Blir skikkelig provosert!

[*Vilhaenbolleiovnen*]

Nå har det seg slik at vi har selvbestemt abort her i Norge, å grunnen til at man velger abort er da en privat sak, hvist jeg noen gang skulle ha tatt abort, hadde jeg ikke brydd meg et kvekk om hva andre mener er rett og galt, MIN KROPP MITT VALG, så hold kjæft!

Finnes ikke noe fasit svar, er bare du som vet hva som er best for deg.

[Anonym bruker]

mye verre å sitte igjen med et barn med diagnosen ADHD??????

tror du skal tenke over hva du sier. du klager over at enkelte kvinner velger å ta abort ved oppdagelse av downs syndrom, mens du selv sier at barn med ADHD er mindre verd? TENK DEG OM!!! tror du sitter i glasshus.....

[Mamma til lille M&L]

Må bare kommentere dette!! Jeg selv ville aldri tatt abort selvom det viste seg at ungen min var funksjonshemmet på ett eller annet vis, men dette synes jeg må være opp til hver enkelt! syns du har like liten rett til å dømme de som velger abort , som de har til å kritisere de som velger å beholde ett funksjonshemmet barn!!! dette er ett personlig anligende som kan være avhengig av mange ting, som for eksempel hvilke ressurser de kommende foreldrene har..

Det som er mest provoserende rundt denne debatten er de som mener at alle foster med kromosonfeil eller andre former for funksjonshemming bør abborteres uavhengig av mors egen vilje, og at disse barna uansett ikke vil få et verdig liv. Har selv jobbet med barn og unge med ulik grad av funksjonshemming, og så mye livsglede har jeg aldri sett før!! Verdigheten til dette barnet vil, selvfølgelig, avhenge av foreldrene. Netopp derfor mener jeg at dette er ett valg hver enkelt slev må ta!

[pius71]

ville bare si hurra for deg-er ikke meningen å provosere andre, vil bare fortelle min historie;

da jeg nå er gravid med 3. mann, i en alder av 37 år, så anbefalte legen meg å ta ultralyd i uke 12, for å sjekke mulighet for downs etc. "Lurt", tengte jeg da jeg gikk fra legen. Men så har jeg og min mann snakket sammen og funnet ut at vi ikke vil bli stilt over en valgmulighet. Det er jo bare å ta utfordringen, man vil jo alltid bli glad i barnet sitt uansett. Livet vil jo ikke bli mindre rikt fordet...For meg har det vært en lettelse å ta dette valget. Men vi er jo alle forskjellige....

[Anonym bruker]

Sitat fra deg Hilde....."Du har rett i at jeg ikke kan vite om alle mennesker er kapable til å ta seg av barn med DS eller andre hemninger men det er stort sett mennesker som ikke burde hatt barn i utgangspunktet..Jeg er ikke dømmende"

 

Hmmm...så var det dette glasshuset da!

[Anonym bruker]

Trodde du at alle som leste dette skulle være enige med deg??

blir for sårt å å få så mye negativ tilbake meld?

er du virkelig så trangsynt??

Det er ikke neg. tilbake meld. til deg personlig. jeg leste innleggene til de andre som har skrevet her også, og de har respekt for deg og dine meninger. Men det er du som ikke viser respekt for andres syn og meninger.

Jeg likte denne debatten i førsten, men så kommer det et så usaklig innlegg fra deg.

Dette innlegget her forteller meg at du ikke har flere argumenter å komme med i denne deebatten.

 

Tenk deg om to ganger ganger før du setter i gang en slik diskusjon uten å være åpen til å høre andres meninger.

[Line m 3]

Jeg er nylig gravid med nr 3. Om to måneder skal jeg til ordinær UL, og HVIS (gud forby) de skulle finne avvik som f.eks Downs så tror jeg abort er eneste alternativ for oss.

 

Min eldste sønn på 8 har vært svært krevende og skal nå utredes for ADHD. Han har siden han ble født hatt et høyt aktivitetsnivå, vært oppe før sola og i det hele tatt til tider vært fryktelig slitsom. Jeg elsker sønnen min utrolig høyt, og han er en utrolig snill og god gutt. Heldigvis har han sjelden vært sint og hatt raseriutbrudd, men han er altså UTROLIG aktiv.

 

Å få et barn med Down eller andre handikapp/syndrom tror jeg hadde knekt meg fullstendig som mor. Jeg hadde ikke hatt kapasitet og energi til å ta meg at et slikt barn i tillegg til min sønn. Ja, jeg kan få et barn til med samme aktivitetsnivå men da har jeg i det minste erfaringen og vet hvordan jeg skal takle det!

 

Så vær så snill, ALDRI døm mennesker slik du gjør. Du vet ikke bakgrunnen for at mennesker tar det tøffe valget det er å ta abort. Har selv en prov. abort i uke 10 bak meg pga. en barnefar som ikke ville ha barnet og som "lekte" med hodet mitt. Den aborten ødela meg i flere år etterpå.

 

Nå har jeg en flott samboer, og spiren jeg bærer på er veldig ønsket. Men som sagt, store avvik vil nok ende meg abort. Og det er MITT valg.

[Gjest]

Det som er viktigst å tenke på når det gjelder dette er om barnet hadde hatt det best mulig.

Jeg er selv 19 og hadde ikke hatt verken ressuser eller kunnskap til å oppdratt ett barn med downs syndrom.Valget burde vært opp til den enkelte,det er mnage faktorer som spiller inn under slike forhold og man skal aldri dømme de som velger og avslutte svangerskapet for det er de sitt liv som de skal leve resten av livet.Man bør alltid ta ett valg som man syns selv er rett. Men sns det er rett og slett urettferdig og henge ut folk som velger bort barnet,blir uffatelig provosert og mener at du kunne holdt de meningene for deg selv. Det kan faktisk støte noen!

[Happy31]

Jeg har 3 barn hvorav eldstemann har Down syndrom, visste det ikke på forhånd. Jeg respekterer og forstår de som velger anderledes (tror jeg i alle fall), jeg klarer egentlig ikke bestemme meg for hva jeg syntes om dagens lovverk og praksis da jeg skjønner argumentene fra begge sider. Men det jeg erfarer er at det ofte er stor mangel på kunnskap både i samfunnet og blant fagfolk, par som får konstantert Downs i svangerskapet får sjeldent høre annet enn alt det negative som kan følge, og ikke alt det positive. Det at man er lege, gynokolog, jordmor eller sykepleier (eller hvem det nå enn er som rådgir par i slik situasjon) er etter min mening ikke nok kompetanse. De har kanskje møtt familier som har fått barn med DS i nyfødt-stadiet hvor man naturligvis er i sjokk, men hvor mange tror dere de har fulgt opp? Hvor mange familier tror dere de kjenner som har levd med et barn med DS over lang tid?

Og jeg leser at mange mener at DS er veldig alvorlig og at solskinnshistoriene er unntakene, dette stemmer overhode ikke. Ca en tredjedel blir født med hjertefeil ja, men de færreste er alvorlige og kan korrigeres med operasjon (om nødvendig). Andre har også andre tilleggsdiagnoser men igjen, alvorlige er unntakene. De aller fleste familier som har barn med DS lever tilnærmet normale liv.

Jeg vet vi har teknologien til det meste idag, men etter min mening er den i mange tilfeller mer til bry enn til nytte. Jeg er sjeleglad jeg ikke visste noe på forhånd, for jeg hadde ikke verken livserfaring eller kunnskap nok til å ta et slikt valg. Og det tror jeg gjelder for veldig mange som får beskjed om at barnet har DS i svangerskapet.

 

[UnaH]

Hadde egentlig ikke tenkt å skrive noe til dette innlegget, men har fulgt med på sidelinjen. Blir bare skikkelig provosert av at folk kan være så fordømmende. Synes mye fornuftig har vært sagt i debatten.

 

Har selv vært der. Fikk påvist kromosomfeil, og valgte til slutt å ta abort i uke 17. Det var en utrolig vanskelig avgjørelse, og en veldig tung tid. Søkte masse informasjon, og snakket med tre i nærmeste famlie som har jobbet med multihandikappede. Er nok ikke bare solskinnshistorier med downs-barna, selv om det er det som ofte kommer frem i media. Hadde jeg vært garantert et velfungerende Downs-barn, hadde vi nok valgt å gå videre. Men jeg var engstelig og skremt over alle tilleggshandikappene.

 

Min yngste var mye syk første leveåret. Jeg vet hvordan det er å leve med et barn med ekstra behov, og med mye usikkerhet knyttet til fremtidig utvikling. Hvordan det er å gå inn og ut av sykehus, sove dårlig, engste seg....Det er utrolig tøft og utmattende. Det preger både familieliv, kjærlighetsliv og livskvalitet. Jeg ville bare ikke tilbake dit!! Jeg tenkte også på hvordan en situasjon med et sykt barn som krever mye ekstra vil bety for mine to andre barn. Jeg ønsker å ha både tid og overskudd til å følge dem opp.

 

Jeg ønsker deg lykke til videre. Synes egentlig det står respekt av ditt valg, synes bare du også burde respektere at det fins grunner til at andre tar andre valg

 

[T-girl]

All respekt og forståelse/medfølelse med de som får et barn med DS - enten det kommer som et sjokk eller ei.

MEN verdt å vite i denne sammenhengen - synes jeg - er at i de tilfellene der foreldre tidlig i svangerskapet får vite at de bærer på et barn med alvorlig kromosomavvik (herunder DS), velger så mange som 85% å avbryte svangerskapet.

Å evt velge å stå fram med etter å ha tatt et slikt valg kan nok for mange (de fleste?) være både sårt og vanskelig. Men altså - de aller fleste som blir stilt overfor dette valget velger å avbryte. Derfor synes jeg vi skal være VELDIG forsiktige med å "dømme" disse. Jeg tror ikke man vet hvor vanskelig en sånn situasjon er før man er i den selv.

Personlig synes jeg man skal respektere begge valgene. Det er nok ikke bare enkelt og "solskinn" å leve med et handicappet barn, og det er sikkert også et sår for livet å velge det vekk.

[Anonym bruker]

Vet ikke hvordan jeg hadde reagert jeg...

Har jobbet med psykisk funksjonshemma barn, å sett hvor mange sorger det kan bære med seg, men samtidig masse gleder... Tror ikke jeg ville klart å få andre barn, i frykt for forskjellsbehandling eller at det samme skulle skje igjen

 

Utrolig vanskelig å sårt tema, blir nesten litt trist jeg... syntes egentlig ikke dette er passene dikusjonstema her inne... for meg skaper det masse bekymringer, som man har nok av fra før..

Men dog et viktig tema... respekterer alles meninger