Vanskelig valg...

[Reka]

Tok test i går etter at mensen ikke dukket opp da den skulle. Testen var possitiv... det kom fram et stort pluss tegn. Streken oppover var mye sterkere enn den som gikk vannrett, men i testen sto det at dette ikke hadde noen betydning! Possitiv var den uansett hvordan pluss-tegnet å ut. Har hatt en del symtomer også, VELDIG ømme pupper, rar mage, mye luft i magen også veldig trøtt. Dette var IKKE planlagt, å det har ennå ikke helt gått opp for meg at jeg kan være gravid. Burde jeg ta en test til? Bestilte legetime med en gang. skal dit på mandag...

I går trodde jeg at jeg kom til å ta abort så fort som mulig...men nå har jeg liggi våken hele natten å tenkt å tenkt...

eneste grunnen jeg kan kommer på hvorfor jeg IKKE vil ha barnet er fordi jeg så gjerne vil bli ferdig med utdanning først. og BF er ikke helt klar for å blir far. Jeg er bare 21 år å tenkte å begynne på studier til høsten. Hadde det bare skjedd om et års tid istede hadde jeg ikke vært i tvil hva jeg ville gjort, da ville jeg blitt mamma:) men dette blei ikke helt riktig tidspunkt for oss.. BF er ikke helt innstilit på å bli pappa han heller, men støter meg uansett hva jeg gjør. Vi har vært sammen i 2 og et halvt år ca. Bodd sammen i et og et halvt, har leilighet, bil og økonomi god nok.

 

Også en del spørsmål; Er det vanskligere å blir gravid etter en abort? Jeg vil jo gjerne bli mamma en dag om ikke så lenge.

Tar man UL før man tar abort?

 

 

Tusen takk for alle svar=) Kjempe vanskelig valg

 

[Anonym bruker]

Dette er ikke lett nei.. Har vært i samme situasjon selv. Var ung og det passet veldig dårlig. Tok abort i uke 12. Hadde ultralyd først ja, men så ikke bildet på skjermen selv.

 

Det ble ikke så lett etterpå. Har angret og hatt det tungt med tankene mine. Ventet nok litt for lenge også med selve aborten. Ble oppmuntret til å ta meg god tid med valget, men nettopp det at jeg ventet så lenge har plaget meg i ettertid.

 

Jeg tenker i ettertid at det ikke var riktig for meg å ta det bort. Følte at det var veldig stille rundt meg i perioden før aborten (jeg hadde flere betrodde). Alle ville at jeg skulle ta mitt selvstendige valg. Men inntullet i kvalme og stillhet ble det kanskje et feil valg. Til og med Alternativ til Abort var for meg en taus og avventende tjeneste som ikke turde stille spørsmål.

 

Jeg har heldigvis ikke hatt noe problemer med å bli gravid igjen og har nå to skjønne barn.

 

Jeg råder deg til å følge ditt hjerte, og dine innerste følelser. La ikke den ytre rammen styre valgene dine.

 

Ønsker deg alt godt og lykke til uansett hva du velger !

[LSL:)]

Hei:)

 

Jeg tok også bare en test fra apoteket og da jeg ringte doktoren for å bestille time sa han at den testen var like sikker som hos dem. dermed tok jeg bare en test til for å se om det virkelig var sant. Fikk sjokk da de begge var positive. Var ikke akkoratt planlagt for meg heller.

 

Jeg fikk også de samme tankene som deg da jeg for noen dager fant det ut. Jeg har gått på skole 1 år nå og hadde tenkt å bli ferdig med utdannelse før jeg fikk barn. Men for meg er det ikke et alternativ å ta det bort. Ting går ikke alltid som planlagt og vi er heldige som kan få barn. Mannen min jobber i nordsjøen så han skal ta permisjon, mens jeg skal gå heltid på skolen. Sjønner at det er vanskelig for deg, men hørres ut som dere har alle forutsetninger for å klare det. Å om du venter et år med å begynne på skole så er vell ikke det så gale? Eller om faren er hjemme med barnet?

 

Uansett hva du velger så går det helt sikkert fint:) det ordner seg alltid..

 

Lykke til=)

[Anonym bruker]

Hei!

Det er en vanskelig tid. Jeg har selv vært gjennom det samme, jeg valgte å ta abort, og er veldig glad for det i dag. Men jeg var vel og merke ikke i et fast forhold da det skjedde. Nå er det snart 7 år siden, og jeg har ikke angret ett sekund. Nå har jeg vært sammen med forloveden min i 6 år, vi har hus, bil og god økonomi, noe jeg ikke hadde den gangen, og nå er vi i uke 5, veldig lykkelige. Følg hjertet ditt og lytt til samboeren din, klart det er ditt valg, men hans mening betyr jo veldig mye. Vi her i Norge er heldige som har valget, så regn for og imot å se hva du føler er mest riktig.

 

Lykke til:)

 

M 27år

[Nummer to =)]

Jeg var bare atten år da jeg ble gravid, vi hadde ikke vært så lenge i lag, men valgte å få barnet. Det har gått kjempe bra! Fullførte gymnaset, og er nå midt i en bachelor. Gutten har blitt tre år og skal bli storebror. Fint å være student med barn =)

 

Lykke til!

[isabel 070206]

Å bli foreldre er det største som har skjedd oss! Skal man planlegge å få barn så passer det i grunnen aldri helt. Vi har en herlig datter på 2 år!

Faren er uføretrygda og jeg jobber, men vi klarer oss fint fordet!

Lykke til med valget! Du kommer garantert ikke til å angre om du beholder det, det er livets gave!

[corca84]

Ett veldig vanskelig valg. Jeg har vært i samme situasjon som deg. for noen uker siden bestemte jeg meg for å ta abort. så dro på gu og var bestemt, selv om jeg var utrolig usikker inni meg. legen som hadde gu var tydeligvis imot abort og kom med små stikkere hele tiden, ord som ga meg dårlig samvittighet. etter gu fortalte hun meg at jeg ventet tvillinger, og da ble d en helt annen situasjon for meg... etter en uke hadde gått, bestemte jeg meg for å beholde. ett fryktelig vanskelig valg, og min samboer er ikke støttende. det eneste tipset jeg kan komme med er å følg hjertet. ett barn kommer kanskje aldri til å passe helt i planene dine.

[Anonym bruker]

Hei

Det er ikke så lett. Selv ble jeg gravid som 24 åring, faren den gangen ville ikke ha barn, så jeg tok abort i 12 uke. Tok meg 10 år å bli gravid igjen, da med prøverør. Har heldigvis ny type, er gift og har god jobb m.m-så på en måte angrer jeg overhode ikke på aborten, men at det skulle blir sååå vanskelig å bli gravid på nytt, visste jeg ikke. Det passer egentlig aldri å bli gravid og når du føler at nå er tiden inn, så klarer man det ikke-tenk deg godt om. Kan jo hende det funker for deg, men det tok oss laaaaaaaang tid med mye slit og tunge år, før vi nå sitter med en spire i magen på 13 uker. Du har iallefall støtte fra barnefaren og er ikke for ung. Lykke til.

[Sabina og gjengen]

Jeg ble gravid som 19 åring (fylte 20 da jeg var 3 mnd på vei). Det var ikke planlagt, forhold var et stormforhold og vi hadde vært sammen i 6 uker da jeg fant det ut, hadde blitt gravid med en gang. Jeg gjorde det slutt med kjæresten fordi jeg ville ikke ennå opp sammen med han, vi ville aldri hatt det noe bra sammen, jeg ser nå at det var det smarteste valget jeg har tatt. I mitt hodet stod det ingenting om abort, jeg fullførte svangerskapet og fikk en nydelig sønn.

 

I høst tok jeg to fag som privatist, stod eksamen og fikk 4 på begge, selvlest, er superstolt av meg selv. Det er til tider mye å gjøre, men har aldri ønsket jeg hadde tatt noe annet valg.

 

Nå er jeg igjen gravid, ble gravid da jeg og kjæresten hadde vært sammen i 3 mnd. Prevensjon fungerer visst ikke for meg. Kjæresten og jeg flytter sammen om noen mnd. Nå er ting i orden med sted å bo og jeg gleder meg til babyen kommer og den lille godungen min blir storebror.

Men i starten av dette svangerskapet var jeg MYE mer redd, var veldig usikker på om jeg skulle ta abort eller ikke, men jeg vet jeg har valgt det rette for meg. Jeg ville angret resten av mitt liv. Jeg vet jeg ikke vil angre på barnet jeg får.

 

Lykke til med valget ditt:)

[Anonym bruker]

Føler veldig med deg!

En utrolig vanskelig avgjørelse , tror det er veldig viktig og følge mage følelsen der, føle litt på hva som er det riktige for deg for innerst inne så er det noe som sier deg det. Det en må tenke på er hvis du tar en abort, hvordan vil du takle det etterpå for det kan være en en veldig psykisk påkjenning for noen, det kommer jo helt ann på hvor du er i livet og hvor du vil, men du sier jo at det bare er snakk om at det hadde passet om et års tid så det virker jo ikke som du du er så langt unna tanken....

Jeg har selv tatt abort når jeg var 17 år, var rett og slett den gangen helt riktig for meg selvom jeg synes det var ett langt og vanskelig valg, men på den tiden festet og herjet jeg mye og fant ut om graviditeten sent så jeg var redd barnet hadde tatt skade. bar ingen nag etterpå, men ønsket om barn var sterkt så etter 1 1/2 år ble jeg gravid med datteren min uten noen problemer:)

19 år og stolt mor, aldri angret, gikk så fint!!!

Jeg arbeidet godt under svangerskapet og hadde da fødselspenger under permisjonen, mens faren tok utdannelse, når datteren min var 1 1/2 begynnte jeg på min og vi klarte oss fint selvom jeg gikk ifra barnefar var det gode løsninger for meg..

Nå ti år senere med enda en abort imellom er jeg gravid med mitt andre barn, vi har prøvd i 1 1/2 år før det klaffet så det tok litt tid..

Samboeren din er nok litt skremt ved tanken nå, men hvis han sier han støtter deg uansett så skal du stole på det og konsentere deg om ditt vanskelige valg!!!!!

Det du også tenke på er at uansett hvor lenge en har vært sammen har en aldri noen garanti for hvordan det vil gå, beklager hvis det virker litt kynisk, men har vært der selv så det er godt ment i den forstand av at det er bra løsninger for alene mødre også, blant annet støtte til utdannelse og under utdanning...

Håper du finner den rette løsningen for deg, uansett masse lykke til fra meg!!!!!