Har noen et godt tips eller to?

[mammalea med to i magen]

Jeg sliter veldig med å slå meg til ro med at jeg skal ha 2. Fikk vite det sist torsdag, og er fortsatt i sjokk. Ser egentlig bare masse problemer med å få to, å ser vel egentlig få eller ingen positive ting.

Har en sønn på 3 år fra før som jeg forguder, og vi er veldig avhengig av hverandre. Får ont i meg bare med tanken på at jeg ikke får følge han opp i like stor grad som i dag. Han er skikklig mammagutt, og jeg vil egentlig ikke gjøre noe med det. Synes vi har det helt topp. Er selv enebarn og vokste opp med bare mamma, så jeg kjenner ikke til andre foreldrerelasjoner. Mamma og jeg har bestandig vært veldig nær, og selv i dag i en alder av 31 er jeg fortsatt mammadalt - og stolt av det.

Slet endel når jeg fant ut at jeg var gravid bare med å slå meg til ro med at min sønn skulle måtte dele meg med en', og nå blir d to...

Som dere kanskje skjønner trenger jeg litt hjelp for å forhåpentligvis se "lyset i tunnelen"....

[moden mamma]

Hei!

 

Tenkte kanskje jeg kan være den litt rette å svare deg.. Jeg fikk mitt første barn da jeg var 19. Var helt alene med han frem til jeg traff mannen min da han var 10 år. Vi fikk vår førstefødte da han hadde fylt 14. Nå - 2 år etter venter vi 2 til...

 

Både eldstemann og jeg hadde mange tanker rundt nettopp dette - har man kjærlighet nok? Vil det ødelegge det unike forholdet oss imellom? For det første... jeg har funnet ut at man har ikke begrenset morskjærlighet... det er mer enn nok til alle! Og - når jeg ser gutta mine sammen - 14 års aldersforskjell... å se hvor utrolig glade de er ihverandre og vite hvor mye glede de vil ha i fremtiden, uavhengig hvor lenge de har meg.. Vite at de har hverandre om noe skulle skje meg er utrolig godt!

 

Det som er litt fint med en graviditet er at den tar litt tid - og at den tiden kan brukes til å forberede seg, ikke bare materielt - men også psykisk... Lykke, lykke til i tiden fremover! Er sikker på at tvillingene vil bli til stor glede til storebror, såvel som for foreldre...

 

PS - som yngste av 4 søsken... eneste jenta - er jeg også kjempemammadalt... snakker med henne hver eneste dag. Vi bor desverre nesten 50 mil unna - men det føles ikke sånn i det hele tatt!

 

 

[moden mamma]

ehh... da sønnen min var 10 år - ikke mannen :-))

[Anonym bruker]

Signerer det Moden Mamma sier!!

 

Pluss at:

 

Du trenger nok bare litt tid til å fordøye tanken på det hele.

Jeg så bare problemer den første tiden, men etter ca en mnd så gikk det verste over. Det er ett sjokk!! Jeg lurer på hvordan i all verden jeg skal fordele tiden/kjærligheten mellom to barn samtidig, men skjønner at det er bare innstillingen min som var i veien. Det kommer til å gå så fint!!

Det forholdet du har til din sønn vil alltid være spesiellt, akkurat som de forholdene du kommer til å ha med dine to andre småtroll

 

Lykke til!

 

Klem

 

[mammalea med to i magen]

Tusen takk før et veldig godt svar. Vet ikke om det hjelper så mye akkurat nå, men kansje når jeg selv har fått litt tid på meg. Alle sier jo at det bare går godt, men jeg tenker bare vist ditt å vist datt....

Jeg prøvde å bo 50 mil fra min mor, men det gikk i 2 år å så var jeg nesten gal av hjemlengsel. Heldigvis var det mannen min som sa at vi skulle flytte, vi bodde på hans hjemsted, å han stortrives her.

Kan hend det er meg selv jeg er mest redd for. Det gikk 1.5 mnd før den orntlige morskjærligheten for sønnen min kom, men da kom den for fullt. Hva om de bare gråter å gråter, kommer morskjærligheten for det?

Jeg sliter veldig med ryggen, har 6 prolasp, og når jeg har mye vont går det veldig utover humøret mitt, og tolmodigheten min blir minimal. Jeg er blitt veldig klar over det etter endel uheldige hendelser, hvor det har gått utover sønnen min. Har slitt med mye dårlig samvittighet overfor han p.g.a. det. Prøver å ta meg selv i nakken å være obs på det, men det er ikke hver dag som er like enkel. Hvordan blir det når, med 2 på tur da? Er veldig redd jeg ska få mye ont og at det da går utover sønnen min. Er ikke redd for smerte, men påvirkningen på psyken.

Har tenkt litt på å snakke med legen min om det, å kanskje får litt hjelp, enten i form av veiledning, terapi eller noen i den duren. Men så er det jo litt skummelt å ta opp et så ømmtåelig tema...

 

Ble litt langt, men er vanskelig å begrense når hode renner over

[Jente73_tvillinger]

Heisann,

Svarte deg nettopp på det nyeste innlegget - men tenkte jeg måtte si noe her også, for jeg kjenner meg veldig igjen i tankene dine angående det å få dårlig samvittighet for andre barn. Jeg selv har en liten gutt på 2,5 år - og jeg aner virkelig ikke hvordan han kommer til å takle dette. Jeg hadde faktisk håpet på en gutt i magen min, men ikke nok med at det kommer 2 babyer på en gang her - her kommer det visstnok bare jenter også. Stakkars gutten min, tenker jeg noen ganger Men - tror bare det er veldig viktig å involvere ham så mye som mulig, være flink og la han presentere tvillingene til folk, og få folk til å forstå at oppmerksomheten må fordeles likt på dem.

 

Jeg har ingen gode svar på dette, gruer meg som deg til å se hva som skjer - men jeg håper han får masse glede av disse to etterhvert. Akkurat nå er han så drittlei av å høre om bebiser i mammas mage at han bare later som ingenting når noen nevner det..hehe, så søt atte Så nå prøver vi å snakke minst mulig om det egentlig.

 

Når det gjelder ryggproblemene dine bør du nok ta kontakt med lege og få igang ett opplegg så fort som mulig, for det er jo ikke tvil om at å bære 2 er tyngre enn å bære 1. Nå vet ikke jeg om du legger på deg mye eller lite, det har jo også endel å si. Men hør med legen din hvordan du best mulig kan få unngå både smerte og utslitt psyke. Jeg sover og sover og sover jeg for min del, sover ca. 12 timer pr natt....men det må til for at jeg skal klare å være med sønnen min og kose meg med ham når han kommer hjem fra barnehagen.

 

Du er kanskje sykemeldt allerede pga ryggen? Hvis ikke så blir du jo automatisk sykemeldt når du kommer til uke...uff, her er det litt forskjell da - men på sørlandet er det uke 20.

[nå er vi fem]

Jeg tror ungene kommer til å ha utrolig mye glede av hverandre og at de har godt av søsken å leke med etc.

Har selv enebarn i familien og blant venner og de sier alltid at de har savnet søsken i oppveksten.

 

Jeg velger å tro at det kommer til å gå bra med min 2,5 åring og de to babyene.

Vi skal ha stellebord på gulvet slik at hun kan være med på å skifte på de, ta på sokker etc og vi skryter allerede av hvilken fin storesøster hun kommer til å bli. Vi snakker mer om hvordan hun er/blir en super storesøster enn babyene i magen.

Hun går nå rundt og sier at dukkebabyen er hennes lillesøster og at hun må hjelpe til med bading og bleieskift:-))

 

Tror vi bekymrer oss fordi vi vil det beste for ungene våre, mens det kommer til å gå utrolig bra og at vi har gruet oss mye mer enn nødvendig!!!

 

[mamma'n til A. og tvillingene]

Jeg syntes det var kjempevanskelig da jeg fikk vite at vi skulle ha to. Vi har ei jente fra før som var 2,5 år da gutta ble født og hun var og er en skikkelig mammadalt, men alt går bra. Det kan være tøft når begge to hyler og mannen min og jeg må ta hver vår tvilling, og storesøster lurer på hva som egentlig foregår, men det er veldig skjelden det skjer.

Det er vanskelig å forberede småtassene på at det kommer to og ikke en, jeg slet endel med tanken på det i starten, men etter en stund gikk det jo opp for meg at hun vet jo ikke forskjellen. For henne er det helt naturlig at det kom to babyer og ikke en, hun vet ikke at det antakelig hadde vært mye lettere med et søsken enn slik det er i dag, men hun har jo den fordelen som mange andre ikke får, hun får to lekekamerater og ikke bare en.

Det var vanskelig i starten, men nå er gutta 8 måneder og leker sammen storesøster (hun får lov til å dra dem litt rundt på et pledd og spøker og ler med dem) og alt er på en måte som det skal. Storesøster vil fremdeles at det er jeg som skal legge henne, og vi prøver å få til det. Mannen min og jeg har delt oss litt mellom barna slik at han og storesøster har reist og badet og andre ganger går hun og jeg i parken slik at vi får tid sammen uten gutta.

Mitt beste tips er at du ikke burde bekymre deg nå, ting løser seg nok til det beste når tvillingene kommer, gutten din kan kanskje få det litt tøft i starten, men tenk den gleden alle tre kommer til å ha av hverandre og hvor gøy det blir for dem. Bruk tiden på gutten din nå, prøv å forberede han på at han må dele deg med to andre (selvom han kanskje ikke forstår det nå), og vær aktiv når du orker det. Jeg prøvde å være med ut og leke så mye jeg orka mens jeg var gravid, selvom storesøster sprang foran og jeg kom vaggende bak med den enorme magen min. Ta det med ro på jobben eller ta imot sykemelding slik at du har overskudd til gutten din og håp at du holder tvillingene inne i magen så lenge som mulig, så kan du komme raskt hjem fra sykehuset igjen etter fødselen.

[mammalea med to i magen]

Takker så mye for alle svar. Har gått mye bedre i går og i dag heldigvis. Jeg prøver å slå meg til ro med at det går som det går, og vi får bare gjøre det beste ut av det. Sønnen min er veldig opptatt av babyer, og har mast i 1 år på at vi måtte få baby. Var i dag å hilset på ei lita på 3 uker, og han var så flink med henne.

Det er nok sant som en av dere sa, det går nok bedre enn man frykter. Barn omstiller seg gjerne veldig raskt.

Når det gjelder jobb og sykemelding er jeg dessverre i den situasjonen at jeg må jobbe så lenge som jeg klarer, for siden jeg er på attføring får jeg ikke være sykemeldt mer enn 4 uker. Etter det blir attføringen min stoppet, og da har jeg ingen inntekt.

Skal til legen den 21 februar, og da sa han at vi skulle legge en plan. Kjenner allerede i ryggen at ting skjer, og det liker jeg ikke. Frykter jeg kan blir sengeliggende tidlig. I mitt forrige svangerskap var jeg så frisk som jeg aldri har vært, og jeg la på meg mye. Sluttet å røyke så det ble ekstra kilo. Tror jeg endte på 22 kg. Foreløbig har jeg gått ned nå pga kvalme, men ska jobbe for å ikke legge så mye på meg.