Andre som sliter med grusomme tvangstanker?

[Anonym bruker]

Jeg sliter voldsomt, siden fødselen har jeg sett for meg de verste senarier og har tankespinn tusen ganger dalig, det er helt jævlig! Går i terapi men tror jeg må begynne på medisiner også. Jeg har det kjempetungt og føler meg som verdens verste mor selv om jeg elsker dattera mi over alt på jord og gjør alt for henne!!! Det er FÆLT!!!!

 

Noen som har lignende og som bruker medisiner, synes at terapien virker? Hadde vært godt å høre fra noen som sliter med det samme, det tærer på, føler at jeg visner bort.

 

Hilsen fortvilt

[Anonym bruker]

Hva går tankene dine ut på? jeg sliter med grusomme tanker om hva galt som kan skje med de jeg er glad i... jeg MÅ liksom tenke de ferdig... de går ikke vekk før jeg har gjort det. jeg kan se for mag datteren vår falle ned trapper osv.. dette er blitt så gale at når jeg får sånne tanker lar jeg vær å gå ut...

 

Kan få det så detaljert at jeg ser begravelsen til personer og alt... grusomt å ha det sånnn

[kristin2]

Jeg hadde også mange fæle tanker med en gang etter fødsel. Heldigvis varte det ikke så veldig lenge. Det gikk over av seg selv i løpet av de første to månedene. Jeg trengte ingen medisiner eller spesiell hjelp, men var nok heller ikke så hardt rammet av det.

Men det jeg vil si er at jeg faktisk tror det er helt normalt å tenke mye fælt etter at man har blitt mamma. Det er bare det at det er så tabubealgt å snakke om det. Man skal jo liksom være så utrolig lykkelig etc, men den umiddelbare morslykken tror jeg faktisk ikke på.

 

Selv hadde jeg sett for meg at jeg ville bli verdens lykkeligste så snart babyen kom. Og ja, selvfølgelig var jeg kjempeglad for å ha fått et velskapt barn, men samtidig snek det seg inn mange rare tanker. F.eks hva ville skje om jeg slapp henne ned, hva om hun ramlet ut av senga, hva om det begynte å brenne etc etc. Det var kjempevondt å ha disse tankene i hodet. De surret rundt hele tiden og som andre sier her så fikk jeg de ikke ut av hodet før de var ferdig tenkte. Jeg ønsket jo barnet mitt alt godt og det var så utrolig frustrerende og vondt å tenke så mye rare, fæle ting.

 

Angående medisinering så skal du ikke være så redd for det hvis det kan hjelpe deg. Det er jo ikke sikkert du trenger å gå på medisiner så lenge heller.

Jeg har gått på medisiner tidligere i forbindelse med andre ting og vet litt hva jeg snakker om. Det kan være en veldig fin hjelp til å komme seg igjen.

Jeg er sikker på at du er verdens beste mamma for datteren din.

Ønsker deg all lykke til og sender deg en god klem

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Tenker du tanker om at du kommer til å skade barnet ditt eller ser for deg barnet ditt blir skadet? dette er vanlig å tenke ved f.eks fødselsdepresjon. Du tenker det ikke for at du kommer til å gjøre det men for det er det grusomste som kan skje og du er redd det skal skje. Husk at tankene går over etter en tid og husk du er ikke alene om slike tanker

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke fødselsdepresjon, men jeg hadde likevel fæle tanker om at barnet ble skadet (av meg eller andre), at jeg så han for meg der han datt ned trappa osv.

Helt forferdelig å ha det slik, og ikke forstå hva som er "galt" med en.

Ser jo nå at flere og flere innrømmer å ha hatt slike tanker uten at de har vært deprimert eller noe som heslt.

Er nok rett det som ei annen skrev her, at det er tabu og det er forventet at alle skal være happy happy happy etter å ha fått et barn.

 

Trist.

[Anonym bruker]

Tvangstanker har jeg også hatt i perioder, spesielt skitne tanker samt tvangstanker av type "se babyen min falle ned trappa, osv."Du er ikke alene!Dette er ekstremt tabu, derfor så få som snakker om det.J har ikke sagt det til noen i denne verden.

 

Jeg elsker min baby over alt på denne jord, og derfor er det så vondt å ha disse tankene.J må liksom tenke de ferdig.Men jeg gjør jo ingenting - Det er kun tanker.Men j føler meg som en fæl mor og en syk person som tenker slike tanker.

 

Bruker ikke medisiner.Det kommer og går i perioder.Så j får se hvordan det går.Husk kjære venn at vi er mange.Mange flere enn du aner.

 

Varme klemmer fra meg :-)

 

 

 

Velger å være

[Anonym bruker]

Jeg har det sånn, jeg også. Har gått igjennom alle mulige scenarier i hodet mitt, har til og med hatt bilder i hodet av at Johnas blir revet i filler av hai, drukner, ligger og gråter forlatt i skogen, ALT! Og det er så vondt! Det verste er at jeg går igjennom tankene om begravelse hele tiden. Ser for meg at han dør, og jeg må ta valget om feks kremering... Hva skal han ha med seg i kista, feks? Må jeg virkelig forlate ungen min i et hull i bakken??? Jeg har slitt med angst og depresjoner i mange, mange år... Psykologen min sier at slike tanker er helt normale. Jeg har bedt om ADD-utredning, men fikk bare Lamictal isteden. Og ble enda verre... Jeg er så sliten, trist, sint og til tider manisk, jeg fatter ikke hvordan jeg skal komme meg ut av dette her... Så du er ikke alene, vennen!!!

[Toffefee]

Jeg har slitt i 2 år etter fødselen. Det går stadig bedre, det eneste nå, er at jeg er veldig sliten fortsatt.

 

Jeg fikk fødselsdepresjon, og gråt mer enn andre. Faktisk har jeg hatt lett for å gråte for alt mulig før også, og gjør det ennå. Blir så lett sentimental. Gråter fordi jeg elsker mannen min og barnet mitt, og for masse annet...

 

Det jeg har slitt med av vonde tanker, er : Tenk på alt farlig som kan skje! Tenk om ditt og tenk om datt!!! ALT FARLIG KUNNE SKJE MEG/ OSS! Jeg bekymret meg rett og slett for alt, og da mener jeg ALT, men det gikk mest på at jeg selv kunne bli syk, dø og ikke være der for barnet mitt. Det har vært helt forferdelig. Samtidig var jeg jo redd for at jeg ikke skulle være en god nok mor. Men jeg føler at jeg er det, tross alt.

[Anonym bruker]

Oh My God- du har nettopp beskrevet meg! Jeg drar senaroiet såå langt ut at jeg sitter å gråter på første rad i kirken, eller holder rundt den kalde kroppen til gutten min på sykehuset.. Arghhhh!! Har gått i terapi, men holder meg unna medisiner. (Hurra, det kjennes som en seier.. jeg klarer meg uten!) Det jeg gjør som funker er:

 

Lager mentale bilder som skal fjerne de vonde bildene. Ok, dette høres kanskje teit ut, men fordi det kanskjekanskljekanskje er noe andre vil prøve skriver jeg det likevel: Jeg ser for med en jordklode, litt sånn Donald-aktiv, men meg på toppen (overdimensjonert stor) Derfra TUPPER jeg alt jeg ikke vil ha i min verden på hue og rævvva ut i universet.. Yeah! Alle overgrepsmenn, tsunamier, mobbere og hele banden. Bort med dem!

 

Ellers er det viktig for meg ikke å bli sittende å "følelserunke" (fælt uttrykk, jeg veit det, men leste et kåseri i et dameblad som beskrev nettopp ned med å grave seg sånn ned i negative tanker, til "utløsningen" med tårer og anst kom..) Jeg kommer meg opp og avgårde så fort jeg kan, lar ikke apatien ta meg. Jeg er nemlig sjefen over tvangsfantasiene mine! De bare tar litt innersvingen på meg av og til...

 

 

[Tia :o)]

Hei! Jeg svarer på dette, selv om jeg ikke har vært gravid, eller har barn. Jeg har lenge jobbet i psykiatrien, og jeg synes det du beskriver er nesten etter boka en fødselsdepresjon. Du bør ikke være så skeptisk til medisin, for jeg kan fortelle deg at det faktisk virker utrolig bra!! Jeg har tidligere vært deprimert, og antidepressiva hjalp meg ut av det!

 

Ellers vil jeg anbefale en bok om fødselsdepresjoner. Det er Brooke Shields som har skrevet om sin egen depresjon etter hun fikk sitt første barn. Boka heter Down came the rain, og jeg tror den finnes kun på engelsk.

 

Jeg ønsker deg lykke til, og sender en god klem i tillegg!!