Hjelp---hva ville dere helst at jeg skulle si/gjøre???

[Anonym bruker]

Min venninde mistet igår sin sønn. Hans hjerte sluttet å slå, før han kom seg ut til oss andre.Hun var 39 uker på vei.

Jeg sitter her, og er ganske rådvill må jeg si. Vi skulle gå på trille turer, og ha en koselig permisjonstid sammen, også skjer dette med henne..

Hva ville dere helst at folk skulle si??? Hva sa folk, som ble helt feil for dere??? Vil så gjerne være en god venn for henne, men føler at jeg kan komme litt til kort her.

Jeg er jo 7 mnd på vei selv, kanskje hun ikke orker å forholde seg til meg akkurat nå, eller kanskje det er netopp det som kan hjelpe?? Hva vet jeg, annet enn at jeg gjerne vil være der for henne...

 

*engleklem*

[Anonym bruker]

Kan skrive litt om egen erfaring som er i samme situasjon som din venninne...

 

Jeg mistet og i 9 mnd..venninnen min termin samtidig. Det var vanskelig fordi vi hadde planlagt mye, akkurat som dere. Hver gang jeg pratet med min venninne ble jeg minnet på hvor heldig hun var. Hun fødte like etter meg, og fikk beholde sin baby. Alt ble veldig vanskelig. Hun var og min beste venninne, som vi delte alt med i graviditeten. Jeg måtte slutte å svare henne på mail eller telefon, klarte ikke forholde meg til henne. Gaver var vanskelig å ta imot fra henne, ville mest bare ødelegge de, for det var så sårt. Jeg var ikke sint på henne, eller beskyldte henne for noe, bare fryktelig missunnelig rett og slett. Klarte å tenke rasjonelt, det var jo ikke hennes feil, og jeg unte ikke henne å miste heller. Jeg tok mot til meg og forklarte det hele for henne, at jeg ikke klarte å prate/ha kontakt så mye med henne fremover. Det syntes ho var greit, og hun forstod. Så no er det jeg som tar kontakt når det passer. Jeg har møtt babyen, da var det greit, men nå klarer jeg ikke se bilder av han. Blir innmari lei. Det er litt sånn at hver dag han lever, blir sårere fordi min baby ikke lever. Milepæler som 6 ukerskontroll var vanskelig, de datoene som han ville ha blitt 1 mnd, 2 mnd 3 mnd... Det som er flott er at venninnen min forstår og tar hensyn. Vi prater av og til, men aldri noe om hennes baby og det som hører til. Det klarer jeg ikke. Men vi kan prate om det jeg opplevde, men ikke mye, det blir for mye for meg.

 

Det som kan være lurt er å være åpen og si det som det er. At du har vanskeligheter med å vite hvordan du skal forholde deg, og at du vil at hun skal være den som kommer med tilbakespill. Det er jo ikke sikkert hun reagerer som meg. Har hun barn fra før, eller du? Fokuser på det, og alt annet dere har til felles og la dette siste få være hennes valg å ta frem.

 

Jeg synes det er flott du tenker igjennom situasjonen deres. Ikke vær redd for å ta kontakt, og etterhvert spill ballen over til henne... Håper dere klarer å beholde vennskapet. Husk at det å begrave en del av seg selv, et barn du aldri fikk hilse på er fryktelig vanskelig. Hun fikk aldri høre barnet sitt gråte, eller se øynene leve... Det er ubeskrivelig. Gå inn på nettsiden englebarn.no og barnforlite.no... Der står det, mener jeg, noe om hvordan pårørende kan forholde seg til sine nærmeste som har mistet et barn.

 

Et siste tips... Si aldri at det var best at det skjedde nå, før man ble ordentlig glad i barnet... Det er grusomt å få høre. Det er minst en like stor sorg å aldri få "møte" barnet sitt. Men det tror jeg ikke du blir å si det virker som du tenker mye over situasjonen!

 

Lykke til... (dette ble langt)

[Nupsi Mcnugget]

Hei...Dette er en tøff situasjon for alle, men mest av alt for din venninne som mistet sin lille baby. Jeg mistet jenta mi i aug -07 og alle rundt meg er enten gravide el har fått babyer, det er beintøft helt i starten men nå 6 mnd etter så hjelper det litt men er fortsatt sårt og det kommer til å være det i laaange tider fremover. Jeg vet ikke hvordan din venninne er som person og sånt, men jeg valgte og ikke isolere meg fra andre gravide og andres babyer, jeg dro på besøk og sånt, men fikk selvsagt en reaksjon en dag senere, men tror det var sunt for meg å få gråtet og sett at verden faktisk gikk videre selv om min verden var stoppet opp. Jeg syntes det var greiest at jeg tok kontakt med de som var gravide el hadde babyer og ikke prate sååå mye om det. Var godt å kunne dra på besøk el få besøk å gråte og nesten få pratet meg lei av temaet rundt det å miste en baby. Synes du skal la henne få lov til å styre det med å ta kontakt og slik siden du og er gravid, hun kommer nok til å synes det er tøft i starten men er ikke verdt å ødelegge vennskapet på noen måte men el ha litt mindre kontakt rundt den tiden du har termin. Gi henne masse tid og rom og respekter hennes følelser, evt sinne og frustrasjon.

Istarten er man også i sjokk og sorgen lever sin eget liv der ingenting er moro og alt ser dystert ut. Si aldri ting som hun over beskriver at det var godt det skjedde nå og ikke senere, og jeg fikk høre det at det var godt du hadde en fra før osv....Ikke si så mye men la henne få prate og bare hver til stede for henne, hjelp til med litt praktiske ting i hjemmet hvis hun ønsker det. Min svigermor vaket hele huset for oss da vi mistet og det var digg....Bare vær en go venninne og kansje spør henne om det er noe hun trenger av hjelp el noen å prate med. Ble langt og rotete dette her, vet ikke om jeg fikk frem poenget her men jeg syntes det var godt med en klem og en prat da ting sto på som verst med meg....Hvis du orker så se bilder sammen med henne av babyen (skjønner hvis ikke du orker), men etter fødselen kansje, vær med henne på gravstedet og ta med blomster osv....Uansett, bare hver der for henne så mye du orker og klarer og la henne få prate ut om det som har skjedd. Send en sms i ny og ne og fortell at du tenker på henne, en enkel kort melding. Det satt jeg pris på, skal ikke så mye til. Lykke til begge 2 og gi henne en klem fra meg, tenker så på alle mammaer som mister sine små

[Anonym bruker]

Jeg syns du skal spør henne.Si at du er usikker¨på hva du skal si å gjøre.Da trenger du ikke være redd for å gjøre noe hun ikke liker.

[tjorven 1]

Det er vanskelig å si.. jeg mistet i 27 uke og hadde termin omtrent som en veninne. Det ble tøfte for meg, og henne , og når hun hadde født gråt jeg masse, men på en god måte unnet jo henne baby. Det blir litt rart siden jeg skulle hatt en jente likegammel som henne, men jeg var sykemeldt en stund og likte å være sammen med denne venninnen som orket meg og min sorg... Dette varierer fra person til person, men for meg og de fleste liker de å snakke om babyen sin lenge, for alltid. de har født fått barn men fikk ikke beholde det.

 

Så spør henne snakk med henne og ha forståelse fra alt fra misunnelse og glede på dine vegne.

 

Spør om å få se bilder osv hun kan ville ta hensyn til deg også for ikke å skremme deg. SÅ vær en venn og tør å være der. Nå skal det være sagt at jeg fikk en gutt ett år etter at jeg mistet, så nå er jeg back on track... Men vi snakker fortsatt om hun vi ,mistet

[Anonym bruker]

Hei,

 

la meg først si at jeg syntes det er utrolig flott at du faktisk tenker gjennom disse tingene. Det viser at du virkelig bryr deg om din venninne, og at du vil støtte henne.

 

Dette er en vanskelig situasjon, for dere begge.

En ting som er viktig å forstå er at de aller fleste som mister en baby på denne måten, syntes det er veldig vanskelig å forholde seg til små babyer og graviditet den første tiden. (mange syntes det er ekstra vanskelig med de babyene som er ca samme alder som deres barn skulle ha hatt).

Det som er viktig for deg å forstå er at dette betyr ikke at din venninne ikke unner deg din baby, eller at hun ikke gleder seg på dine vegne. Det er bare det at det er så uendelig sårt å se på nært hold hva man går glipp av. Jeg tror det beste du kan gjøre for henne ang dette er rett og slett å gi henne tid, og la henne ta det i sitt tempo. Jeg var akutt allergisk mot babyer den første tiden etter min baby døde. Jeg ble fysisk dårlig ved tanken på å måtte forholde meg til gravide mager, og små babyer. Men nå, en stund senere, så har jeg det jo ikke slik lenger. Nå kan jeg endelig si med hånden på hjerte at babyer og gravide ikke lenger gjør vondt å omgås. Jeg kan oppriktig glede meg over andres små, og føle lykke på deres vegne uten et stikk av sjalusi, bitterhet og uendelig tristhet.

Det jeg vil frem til er at selvom dette med all sansynlighet vil være veldig vanskelig for din venninne den første tiden, så vil det ikke være slik bestandig.

 

For å komme med noen konkrete råd, så vil jeg ha latt henne forstå¨at du er der. Husk at det kan være uendelig vanskelig å fortelle noen hvor vondt man egentlig har det, så vær obs på at det kan være veldig lett å sette på seg en tapper maske og si at "joda, det går greit" uten at det nødvendigvis er sant.

Jeg ville også latt henne ta del i din baby i den grad hun selv ønsker. Kanskje har hun et behov for å se, holde, kose og gråte? Kanskje hun trenger tid før hun orker å møte babyen? Begge deler, og eventuelle andre reaksjoner, er både greit og helt normalt. Det som er viktig er at hun får ta det når hun er klar for det, i sitt tempo, uten å føle seg presset til å forholde seg til noen hun ikke er klar for.

(jeg vet også at for min del så gikk det mye raskere å greiere å omgås babyene til de venninne mine som forstod og lot meg ta det i mitt tempo. Mens de som presset på, og, det føltes slik, nesten dyttet sin babylykke på meg, tok det lang tid før jeg orket å forholde meg til. Jeg tror det kom av at de som tok hensyn viste at de forstod at dette var vondt for meg, og da følte meg også mer trygg på å bli akseptert om jeg f.eks begynte å gråte når jeg skulle møte babyen, eller om jeg ikke orket å møte babyen lenge av gangen ect)

Mitt siste råd er spør henne om babyen hennes. La henne fortelle så mye hun orker. Hva heter babyen? Hvor stor var den? Hvordan gikk fødselen? Hvem ligner babyen på? Det gjør faktisk enormt godt å få snakke om barnet sitt, som man tross alt er uendelig glad i, og om du gir henne muligheten til å snakke om sin baby, så kan det hende det går litt lettere for henne å snakke om din også.

 

Lykke til!

 

[Anonym bruker]

Jeg må nok dessverre si til deg at det er stor sannsynlighet for at hun vil synes det er svært vanskelig å forholde seg til deg i tiden framover.

 

Både jeg selv og mange av de jeg har snakket med i ettertid synes at det å møte venninder, naboer eller kolleger som man har hatt planer for tiden etter fødselen sammen med, er vanskelige å møte i lang tid etterpå. Noen synes også at babyer og gravide mager generelt er vanskelige å måtte se på, men det er særlig de vi har hatt tett og nær kontakt og lagt planer sammen med, som blir fryktelig tungt å ta opp kontakt med etterpå.

 

Selv hadde jeg en venninde som ventet barn to måneder etter meg selv, og vi som par var også mye sammen i årene før vi mistet vår førstefødte. Selv om hun ikke sa noe "galt" og gjorde alt riktig, klarte jeg bare ikke å glede meg over hennes besøk, og satt nesten bare og ventet på at hun skulle gå! Dette var selvsagt ikke hennes feil! Det var bare rett og slett ikke til å holde ut å tenke på at hun fikk gå videre i sitt liv, mens mitt stoppet opp, og aldri mer vil bli det samme.

 

Det beste rådet jeg kan gi deg er å la henne få bestemme selv om og når hun vil ha besøk, og ikke prøv å press henne videre. Sorgen etter et barn sitter i kroppen i mange år, kanskje lengst for de som ikke fikk sjansen til å bli kjent med barnet sitt. Et tips som kanskje kan være til hjelp for din venninde er helt konkrete tilbud om hjelp,f.eks hvis hun har andre barn kan du tilby deg å passe dem noen timer for å avlaste henne, eller bake en kake hun kan servere til besøk som stikker innom, eller kanskje til og med ferdig laget middag levert på døren? Den første tiden er sorgen faktisk fysisk utmattende, og bare en sånn ting som å gjøre innkjøp kan virke helt uoverkommelig! Kort sagt, tilby henne gjerne hjelp (hvis du har overskudd til det nå når du selv er gravid), men vær konkret, fordi hvis du sier til henne at hun bare må ringe hvis det er noe du kan gjøre for henne, vil hun aldri komme til å be om hjelp.

 

En ting som jeg selv synes er vanskelig nå etter at vi har fått to barn til, i rask rekkefølge, er å høre denne venninden min snakke om perioder som mine barn går igjennom, og referere dem til sine egne barn. I virkeligheten var det jo jeg som skulle opplevd kryping, gåing, trassalder og andre festligheter først, Så å høre henne sitte der og liksom være en slags ekspertise på barn i forhold til meg, er en veldig vond følelse. Men så er kaskje jeg spesielt nærtagende, da.

 

Til sist vil jeg bare si: dere vil nok finne tilbake til tonen dere imellom igjen, og kanskje er ikke dette et problem for venninden din i det hele tatt, men hvis det er det, så vær forberedt på at det kan ta lang tid, og mye lenger tid enn du tror. Prøv å forestill deg selv inn i hennes situasjon, og tenk etter hvor lang tid du tror du ville trenge før du orket å møte henne og babyen hennes. Så ganger du den tiden med tre, og enda er det ikke sikkert hun vil være klar.

[Anonym bruker]

De over her har sagt mye klokt. Jeg vil allikevel tipse deg om boken "Små føtter setter dype spor". I den er det bl. a. et kapittel som går på hvordan man kan hjelpe pluss at det er mange foreldrehistorier, dikt etc. Har kjøpt den til en venninne selv.

[Anonym bruker]

Signerer alle innlegg over, mye klokt er sagt. Jeg mistet og etter ni mnd, og det som preget meg var at jeg ikke visste hva jeg ville ha hjelp til da folk spurte. Hadde ikke sjanse til å finne ut det selv. Men, de som dukket opp og "leverte" en middag (gjerne helt enkelt), eller bare hjalp med praktiske ting uten at jeg hadde spurt var en god hjelp. Jeg skjønte f. eks ikke hva jeg skulle kle meg i til begravelsen, og søsteren min gikk ut og lånte hjem noen alternativer og dresset meg opp....det var slikt jeg ikke klarte.

Ellers er det mye "værre" å ikke si noe enn å si noe litt på kanten, det virker som om du forstår mye, i og med innlegget ditt....

Jeg har to venninner som spurte meg rett ut om de spurte meg om "feil" ting og om hva jeg ville snakke om. De sa de var nervøse for å si meg noe galt (to jenter jeg er vokst opp sammen med...vi har pratet om ALT) Vi ble enige om at jeg bare skulle si fra hvis det ble feil for meg, og det var en utrolig god støtte. Langt fra alle er så åpne, men de få som er det er en hjelp som aldri jeg vil glemme.

Mitt råd; spør henne rett ut om hun synes det er vanskelig at du er gravid mm, og vær åpen. Hun grubler nok vel så mye over dette som deg. Du er nok en god støtte for henne selv om det blir vanskelig med din baby fremover- si det du har skrevet her....God klem! det er forferdelig vondt å oppleve dette, men det kommer lettere tider etterhvert.....