Depresjon - er det sånn det er?

[anonym dib'er]

Jeg har en depresjon. På testen hos legen "scorte" jeg så poengsummen kom midt på moderat depresjon. På test hos psykolog kom jeg ganske høyt opp på depresjon (så ut som ca 2, skalaen gikk til ca 3, så det ut som) på testen (som kartla forskjellige psykiske lidelser). Legen sa at dersom jeg blir dårligere må jeg ta antidepressiva. Ok, dette var litt om hva fagpersoner/tester mener. Dere som vet noe om depresjon, kan dere vær så snill å hjelpe meg, er det virkelig sånn depresjon er?

 

Noen dager orker jeg overhodet ingenting, ikke en gang trekke opp persiennene, orker knapt å gå på do. Stort sett bedrer det seg på kvelden, da gjør jeg litt husarbeid. Tvinger meg til å ordne barna om morgenen og levere dem i barnehagen, lage middag og legge dem. Klarer stort sett dette, selv om jeg sitter på rompa og ikke gjør noe resten av dagen, og bare føler meg fullstendig utmattet. Har liksom ikke energi til å gjøre noe som helst, hver minste bevegelse føles som å løpe maraton.

 

Andre dager er mye bedre. Kan føle meg helt som jeg var før, rydde, vaske, ordne, tulle, prate osv. deler av dagen, før jeg plutselig bare uten forvarsel blir fullstendig utmattet og orker overhodet ingenting. - Eller jeg som igår, når jeg hadde hatt en god dag, gått lang tur og kost meg, plutselig blir så ufattelig trist på kvelden og bare gråter, gråter og gråter og blir redd fordi jeg ikke skjønner reaksjonen min. Jeg fikk jo en reaksjon på ingenting?

 

Begynner plutselig å gråte uten at jeg vet hvorfor - eller jeg vet jo årsaken, men ikke hvorfor gråten plutselig utløses i den situasjonen, tårene bare strømmer - og det kan være hvor som helst, uten at jeg har tenkt på det som er vanskelig.

 

Er kvalm nesten hele tiden, men vet ikke om det har noe med depresjonen å gjøre?

 

Det forvirrer meg veldig å være sånn, for jeg har alltid vært veldig psykisk stabil før, og "tålt mye". Har presset meg selv hardt i flere år nå, på grunn av vanskelig livssituasjon, og det er dette som er årsaken til at jeg er deprimert, mener psykologen. Psykologen mener at det kan ta 1-2 år å bli frisk. Skal jeg virkelig være sånn i 1-2 år? Eller blir det snart bedre? Igår følte jeg virkelig at jeg holdt på å bli gal når jeg ble redd fordi jeg gråt så mye. Leste bok til kl. 2 i natt for å holde redselen på avstand, selv om jeg visste at jeg måtte opp halv seks. (Den redselen opplevde jeg første gang i går, så det er helt nytt). Hvis jeg ikke hadde vært alene med barna da, ville jeg dratt på legevakta og bedt dem gi meg et eller annet (gjør de det forresten?)

 

Har vel ikke akkurat selvmordstanker, men kan få noen rare "innfall" a la "hvis jeg hadde falt foran den bilen, ville jeg vært død nå", "hva ville skje med barna hvis jeg ikke fantes", "har paracet forte (eller hva det nå heter) i skapet". Slike innfall har jeg aldri hatt før. Er dette selvmordstanker? Jeg har overhodet ikke lyst til å ta selvmord, altså, så "innfallene" skremmer meg.

 

De dagene jeg er ute holder jeg depresjonen/tankene litt på avstand. Er dette lurt, eller bør jeg være hjemme og tenke meg ferdig, slik at jeg kanskje blir frisk fortere`? Eller er det lurere ikke å tenke?

 

Går bare hos midlertidig psykolog, som kun tar noen få samtaler, så blir jo ikke akkurat noen grundig behandling der, er visst 1 års ventetid for å komme til psykolog (henvisning er sendt). Hva gjør jeg i mellomtiden?

 

 

Er så forvirret!

 

[Gjest]

Ja, en depresjon er ofte sånn ja...man føler seg tappet for det meste, energi, lisvglede, lisvlyst og evne til å se løsninger på problemer.

Du holder ut mens du venter...prøver i hvertfall.

Noen tips: Lysterapi, aktupunktur, sørg for å komme deg ut i frisk luft og gå en tur hver dag så langt som det er mulig i hvertfall. Prøv å sett på musikk som gjør deg glad. Forsøk å hold økonomien i sjakk og sørg for å spise og sove nok.

Og det er lov til å gråte..og snakk det ut med noen.,..et nettforum, en venn/venninne, noen i familien.

 

Klem fra ei som i perioder sliter med depresjoner.

 

[*ale*]

En depresjon kan arte seg forskjellig fra person til person.

Men det du beskriver høres helt klart depressivt ut ja.

 

Fellestrekkene for de fleste er nedstemthet, søvnvansker (spes innsovning), nedsatt matlyst o.l.

Generalisert angst er også vanlig.

 

At du "leker" med tanker om døden er også vanlig i en sånn tilstand.

 

Det viktigste rådet jeg kan gi deg er å holde deg i fysisk aktivitet. Det stimulerer kroppen til å produsere de stoffene som motarbeider depresjonen, hvis du skjønner.

 

Den følelsesmessige labiliteten (svingningene) du beskriver er også typiske. Gjerne påfulgt av angst. Så lenge du klarer å håndtere det uten angstdempende preparater er det det beste, for de er svæææært vanedannende, og kan være vanskelige å slutte på..

 

Du kan også evt be om en utredning for ME (Utmattelsessyndrom) da disse to kan være meget like i klinsk bilde.

 

Og synes du det er uutholdelig, så ikke gå å vent på at det skal bli verre, slik at du kan få medisiner, men krev å få det med en gang.

 

Mange har svært god hjelp av dette, også ved moderat depresjon..

 

 

Lykke til:) Klem fra

[*ale*]

Glemte å si.. jeg er psykiatrisk sykepleier--- BAre så du vet på hvilket grunnlag jeg uttaler meg.

[anonym dib'er]

Takk! Vet at det sikkert er individuelt, men tror du at jeg kommer til å være akkurat sånn i 1-2 år eller blir det verre eller bedre eller enda mer opp og ned? Psykologen sier at jeg helt sikkert blir meg selv igjen, fordi jeg har den type depresjon som utløses av en livshendelse, men kan liksom ikke forstå at jeg skal være sånn i 1-2 år og plutselig bli bra???

 

Hva sier man til alle som spør? Har sagt jeg er utslitt, men hvor lang tid "godtar" folk den unnskyldningen før de begynner å snakke? Har fortalt til gode venner hvordan jeg har det, men synes ikke at det er noe absolutt alle bør vite, er jo fortsatt mye fordommer rundt psykiske lidelser, og jeg har rett og slett ikke overskudd til å kjempe mot fordommene, har nok med meg selv... Hva gjør du (hvis du vil si noe om det da)?

[anonym dib'er]

Takk for svar! Jeg kan få antidepressiva hvis jeg vil, men jeg ammer, så vil helst fortsette med det, og det lar seg ikke kombinere... Så foreløpig klarer jeg meg uten. Tanken på ME har streifet meg, men legen har ikke nevnt noe om det, vet du hvilke symptomer som skiller mellom dem? Er greit å vite hvordan jeg skal argumentere hvis jeg må overtale legen til å få en utredning. Det er den utmattelsen jeg føler som gjør at tanken på ME har streifet meg. Når jeg står ved bilen og har glemt nøkkelen og det striregner, og jeg kjenner at jeg overhodet ikke orker å gå inn å hente nøkkelen (kommer meg jo inn på et vis, da...) eller at jeg har følt meg ok og gått tur og plutselig kjenner at nå klarer jeg ikke mer og rett og slett blir helt segneferdig - kommer meg jo hjem på et vis da også, men det er hardt... Eller et av barna er sulten og jeg kjenner at jeg virkelig ikke orker å smøre en brødskive, skjønner ikke engang hvordan jeg skal komme meg opp fra gulvet... (jeg klarer det jo, men...) Disse plutselig utmattelsesfølelsene oppstår uten at jeg har tenkt på det som er vanskelig, og kommer som lyn fra klar himmel, selv om jeg egentlig følte at jeg hadde det bra akkurat nå. Er depresjon sånn?

[Gjest]

Jeg har en form som ikke går over av seg selv jeg...men tror det er lurt å være åpen om det til de nærmeste i hvertfall.

Jeg har i grunn lært meg å drite i hva andre mener og har blitt god på det. Jeg har lært meg å bruke sykdommen som en ressurs, akseptert mine egne begrensninger, er stolt over det jeg faktisk får til og gjør mitt beste i hverdagen.

 

 

[Gjest]

send meg en PM ? hvis du vil legge meg til msn så kan du det og..

[Gjest]

forresten så kan jeg si deg sånn at det tok meg 3-4 mnd før jeg kom inn til psykolog fra jeg ble henvist fra legen.

[anonym dib'er]

Så tøff du høres ut! Skulle ønske jeg klarte å være som deg! Var du sånn fra dag 1 eller hvor lang tid tok det før du aksepterte hvordan du hadde det, ble stolt over det du får til og var åpen om det?

[*ale*]

Den KAN arte seg sånn, med utmattelse, men det symptomet er mer vanlig ved de svært dype (alvorlige) depresjonene.. Litt derfor du kanskje burde fått det sjekka..

Kan lite eller ingenting om ME så det tør jeg ikke svare deg på..

 

Spør eller send PM hvis du lurer på noe mer... Jobben min, det der..

 

 

 

[Gjest]

Nei huff, jeg skamma meg skikkelig og følte meg som er utskudd og som en taper for å være ærlig.

Var langt nede fra før og det hjalp jo heller ikke å føle seg som en "kvise på samfunnets rumpe" som ikke makta å jobbe for felleskapets beste... Men etterhvert så fant jeg ut at det hjalp jo samfunnet faen så lite om jeg gravde meg mer og mer ned i skam og skyld. Så jeg heva hodet ,ja jeg har en psykisk lidelse, den har jeg had fra jeg var ca 14år...men jeg er smart, har et varmt hjerte, vilje til å gjøre mitt beste, jeg er en god mor, en god livsledsager for samboeren min, jeg skal hvertfall begynne å jobbe i 50% og bidra så godt JEG kan,

De som ikke kan akseptere meg for den jeg er, og ha respekt for meg som menneske har jeg heller ikke bruk for i min hverdag enkelt og greit. Jeg prøver så langt jeg klarer å hjelpe andre som sliter psykisk også. Brenner for at folk skal føle seg like verdifulle på tross av en psykisk sykdom.

[*ale*]

Så flott du er, Ugl@

[anonym dib'er]

Ja, føler meg akkurat sånn som du følte deg... Foreløpig får jeg ingen penger, for jeg er egentlig student, men har søkt om rehabiliteringspenger, og jeg føler meg som en snylter bare fordi jeg har søkt. Tenker av og til (i gode perioder) at kanskje jeg virkelig er en snylter og bare ikke gidder å jobbe, men så plutselig føler jeg meg fullstendig utmattet eller jeg strigråter, og da skjønner jeg jo at jeg faktisk verken kan jobbe eller studere... Bliir så forvirret av meg selv, i og med at jeg kan føle meg ok innimellom, og da lurer på om jeg innbiller meg alt sammen. Føler at jeg ikke er en god mor for tiden heller, jeg da. Orker ikke å gjøre noe ekstra så ofte med barna, blir lite bollebaking og aking om dagen, for å si det sånn. Gjør det jeg må, men ikke så mye mer. Føler at jeg blir altfor lett sint på den eldste også, og da blir jeg så lei meg etterpå. Vet ikke om jeg er en god samboer akkurat heller, jeg da. Samboeren sier at det er så vanskelig når jeg er sånn, også blir han sur innimellom når jeg ikke har klart å fått gjort noe på en hel dag når jeg tross alt "bare er hjemme, og ikke har barna hjemme en gang". Tror ikke han skjønner hvordan jeg har det dessverre...

 

Skal prøve å jobbe med å aksptere situasjonen, men tror det kan ta tid...

[Gjest]

Du skal slett ikke føle deg som en snylter! Jeg har peroder der jeg føler meg super frisk jeg også, men jeg vet at jeg må trå varsomt og ta en ting i gangen, gått på en smell noen ganger og lært at det hjelper ingen at jeg brenner lyset i begge endene.

Jeg har lett for å bli "snarsint" og lettirritert når jeg er nede jeg også...og må stadig "ta meg sammen" føler jeg..og av og til så glefser jeg litt også...men det kan hvem som helst gjøre.

Ikke så lett for de som selv ikke har slitt psykisk å forstå, det tok tid med min også enda han VISTE hva jeg sleit med før vi ble sammen og gikk inn dette med åpne øyne for jeg advarte ham om at jeg var "skadd vare" som jeg fleiper med ang meg selv..hehe

DYRK selvironi og galgen humor, det er det som holder denne skuta flytende i dagliglivet.

 

Ene dagen kan jeg vaske ned hele huset omtrent, andre dagen kan alt flyte rundt føler jeg.. Jeg har begge de små hjemme hele tida og en sønn på 9år som skal ha hjelp med lekser, gubben er ofte borte hel uka og jeg har tider der jeg gråter meg i søvn pga at jeg føler jeg ikke strekker til helt, men livet er vært å leve selv de dagene da alt er på sitt verste.

 

 

[Gjest BigMama og februargutta]

åj var som jeg skulle skrevet dette selv! er selv i den prossesen med leger og psykolog nå pga at jeg har alle disse symptomene du snakker om her,pluss angst anfall. er lite morro når en er i den situasjonen man er i..

jeg var ikke slik før heller

håper jeg får hjelp for slik vil jeg ikke ha det, eneste som holder meg oppegående er barna..

[~Roskva~]

Som du hører av svarene fra de andre - så er det ofte sånn det er, ja :-)

 

Jeg har ikke så mye å føye til, du har jo fått så gode svar fra mange andre. Og jeg har ikke selv hatt så kraftige depresjoner som det du har, men jeg har kjent litt på følelsen i perioder hvor livet har vært vanskelig.

 

For meg ble noe så "lite" som å gå i nettbanken og betale noen regninger ble kjempevanskelig, selv om jeg visste at jeg hadde nok penger. Prøv å holde orden på økonomien, eller få noen til å hjelpe deg med det - en rotete økonomi blir fort en unødvendig ekstra belastning.

 

Jeg ville bare svare, sånn at du ser at du ikke er alene. Det er ganske vanlig å få sånne "reaktive depresjoner" etter at det har skjedd vanskelige ting i livet. Før i tiden snakket man ofte om at de pårørende hadde et "sørgeår" etter at noen døde - og jeg synes at det kan være fornuftig å gi folk "lov" til å være utafor i et års tid etter vanskelige hendelser.

 

Hold fast på tanken om at det går over!!! Det gjør det!!

 

Lykke til!