Har store problemer med å godta dette.....

[Anonym bruker]

Jeg er 24 år og venter mitt første barn i mai. Bf stakk for et par mnd siden og jeg har ikke klart å godta situasjonen. Synes rett og slett det er flaut. Føler at folk ser veldig ned på meg når jeg sier jeg blir alene med babyen. Selv når mine beste venninder spør om situasjonen blir jeg helt satt ut og klarer ikke å svare dem skikkelig. Merker jeg ikke har lyst til å gå ut blandt andre folk for jeg er redd for at de skal spørre hvordan det går med bf. Det utrykket folk får når man sier han har gått fra meg er så trist og jeg skammer meg så fælt. Gruer meg til å møte leger og jordmødre. Er i uke 27 og har ikke turt å gå til jordmor annet en den obligatoriske ul på sykehuset,

Huff dette ble langt og mye syting, men er det noen som har noen tips om hvordan man skal komme over dette? Eller noen som har det på samme måte?

[HelenFlores]

Skjønner så godt at dette er vanskelig. Er ikke i samme situasjon selv, men min beste venninne var der for ett år siden og vi snakket mye om den skammen hun følte. Hun ungikk spørsmålet alt hun kunne, og følte hele tiden hun måtte lage unskyldninger for seg selv. Helt til hun en dag bestemte seg for at drit i det! Hvorfor skal jeg være flau over situasjonen min? Jeg skal bli en god mor, ta vare på barnet og at barnefar ikke er inne i bildet gjør ikke meg til en dårligere person! Så fra da av hevet hun hodet og svarte på spørsmål om BF med en positiv innstilling. Folk flest som stiller deg spørsmål om BF vil reagere i henhold til hvordan du fremstiller situasjonen om du skjønner hva jeg mener. Om du setter en positiv og glad tone i samtalen så vil mest sansynlig den andre part se din situasjon positivt også

 

Ble litt rotete dette her. he he. Men håper i allefall det kan hjelpe deg litt.

Lykke til...

[Singeline]

Vanskelig, ja!!! Sårt og vondt og flaut og i det hele tatt. Kjekt om du får lettet hjertet ditt hos noen, fx lege, jordmor evt ei god venninne - det kan føre til at du får ut sorgen og begynner å tenke positivt. Da vil du være i stand til å komme kjappe kommentarer neste gang noen spør.

Som fx:

 

- Å, du mener sæd-donoren? Nei, han har gjort jobben sin, han. Vi har ikke bruk for HAM lenger. (hehehehe)

 

Og lignende.

[Miss Misantrop]

Jeg føler med deg. Men du.. vi lever i 2008. Mennesker som ser ned på kvinner som får barn utenfor ekteskap, uten far er pr. def utgått på dato. Jeg mener ikke at målet er at vi alle blir metrosexuelle moteløver, men nå er det jo faktisk kommet på mote for enslige å få barn med spermdonator i store deler av verden. Leste for mindre en 2 uker siden en artikkel på msn.com med tittel, "Hvordan date når man venter barn, prøver å få barn, med spermdonator." eng. artikkel- Du behøver ikke forklare deg for folk. En artig replikk er det greit å øve inn så går det bedre etter hvert. Reis hodet ditt, du har INGEN TING å være flau over. Gå til lege eller jordmor så vil du se at du får full støtte og masser av hjelp. Masse varme tanker sendes deg.

[Anonym bruker]

Hei du! Jeg blir også alenemor, (barnefar er min eks: Det var slutt når jeg ble gravid) men jeg har ikke følt noen skam. Jeg vet at enkelte (spesielt venner av barnefar) snakker nedlatende om meg, men jeg bryr meg fint lite om det. Det jeg derimot bryr meg om er at barnefar til tider snakker svært lite positivt om meg. Dette bekymrer meg fordi det vil være skadelig for barnet. Når det gjelder jordmødre, har jeg kun positive erfaringer med deres respons på min kommende alenemortilværelse. Men... at barnefaren har stukket av skal ikke du føle skam over! Han bør skamme seg. Har dere kontakt forresten?

[Anonym bruker]

ta kontakt med Amathea. Hjemmeside: www.amathea.no

de hjelper deg med samtaler, og du kan gå på svangerskapskurs sammen med andre blivende "enestående" mødre jeg gjorde det og det gjorde alt enklere for meg. Lykke til! dette klarer du fint

 

enestående mor i 5 år, og lykkelig

[Anonym bruker]

Hi her. Takk for oppmuntrende svar. =)

 

Vi har ikke noe særlig kontakt nå om dagen. Han har ikke bidratt med en krone til babyutstyr, han snakker med meg kun når det passer seg selv.(svarer ikke på meldinger osv) han skylder meg en del penger som jeg ikke får og kommer med utrolig sårende kommentarer om meg og babyen. Alt dette ble litt mye for meg så jeg valgte å ikke snakke med han. Han ringer jo bare en gang i mellom alikevel og det blir mer stress for meg en det er hyggelig så vi får se om kontakten tar seg opp etterhvert. Føler jeg er avhengig av litt mer støtte og ikke minst litt mer respekt før jeg lar han komme innpå meg igjen.