Hvor åpne er dere om at dere har/skal ha prøverør?

[MartheMor+Lillegutt]

Vi har foreløpig kun fortalt det til mine + sambos foreldre. Kan godt være at vi forteller det til flere, får se hva vi føler for fremover.

 

Har dere fortalt det på jobb/til sjefen?

[Thea-81]

Vi fortalte det til foreldre + mine nærmeste 2 venninner. Selv om foreldre selvfølgelig er støttende, er jeg veldig glad for støtten fra venninnene! Siden var i DK valge vi begge å fortelle på jobb hvorfor vi skulle bli sykemeldt 1 uke. Møtte ikke annet enn forståelse derfra!

[Kanskje snart? *igang igjen *]

Har fortalt det til venner og familie (men ikke fortalt naar vi skal begynne da) og jeg har nevnt det til han ene sjefen min, kun fordi vi er venner og jeg stoler paa han. Greit at han vet hvorfor jeg tar fri en god del ifm tester etc

[Jente 07 + reke 30.okt. 08]

Fortalt det til en venninne denne gangen. Har ikke lyst til å fortelle det til flere for da blir det så mange spørsmål og mer fokus på det enn jeg kanskje føler for. I tillegg har jeg lyst å fortelle at jeg er gravid når det er normalt for de som klarer det på egenhånd.

 

Sist fortalte jeg det til sjefen min fordi jeg hadde behov for fri for innsetting av frysegg (ingen sykemelding da)

[Gjest]

Nærmeste familie (foreldre og søsken) vet det. Har også fortalt det til noen av de nærmeste venene våre, men bare sånn nevnt det. Ikke noe vi går rundt og prater så mye om nei. Føler ikke for det.

[Fablefant✿]

Vi har valgt å ikke fortelle det til noen enda vi. Ei venninne vet at vi har vært på utredning, men ikke noe mer. Jeg har en svigermor som gleder seg så veldig til å bli bestemor, så vi har så lyst til å overraske henne om det skulle "klaffe". Skal igang med første forsøk nå. Er litt usikker på hva vi gjør hvis vi blir gravide... må tenke litt videre på det!

[Yaddaline ❤ ♀04/05 ♂02/09]

Våre foreldre vet det + mine nærmeste venninner. De vet ikke når jeg begynner med selve forsøkene (det vet jeg ikke 100% selv heller, men i april ca blir det) og det får de vel ikke heller hvis ikke noe uforutsett skjer. Regner med jeg blir å fortelle sjefen min på jobb om det (uten å fortelle videre) i og med at jeg har litt trøbbel med å skrive meg ut av timelistene til fraværet (har ansvar for timelistene selv og vi er litt underbemannet for tiden) selv om jeg er litt nervøs for akkurat det. Tror han tar det fint - de har ei som har vært gjennom det samme selv - hun er i perm nå for tiden med tvillingene sine )

[Yaddaline ❤ ♀04/05 ♂02/09]

Ikke så bekymret for hva vi evt gjør når vi blir gravide - har ei jente fra før og da fant de fleste det ut før de "obligatoriske" 12 ukene siden jeg var 100% sykemeldt fra uke 6 med hyperemesis. Kommer vel kjapt ut når vi endelig blir gravid, tenker jeg ))))

[Pike 28 ♥alene med 2 søte små♥]

Jeg har fortalt det til mine nermeste venner, mamma og sjefen + noen kollegaer... Det angrer jeg ikke på for jeg får en så fantastisk forståelse og støtte! noe sånt som prøverør ser jeg ikke poenget i å holde hemmelig... Hos meg går disse hormonene veldig psykisk, og da er det godt å ha noen å snakke med... Har også vært sykmeldt pga psyken...

[mamma050308]

Vi har kun fortalt det til nærmeste familie og ei venninne av meg. Synes ikke alle og enhver har noe med det, synes det er en privatsak.

 

Min svigermor forteller det til "alle"!!! Irritert på henne. Fortalte det til og med til tannlegen vår (hele familien går til samme tannlege). Synes den var litt drøy faktisk. Vi har sagt at vi ikke vil at alle skal vite det, at vi selv vil bestemme hvem som har behov for å vite det.

 

Jeg har ikke fortalt det til noen på jobb eller sjefen. De har ikke noe med det mener jeg.

 

Men man bestemmer selv. Dette er kun min mening. Diskutert med samboer hva han også mener og så gjør dere det dere mener er rett for dere.

[Viktoriana]

Dette er noe vi holder så hemmelig som mulig. Mye av grunnen er at jeg er så "gammel" og vi ikke orker reaksjonene fra familie og venner - som vi vet kan være litt negative.

Synes dette er veldig privat mens det står på. Har ingen problemer med å fortelle om det hvis det blir positivt resultat.

[Grublegruble]

Off, jeg har sagt det til for mange jeg, ble overstimulert og borte fra jobben i over to uker, så alle maser om hva som har skjedd meg.

 

Og så er jeg så mye borte pga migrene som det er fra før, så orker ikke skylde enda mer på det selvom det hadde vært lettest. Er bare nok belastning å ha nok migrene som det er.

Klarte ikke lyge på meg en inflensa til heller, hadde nettopp det etter jul, så sa det som det er til ca 10 stk, og angret på det i natt. Er jo så privat, og skylder jo ikke noen en forklaring.

 

Men alle var veldig søte og lovet å ikke sladre om det. Og håper oppsiden blir litt forståelse nå når jeg må ta det med ro, for fikk positiv test i dag og har en stressende jobb, så det kommer forhåpentligvis noe godt utav det tilslutt

[vestlandsjento]

Me har fortalt det til foreldre, søsken og nokre nære venner. Er litt "redd" for å fortelle det til for mange, pga av press. Mine foreldre er veldig støttande, medan hans ikkje har engasjert seg..

 

No går eg å lure på om eg skal fortelje det til nokon på skulen. Er i ein periode med veldig mykje tankar.. Føler at hodet er "fullt", så det er litt vanskelig å konsentrera seg på skulen, og det har ført til at eg har vore ein del heime. Folk begynner jo å lure.. Jobber og i basisgruppe, der me skriv oppgåver i lag. Så eg tenker på å fortelje det til dei.. Men eg er redd eg ikkje får støtte av alle, og at dei forteljer det vidare sjølv om me har "taushetsplikt". Har høyrt mykje om andre grupper, så eg veit kor raskt ryktene går. Men på den andre sida er eg lei av å dikta opp unnskyldningar for kvifor eg ikkje er på skulen. Ville dere fortalt det?

 

Må legge til at det ikkje har gått ut over gruppearbeidet:) (enda) Men det går litt ut over mitt individuelle arbeid.

[Smurfeline81]

Vi er helt åpne om det. Familie, nære venner, mine kollegaer vet hva som skal skje. "Alle" har visst at vi har prøvd å fa barn i mange år nå, og noen som vet vi har vurdert ivf de siste årene, så vi valgte å være mest mulig åpne om det. Føler kanskje et litt ekstra press pga det nå, men får mye støtte og forståelse som er positiv også!

 

Viktig at alle tar et valg som er rett for seg selv:)

[WishToBeMom]

Vi er også åpne om dette mot familie, nære venner, noen få kollegaer og våre nærmeste ledere med personalansvar for oss. Familie og venner vet at vi har slitt i 3 år nå, og har valgt å være mer åpne når vi startet IVF, for det påvirker oss mye - litt fravær fra jobb i perioder, vanskelig å takle venner som er nygravide, høygravide og som har små babyer +++. Er viktigere for meg enn mannen min å være åpen, men synes det er godt å få litt støtte og at de rundt oss tar hensyn til at vi sliter og har tunge perioder innimellom. 95% av vennene våre har 1-3 barn nå, så fokuset og påminnelsene er der hele tiden, da lettere at de har empati for vår situasjon også. Åpenhet er også som terapi for meg, får luftet meg og grått når jeg er virkelig frustert, for det er jeg ofte!

 

Ønsker alle lykke til, og en god klem fra meg