les dette,min historie.

[Anonym bruker]

ble gravid som 19 -åring. gikk siste året på vgs og var sammen med en som var to år eldre. var ikke den store kjærligheten,det visste jeg så valget var ikke så tøft. selve aborten var selvfølgelig en påkjenning men tenker den dag i dag at jeg ikke var moden nok inni meg til å helt forstå alt dette innebar. dro alene på sykehuset,han forsov seg . han kom med toget senere og var der. da jeg våknet opp var han der og vi dro hjem sammen. husker vi dro på kino den desemberkvelden. han viste seg selvfølgelig og ikke være noen bra fyr det visste jeg jo inni meg hele tiden så ble slutt mellom oss i april det året. kan huske jeg hadde en veldig tristhet og ensomhet inni meg og så på barn rundt meg. men da det som skulle vært termindato kom ,kom også en slags lettelse. at jeg på en måte var ferdig med noe jeg den gang ikke klarte å definere.

 

to år senere traff min nåværende kjæreste. vi hadde en veldig turbukunt start som begynte med en graviditet bare kort tid etter vi traff hverandre.han frika helt ut,vi kjente jo knapt nok hverandre. han trode jeg var en gal dame som bare ville bondefange han.inni meg visste jeg da at en abort ville bli helt forferdelig. plutselig kom alle de følelsene jeg ikke hadde visst jeg hadde fra forrige abort. jeg strøk meg på magen og personifiserte det lille vesenet inni meg. samtidig hadde jeg en motpol som var helt i harnisk. og jeg så forelska....så forelska at jeg tok abort for å redde vårt gryende forhold...og forholdet tok slutt.i jula var jeg helt alene om dette jeg hadde gjort nok en desemberdag. selve dagen og kvelden før er en historie i seg selv. det uheldige for meg var at legene ikke fikk tatt ut alt under selve aborten 19 des så 2 juledag begynte jeg å blø og besvimte på kjøkkenet til mamma. ble kjørt til sykehuset og gitt antibiotika en hel natt for så utføre inngrepet igjen,men denne gangen helt alene og med bf på andre siden av norge på juleferie..

jeg gikk enfoferdelig vinter i møte,uten kjæreste,håpløst forelska merkelig nok og med et fordelig angrende hjerte. nå hadde jeg plutselig ingenting. verken han eller barnet. gikk i behandling ,amathea,dette hjalp meg men tok lang tid å tørre det. måtte jo bli såpass frisk at jeg klarte å kontakte de selv. selve støtteapparatet rundt deg i en sånn situasjo er også et helt annet tema..uansett, februar,mars kom og jeg kom til et vendepunkt. nå var det nok. ville ikk ringe å mase på bf lengre ,ville være sterk. og da skjedde det jeg aLDRI I MITT LIV HADDE TRODD SKULLE SKJE. HAN KOM YIL MEG OG VILLE VÆRE DER FOR MEG.uff dette blir veldig langt...vi har nå vært sammen i 6 år har en jente på 3 og gravid med nr to. mrn jeg vil alltid slite med dette i forhold til han. vil aldri tilgi han. men unnskylde og forstå. skulle så ønske vi hadde vært det foruten,var så grusomt for oss begge,men vi kjente ikke hverandre da. hadde vi bare visst.heldigvis ble jeg gravid igjen,etter ønske fra begge nesten to år senere,men var usikkerhet pga komplikasjonene vdr.aborten.dette er bare en liten del av historien men kanskje noen der ute leser den og stiller spørsmål og jeg kan hjelpe?

[fru.ktbar]

takk for at du delte historien din. Den var veldig rørende og nær.