Lei av å være så redd...noen som vil trøste litt? :)

[AlleGodeTingErTo]

Hei dere,

her inne må det da være flere i min situasjon...

 

Mista i MA i uke 10 før jul, og er nå gravid igjen - med en mens i mellom, som jeg er veldig glad for at jeg hadde med tanke på de beste utsiktene for ny spire.

Er 7+4 i dag, men såååå engstelig og nervøs hele tiden. Tør ikke å gå på do borte, av frykt for å se blod og få sammenbrudd, og kjenner smerter og merkelige stikkinger heele tiden, og jeg "kjenner" hele tiden at jeg begynner å blø.....

Har inntil for noen dager siden klart å fungere ganske greit og roa meg selv ned innimellom med at jeg har så mange symptomer at det nok går fint denne gangen, men nå begynner ting å bli mer og mer lik som da jeg mista sist. Ingen trodde på meg når jeg sa at jeg følte på kroppen at spira var død, men puppene gikk fra å være ømme og spente til å bli helt vanlige igjen, og jeg mista liksom hele følelsen av å være gravid.

 

De siste to dagene har puppene vært slappe og lite vonde, så det er ikke rart jeg får den uggne mistanken igjen. Brystknoppene er litt såre enda (var ikke såre forrige gang), og jeg er trøtt og kvalm, men det var jeg i ukene etter fosteret døde sist også.

 

Er det flere som har det slik? Er det noen med solskinnshistorier om at det gikk bra på andre forsøk som kan trøste meg litt?

Vet at ingen svangerskap er like, men all min erfaring (fra den ene gangen jeg har vært gravid) tilsier at når puppene blir normale er alt over:( Er så leiiii av å være så nervøs. Får UL neste uke, føles som en evighet til da...

 

Sorry klaginga mi jenter!! Bør jo elske å være gravid, men jeg tror liksom ikke jeg er det lengre....

[mams31]

Ja, jeg kan trøste deg!!!!

Hadde missed abortion i fjor sommer og er nå i uke 17(gravid 2.gang). Alt så bra ut på UL. Jeg har vært en nervebunt, hissig, lite søvn og kraftig angst... Jeg har "overlevd" den vanskelige tida med å ikke tenke så mye. Hverken på hva som skjedde, kan skje, hvertfall ikke overanalyser kroppen. Roet meg med at det er vanlig å abortere første gang!! Dessuten har jeg jo klart å bli gravid(også igjen)-så noe må jo stemme. Helt ærlig er jeg fortsatt livredd..men det blir ikke bedre av å tenke, lese og snakke for mye. Lev som før. Ungen vil tåle det meste for å bli der uansett : )Dette går bra! Håper du har en mann, slik jeg har..Han sier at alt vil gå bra-det hjelper faktisk : )..Alle sier til meg at jeg virker sterk og er overrasket hvor lite jeg har bekymret meg. Men hva vet de??? Jeg har jo rundene som kommer i de sene timer, tårer og dumme tanker. Tiden går og alt legger seg til rette skal du se. Håper dette var noe trøst for deg : )

[lin76]

Kjære AlleGodeTing og Mams31

 

Eg forstår godt kva de seier, begge to. Eg mista i SA i slutten av november, blei gravid igjen heilt i starten av januar, og er no 8+1 ifølge menstermin. Sjølv om det er fint, og eg VEIT at det mest sannsynleg går bra, er eg framleis redd for at det ikkje skal gjera det. Kjenner igjen det AlleGode... skriv om å liksom "kjenna på meg" at det kjem blod heile tida, og den evinnelige overvåkinga av allslags symptom.

 

Sidan eg bare er 8+1, kan eg nok ikkje garantera at eg er ein solskinnshistorie som det garantert går bra med denne gongen. Men viss eg kjenner godt etter, og lar angsten gøyma seg vekk ei lita stund, så trur eg faktisk at det kjem til å enda godt, dette. Med meg, med AlleGode... og med Mams31. Eg gjer det! Om eit år trur eg me sit der med kvar vår herlege gurgleklump. Slitne, men lukkelege.

 

Når ein les på bim-sidene, er det lett å henga seg opp dei vonde skjebnane, ikkje minst når ein er redd frå før. Det er jo mange som skriv inn om MA og SA, sidan det er så få andre plassar ein kan "snakka" om slikt. Men faktum er jo likevel at det går bra med dei aller, aller fleste!

 

For meg har det hjulpe å snika meg litt rundt på 3-trimester-sida. For ikkje lenge sidan var det nokon som spurte om det var mange der, av dei som var nesten fødeklare, som hadde hatt SA/MA før, og det var MANGE som svara at ja, dei hadde det, og i starten var dei kjemperedde for at det skulle skje igjen, men at no hadde dei nesten glømt det sidan dei var komne så langt.

 

Så hald ut, jenter! Eg heiar på oss!