sliter med angst vet at det er en irrasjonell frykt.

 

Sprøyteskrekk er akkurat en slik angst. Det er ikke noe måte å forklare det på. En forklaring kan være at en kanskje har projisert andre fortrengte opplevelser og/eller følelser inn i en angst, som tilfeldigvis kan bli angst for sprøyter, og at dette skaper en angst som egentlig bunner i noen helt andre ting. Dette er ganske innviklet psykologi. Jeg tror nok en skal ha vanskelig for å forstå dette om en ikke sliter med noen form for angst selv.

[haenfindag!]

Og der kom jeg på hvorfor jeg ikke brukte dette forumet så mye; På grunn av useriøse anonyme!!!!! Snakk om usaklig svar!

Til HL Lykke til med sprøytene! Det er vel ikke sikkert at du trenger å ta mer enn den ene første, og hvis du snakker med lege/jordmor om dette så hjelper de deg helt sikkert med problemet ditt.

[charlotte27]

Hei. Venninna mi har akkurat fått unge, å sa at det er bare første gang man tar blodprøver.. legg deg ned snu deg vekk, hør på musikk å lokk øynene, så er det over på et blunk.. Ønsker deg masse lykke til med graviditet og blodprøver...

[Mamma's trolljenter]

Ikke bry deg om de som ikke forstår dette og råder deg til å adoptere og syns dette er upassende? Det er vel ikke upassende å være redd for noe, er ikke det ganske så menneskelig?!

Jeg har også fobi mot sprøyter og bisvimte ofte under blodprøver tidligere, dette er noe sykepleierene har kjempe forståelse for og lar deg litt og bruke all den tiden du trenger!

 

Ang de som nevnte at hvordan en skulle takle en fødsel når en er redd for sprøyter: Det har ingenting med smerte å gjøre! Faktsik tror jeg flere av oss med sprøyte forbi er tøffere enn defleste som i det hele tatt har kommentert der, da vi velger bort sprøyter i situasjoner som og f.eks borre i tennene!

 

Det som er upassende med denne tråden er hvor lite forståelse dere viser for hverandre! TENK om noen skulle rakke ned på det du er mest redd for?

 

Forklaring på hva en fobi er til de som tydeligvis ikke forstår sine medmennesker!

En fobi (gresk phobia, fra ordet phobos som betyr frykt eller flukt) er en ugrunnet og sykelig angst for visse situasjoner, fenomener, dyr, gjenstander eller lignende. Graden av angst kan variere svært, fra såkalte fobiske frykter til å være en alvorlig lidelse; en lammende angst som kan dominere en persons liv fullstendig.

[ღ Juksemaker pipelort +spire ღ]

Hei!

Vet du, dette er som å lese om meg selv!

Jeg har også helt aversjon mot sprøyter og sånn (pga en bilulykke i 5-årsalderen der jeg ble redd for blod og alt som hadde med stikking i armer og gjøre).

Men det er utrolig hva man klarer når man er instilt på å få barn.

Jeg har alltid sagt at jeg ikke vil ha barn pga av at jeg ikke vil føde og pga blodprøver osv, men plutselig en dag var lysten på barn større en skrekken for blodprøvene og fødselen.

 

Jeg er nå 12+4 uker på vei, og på min første kontroll for noen uker siden tok jeg de blodprøvene som trengtes.

Jeg får ligge under tappingen, etter at de er ferdige, får vann hvis jeg vil osv.

Si ifra hvordan du har det, det går som regel bra!

Jeg bruker også emla-plaster jeg, en sånn bedøvelseskrem, sånn at jeg ikke kjenner stikket. Kall meg pysete, men det er hvordan JEG har det som er viktigere enn at andre synes jeg er pysete.

Denne gangen var også aller første gang jeg var alene hos legen når jeg har tatt blodprøver, jeg har alltid måtte hatt med meg noen som kunne passe på meg etterpå, eller kjøre meg hjem.

Stolt av meg selv da ja!

 

Pust ut, tenk på noe annet, snakk med legen din, bruk bedøvende krem hvis du føler det hjelper.

 

Jeg krysser fingrene for deg, det går nok helst bra Og husk; du er ikke alene om dette "problemet"

 

Klem

 

[Gjest]

Det som ofte er problemet med angst og fobier er at de ikke er logiske. Selv har jeg skikkelig sprøyteskrekk, kan nesten besvime bare av tanken! Er nå gravid i uke 29 og har maktet å komme meg gjennom alle sprøytene hittil. Er også dritredd smerte generelt så gleder meg virkelig til fødselen...NOT!

 

Men tilbake til ditt spørsmål, hva tenker man på. For min del startet skrekken med at min lillebror ble kritisk skadet når han var 7 og jeg var 12. Han lå i 3-4 mnd på sykehus pga indre blødninger, døde nesten 2 ganger. Det ensete jeg fikk med meg av hans behandling var at han i lange perioder ble vekket gjennom hele døgnet for å ta blodprøver hver tredje time. Dette satte virkelig skrekk i meg. Siden har jeg fått helt hetta bare jeg ser sprøyter. Har klart ved å jobbe med meg selv å bli mye bedre, men hver jæ... gang det kommer en legesekretær e.l. og stikker meg så jeg får vondt ødelegges masse. Burde vært lov å kyte de som ikke klarer denne delen av jobben! (Neida, bare litt frustrert over akkurat det der..) Når jeg treffer på de som er dårlige til å ta sprøyter blir jeg ekstremt uvel, kan kjenne at sprøyta liksom bare fortsetter og fortsetter innover i kroppen. Vanskelig å forklare men det er dritekkelt.

 

Det er iallefall min forklaring.

 

Til trådstrarter; når man vel har et barn i magen er det rart hvor mye man klarer å komme seg gjennom. Følg de gode rådene du har fått, det finnes også lokalbedøvende kremer som kan numme stikkstedet slik at du ikke kjenner noe.

 

Masse lykke til! Vi er flere som står sammen med deg;-))

[vårbarn09]

Eg er redd for å få vondt. Då eg var ca 10 år var eg innlagt på sjukehus, og då stakk dei og rota så masse i armane mine etter blodårene at eg ikkje kunne retta ut armane på tre dagar pga smerte og stoore blodutredelsar... Dette gjentok seg i ungdomstida då eg hadde kyssesjuka. Fekk litt panikk då eg blei gravid, men sa det som det var til legen og laboratoriedama på legesenteret, og manna meg skikkeli opp. Dei la til rete for meg, slik at eg fekk ligga på et eget rom, og dama snakka rolig til meg. Det gjekk kjempefint! 3 glas me blod! Har teke tre gonger no, og har berre fått eitt lite blåmerke siste gongen, så no er eg ikkje redd meir

[Anonym bruker]

jeg har skikkelig sprøyteskrekk.. Men blodprøvene nå er jo ingenting lengre, ikke når jeg tenker på barnet, og hva jeg har i vente

Er alltid livredd, men etter hver blodprøve, så sier jeg til meg selv '' hva var det jeg grudde meg til?'' Kjenneer jo bare et bittelite stikk, så er det over...

Jeg foretrekker blodprøve i armen, å stikke i fingeren gjør faktisk vondest, tro det eller ei.

Lykke til

[baima]

Trur man må ta den første ihvertfall, for da blir man sjekka mot div anti stoff samt blodtype og event rhesus.

[Anonym bruker]

Hvis ikke du tåler tanken på å ta en blodprøve, så tåler du ihvertfall ikke en graviditet. Sykepleierne er der for å ta vare på deg. Hvis de vet at du er redd så setter de ikke bare igang og stikker deg uten nøye samtale og forberedelser.

 

Ser ikke for meg hvordan du skal takle et svangerskap hvis du ikke en gang har mot nok til å ta en blodprøve..??