Litt langt, men.. :(

[Anonym bruker]

Å uff, føler at den situasjonen jeg er oppi er helt håpløs..

Jeg har et barn på rundt året fra før av, er alene med den lille tassen. Jeg har absolutt ingen kontakt med barnefaren, han har ikke stilt opp for fem øre og nå har det bare blitt sånn at jeg også har gitt opp.

Så traff jeg en annen mann da! Og ble kjempe forelska! Og naturlig nok hadde vi sex, masse sex.. Hehe. Jeg så ikke på det som en ting som skulle vare evig, la ikke så mye i noe som var helt nytt liksom.

Etterhvert skar ting seg litt, og jeg mistet følelsene for han. Og livet tuslet liksom bare videre.. Men mensen kom aldri. Jeg skulle ha en operasjon noen dager etter jeg ventet mensen, men tenkte at den var forsinket pga nerver. Operasjonen ble derfor gjennomført. Med andre ord, kroppen ble proppet full av ulike slag med medisiner. Men dagene gikk, og mensen dukket aldri opp.. Nå er det tre uker siden jeg skulle ha hatt mensen, og svaret er innlysende ; Jeg er gravid.

Jeg ringte til sykehuset på mandag, og skal til en gynekologisk undersøkelse for å sjekke nøyaktig hvor langt jeg er på vei på mandag som kommer. Etter mine beregninger er jeg ca 6 uker på vei..

Og jeg er bare så himla redd!! Om jeg skulle tenke tanken på å beholde så har jeg vært igjennom en operasjon, og tankene om at det kan ha skadet barnet.. Det svir så jævlig, liksom.

"Barnefaren" er veldig optimistisk, og det virker som om at han vil beholde og ha dette barnet. Selv er jeg usikker, eller.. Jeg er egentlig ikke usikker heller, fordi jeg.. Jeg er i begynnelsen av tjueårene, alenemor, midt i studier osv.. Jeg vet ikke, det bare..

Jeg har alltid vært i mot abort. Assa, tenkte som så at andre kan gjøre som dem vil - men aldri i verden om jeg skulle sette meg selv i en slik situasjon, så klart ville jeg beholdt. Men man skal ikke være så rask i replikkene, ser jeg nå.. Jeg er redd for hva familien vil si. De elsker den lille smurfen jeg har nå, og h*n er hele familiens øyesten - uplanlagt som h*n også var. Her om dagen sa moren min ; Hvem hadde trodd at denne lille uplanlagte gaven skulle gi så mye glede til oss?

Det barnet jeg allerede har, har stjålet alles hjerte og er familiens lille midtpunkt og edelsten.

Jeg er voksen, og tar mine egne valg i livet. Men orker ikke skuffelsen i øynene dems.. "Å jasså, gikk du på samme smellen igjen?"..

Forskjellen denne gangen er at "barnefaren" vil ha barnet, at han gleder seg og vil at vi skal være en familie. Men en del av meg vil ikke..

Jeg føler ikke noe for han.

 

Åh, dette ble rotete.. Orker ikke noe pepper for ditt & datt, trengte bare å tømme meg litt..

 

[Miss Misantrop]

Syntes ikke det ble rotete jeg. Håper du kan lese gjennom egen tekst å gjøre deg opp en mening basert på den. Du vet jo allerede litt om det å være alenemor i din situasjon. Lykke til med valget som skal gjøres.

[maria isabell]

finn ut ka skade medisinen du har fått kan å påført fosteret,deretter driter du i hva alle sier og tenker bare på det du føler...vil du ha denne babyen så koffor ikke? da vil ikke barnet ditt vare alene,det vil ha en bror eller søster...hvorfor skulle foreldrene dine bli skuffet, eg hadde vert stolt over min datter viss hu valgte å ta konsekvens av handling og være alenemor og supermamma for to barn:) desverre tenker ikke alle slik,men det skal du ikke bry deg om..