Jeg ønsker mitt ufødte barn bort!

[Anonym bruker]

Jeg har termin i midten av juni med et ikke planlagt barn men med en mann jeg elsker og som elsker meg tilbake. Graviditeten gav oss et sjokk, men vi er glade i barn og tenkte at dette blir bra likevel!

Nå har jeg den siste tiden fått mange vonde tanker. Jeg føler ingenting for barnet, jeg vil IKKE være gravid mer, jeg hater å se og føle forandringene på kroppen min og hver gang jeg føler liv blir jeg rett og slett kvalm.

Den voksende magen er frastøtende og jeg vil ikke at min kjære skal stryke på den.Han er så glad i den vesle allerede og blir veldig fortvilet og bekymret. Han vil jeg skal prate med noen, men dette orker jeg ikke ( og hvem skulle det være?). Følelsene er så vonde og jeg er så flau og fortvilet!

 

Jeg ønsker barnet bort! Hvordan kan jeg ønske mitt eget ufødte barn bort?? Jeg har jo sett den vesle kroppen på ultralyd; perfekt og velskapt; likevel ønsker jeg en slutt på dette svangerskapet.

 

Jeg gråter og vil bare sove.

 

Kan noen gi meg håp?

 

[Anonym bruker]

Jeg tror at du er veldig hormonell,noe som er helt normalt når man er gravid. Føles ting forvanskelig kan du ta kontakt med fastlege/jordmor eller helsestasjon. En del av tankene dine har nok sammenheng med at dette er en ny situasjon for deg, og at man da blir veldig usikker på hva som skal komme. Du kan jo også være i en slags sjokktilstand, fordi dette barnet ikke var planlagt, uansett tror jeg at dette vil gå bedre etter hvert. Men, det viktigste er å få snakket med noen om tankene dine, slik at du ikke må gå slik frem til fødselen. Det er jo utrolig synd at du ikke skal kunne glede deg over det som skjer under graviditeten, dette er jo en helt unik periode i livet ditt, kanskje kommer denne muligheten aldri tilbake. Uansett, så må du ikke glemme at det ufødte barnet har ikke bedt om å få bli til, og fortjener å bli elsket. Lykke til!

[mareritta nr2påvei*høygravid*]

Heisann kjære deg!

Dette høres ikke noe hyggelig ut i det hele tatt. Huff det høres slitsomt ut å ha det slik.

Syns virkelig du skulle ha snakket med noen. Vet det er mange som sliter med svangerskapsdepresjoner. Vet ikke når du skal ha neste kontroll og hvor. Men ring enten legen eller jordmora du går hos. Forklar situasjonen, så får du hjelp der.

Det er jo lenge til juni hvis man skal gå hele dagen og ha mange vonde tanker som du sier.

Jeg kan trøste deg med det at du vil få en HELT annen følelse når du har den lille søte arvingen i armene. Som er helt avhengig av deg, og pappan. Det er den nå også!! Babyen merker at mor er bekymret og uroer seg.

Fint at du har god støtte i pappan da!!

 

Lykke til videre!!

[Andrebolleiovnen]

Hei.

 

Huff, dette var sterk lesning.

Men håper virkelig du får snakket med noen om hvordan du føler det!!

 

Jeg må innrømme at jeg har hadt endel fæle tanker selv, når jeg ligger med huet nedi dasskåla, ikke sover, verker og har smerter i hele kroppen. i 5 MND!!

Dårlige dager er de verste!!

 

Og vi har jobbet med å bli gravide i over 2 år!!

Har ikke lov å tenke slike tanker engang.

 

Men skjønner godt at man kan få negative tanker, og mest har lyst å gi opp.

Det som hjelper er å prøve å finne små positive ting i hverdagen.

Snakke med noen du stoler på, ringe en hjelpetelefon, skrive ned dine tanker og følelser....etc det som måtte passe deg best!

 

Nå er jeg svært sjelden deprimert.

Om jeg blir stryker jeg meg på magen, og da kommer det som regel en reaksjon innen fra:)

Og da er det verdt alt sammen!!!!

Og bare tenk hvor koselig det blir å endelig få møtt den lille face to face:)

Med sine runde øyne, herlige smil, og etterhvert smittende latter:)

 

Takknemmelig for å kunne bli gravid!!

Jepp det er jeg!!!

Men tungt til tider, jepp det er det!!

Men hva går vell livet ut på??

Opp og nedturer!! That's life!!

Bare prøv å gjøre det beste ut av hver enkelt situasjon du kommer i, så blir livet en fornøyelse!!!

 

Masse lykke til videre!!

[lissmor81]

Huff, jeg føler virkelig med deg :(

Jeg hadde det slik i begynnelsen av svangerskapet, følte at dette var noe jeg VIRKELIG IKKE ville være med på, jeg greide ikke å glede meg over noe, og det gikk jo også utover han jeg er sammen med. Det gikk over når jeg hadde kommet et stykke ut i svangerskapet, mye takket være jordmora jeg går til.

Det eneste jeg kan si er at du MÅ snakke med din jordmor om det, (du kan jo også snakke med lege, men jordmødrene har jo helst bedre tid, og det er bl.a. slike situasjoner som dette de er til for!) Vet ikke om det er lenge til du har neste jordmorkontroll, men i så fall ville jeg ringt i morgen og bedt om en samtale med jordmora di!

Du skal i alle fall ikke være flau over det du tenker og føler, for så lenge du har kommet så langt at du innser at ting ikke er som det skal, og du ønsker å endre på situasjonen, så har du kommet veldig langt

 

Lykke til!

Send meg gjerne brev hvis du føler for å snakke nærmere om det!

Stor klem :)