Overkjørt... igjen:-/

[Fjompeline]

Nå er jo babyen ute, frisk, sterk og vakker! Jeg burde ikke klage på noe, både barnet og jeg har det helt fint.

 

Men likevel... det var nok en fødsel der jeg følte meg fullstendig overkjørt av jordmødre som mente og trodde og visste bedre enn meg hva som foregikk. Som fjerdegangsfødende er jeg ikke helt blank på hva som skjer, men jeg opplevde uansett å ikke bli tatt alvorlig i det hele tatt. Ikke at min opplevelse er så viktig, det viktige er at barnet kommer seg ut og er friskt, men det er litt sårt. Ville så gjerne at det skulle bli en fin opplevelse, både for pappaen og meg.

 

I steden ble det bare fælt. Våknet med rier klokka fire en morgen. var svake og uregelmessige, så jeg ventet, hvilte og gikk tur mens det tok seg opp. Dro ikke inn før klokka tolv om natten, altså 14 timer senere. Vet jo at det ikke er noe poeng i å dra inn for tidlig, så vi ventet så lenge vi syntes var forsvarlig.

 

Ble sjekket og fikk en kjempe-downer: bare 2 cm åpning. Men vi fikk være der litt for å se det an, siden det var rolig på avdelingen. Mannen sov litt i en stol, mens jeg gikk rundt og hadde- på det tidspunktet- ganske smertefulle rier. Til sist var det såpass vondt at jeg la meg ned i håp om at det skulle gi lengre pauser mellom riene. Tenkte at dette orker jeg ikke i mange timer til.

 

Blir sjekket igjen klokka halv fem- fremdeles to centimeter! Var helt på gråten, men det var ingen bønn: dette går for treigt, du får en stikkpille og skal hjem og sove.

 

Stikkpille? Sove???

Angrer i ettertid på at jeg ikke lagde mer bråk, for jeg visste jo at ting definitivt var i gang. Hadde jeg bare fått en time til... Men neida, vi hører jo på personalet, de skal jo vite best- og drar hjem igjen. Mannen får sove litt. Jeg får overhodet ikke sove, nå er det pyton vondt. Klokka sju må han av gårde for å ordne noe, skal være tilbake klokka åtte. Vi diskuterer litt om han skal kjøre meg til sykehuset først, eller om jeg skal vente hjemme. Redd for å bli avvist nok en gang, venter jeg heller hjemme.

 

Bad mistake. Nå er det så vondt at jeg ikke aner hvor jeg skal gjøre av meg. Går en tur i dusjen, det hjelper litt, men ikke veldig mye- og jeg må jo ut av den til slutt, vi skulle jo dra så fort han var tilbake. Når han endelig kommer står jeg naken på alle fire og hylgriner. Hvordan jeg fikk på meg klær og kommet meg ut i bilen, er meg en gåte, men vi kommer oss ut i morgenrushen etterhvert.

 

Vi blir heller ikke sendt hjem igjen. Ikke så rart, for nå er det 7 cm åpning, og selvsagt "for sent å gjøre noe". Det er lystgass eller ingenting, for nå kommer det til å gå så fort allikevel, og dette klarer du og blablabla.

 

Vel, jeg klarte det ikke. Selv om det var 7 cm, så tok det en del timer etter dette, og det er det fæleste jeg har vært med på. Grein, spydde, hylte, aner ikke hva jeg sa og gjorde, mannen måtte holde meg nede i senga. Fantomsmerter og hele pakka. Vannet gikk ikke av seg selv, og ble ikke tatt før babyen sto i åpningen... vet ikke om det er derfor det var så hinsides vondt? Som sagt har jeg født tre ganger før, og det er klart det gjør vondt- veldig vondt!- men dette var på en helt annen skala.

JM ba meg om å ta det rolig når babyen skulle ut, men jeg husker at jeg tenkte "Jeg driter i om jeg revner til midt på ryggen bare jeg blir ferdig med dette her!"- og som sagt så gjort.

 

Babyen ute, et nydelig syn! Vi har alt å være takknemlige for. Men som sagt, jeg sitter igjen med en følelse av å ha blitt overkjørt, nok en gang. Forrige gang ville de sende meg hjem med 6 cm åpning, fordi jeg "ikke så ut som jeg holdt på å føde". Jeg tror ikke jeg er voldsomt pysete av meg eller stiller urimelige krav... men jeg sitter igjen med en følelse av å ha blitt lurt, rett og slett. At hva jeg måtte mene om det som foregår, ikke teller. Vet ikke om det skal være sånn, eller hva?

 

Jaja. Dette ble langt og sytete, beklager.

Uansett, alt er bra nå, og fødselen er jo ikke det viktigste i verden. Og det er sikkert mange andre som har langt mer dramatiske opplevelser. Men jeg merker at tanken på et eventuelt siste barn får meg til å fryse litt på ryggen... For dette fristet ikke til gjentakelse. Som mannen min sa: "Hvis dette hadde vært førstemann, hadde hun forblitt enebarn!" ;-)

[Gjest]

Dette var trist lesning! En skulle liksom tro at en 4.gangs fødende ble møtt met respekt på fødeavdelingen, men det du forteller vitner jo om noe annet. Når du kommer til hektene igjen, og har fått dette på avstand, så burde du kopiere fødselshistorien din og sende den til fødeavdelingen med et følgebrev hvor du ber om en samtale eller ihvertfall en form for tilbakemelding på din opplevelse. Ikke fordi du nødvendigvis har behov for å bearbeide opplevelsen, men når en føler seg trakket på så er ihvertfall min erfaring at det kan lønne seg å få an avslutning av situasjonen og få gitt tydelig beskjed om hva en mener. Hvis ikke vil denne følelsen følge deg i mange år fremover når du tenker på fødselen. Av og til lønner det seg å få siste ordet! Samtidig tror jeg mange i helsevesenet har godt av å bli påminnet at de gjerne møter pasienter/ fødende med en viss arroganse implisitt i sin funksjon. Jeg snakker ikke nødvendigvis om enkeltpersoner, men hele systemet i seg selv. Jeg håper inderlig at du-som 4-barns mamma- og en kjemperessurs med masse erfaringer tar deg tid til å gi en slik tibakemelding, og kanskje skåner noen 1. gangs fødende for uheldige og arrogante opplevelser. Ønsker deg lykke til fremover og nyt din lille

[Håperpåønskebaby]

Ta kontakt med pasientombudet ang selve saken!

Og fastlegen, jordmor eller helsesøster for en samtale ang denne opplevelsen!

[Fjompeline]

Nja, pasientombudet er vel å dra det litt langt... det var ikke uforsvarlig det som skjedde, i hvert fall ikke medisinsk sett. Men som du sier, det er sikkert lurt å ta en samtale på det. I så fall gruer jeg meg, for jeg er ingen "snakke-person" (det er vel også derfor jeg har hatt slike dårlige opplevelser- jeg er ikke flink til å "stå på krava"), men det er kanskje lurt å gjøre det. Vi har nemlig- til tross for våre mange barn- lyst på en attpåklatt om noen år;-)

 

Til lillerosin: Du sier noe viktig angående det å være til hjelp for andre. Nå tror og håper jeg at de fleste jordmødre er mer lydhøre ovenfor de som er førstegangsfødende (det er min erfaring også), men allikevel- "systemet" kan nok ha godt av å minnes på at kompetanse ikke nødvendigvis skal være det samme som arroganse. Det er sikkert ikke snakk om vrang vilje, men heller om det å bli litt husblind og TRO at ting er sånn og slik, når den gravide selv vet at det ikke er slik. Uff, kronglete forklart, men jeg leste av svaret ditt at du forstår godt hva jeg mener. Og som sagt, jeg tror kanskje jeg tar turen tilbake til sykehuset for å gi en kjapp tilbakemelding- det er mulig det blir en liten vekker for de som har kjørt seg litt for fast i rutiner og inngrodde forestillinger.

 

Og jada, vi koser oss med tulla! Hun er helt herlig, og her om dagen smilte hun! Om fødselen ble sånn eller slik, så er resultatet i alle fall fantastisk. Men det var godt å få skrevet av seg frustrasjonen også. Takk for at dere gadd å lese:-)

[Fjompeline]

- og masse lykke til med deres egne fødsler! Det glemte jeg å si:-/

Men jeg håper dere får en positiv opplevelse som er verdt å huske i ettertid.