TIL DERE SOM MÅ SPY UT DETALJER OM DERES VANSKELIGE FØDSEL

[Anonym bruker]

Finnes det ikke et annet forum dere kan gjøre dette på? Dette er jo en side om fødselsangst, da sier det seg selv at de kvinnene som er her ikke er komfortable (mildt sagt) med tanken på å føde. Er det da noen vits i å fyre oppunder angsten deres ytterligere? de som ikke har et medisinsk grunnlag for å ta keisersnitt, vil vel som regel ikke få det, dermed må de føde, for ungen skal jo ut. Synes det er langt viktigere at disse får høre om gode/normale fødselsopplevelser, for det er de fleste av oss som har født sitter igjen med.

 

Jeg har for all del forståelse for at dere føler behov for å snakke om deres vanskelige fødsel, men dette er da virkelig ikke foumet å gjøre det på.

[Anonym bruker]

Var en annen som skrev det samme som deg så da svarer jeg det samme som jeg svarte henne:

 

Det er helt naturlig at det vil være en del vonde og negative innlegg på en side som heter Fødselsangst. Det er nemlig ikke bare førstegangsfdsende som har fødselsangst. Noen av oss har fått det etter traumatiske fødsler og vi har like str rett til å uttrykke våre følelser sm du eller andre førstegangsfødende har til å utrykke deres følelser.

 

Du skriver:

"Hvorfor har så mange problemer med å fokusere på det positive??? Hvorfor må de trekke fram det verste?? Jeg skjønner at alle har sin opplevelse av en fødsel, men det hjelper faktisk INGEN å få høre alt det tragiske som har skjedd rundt en fødsel"

 

Vel du tar feil!

Det hjelper faktisk mange å høre om at de ikke er alene om å ha hatt en forjævlig fødselsopplevelse. Å ikke ha fått en fantstisk og positiv fødselsopplevelse er veldig ensomt og sårt for de av oss dette gjelder, og det å dele tanker og møte forståelse/utveklse erfaringer er faktisk som terapi å regne.

 

Det er vel et eget forum som kalles "førstegangsfødende", hvorfor holder du deg ikke der og hvor ingen har født før, men som har angst? Da slipper du å høre oss andre som har fødselsangst på grunn av det vi har opplevd! Makan!

[Anonym bruker]

Ikke ta til deg de krasse tingene som står i forrige innlegg, for de var ikke myntet på deg :-)

Men budskapet ellers står jeg for.

[Nordlyspar♥]

Folk med fødselsangst kan jo bare la vær å lese.. de fleste gangene jeg ser inlegg om fødsler, så står det også i overskriften om det var en fin fødsel eller ikke....

[Anonym bruker]

Vet du hva, jeg synes du skal la være å klikke deg inn på dette forumet dersom du ikke ønsker å lese om vanskelige fødsler. Vi som har født før og som har hatt traumatiske opplevelser har faktisk mye større grunn til å ha fødselsangst enn noen som faktisk har til gode å oppleve dette. Virker litt spesielt å kritisere folk for å ta opp slike ting på et forum som faktisk heter "Fødselsangst". Hvis man har utelukkende positiv innstilling til fødsel, hvorfor i all verden deltar du i et slikt forum? Foreslår at du starter ditt eget forum som jeg ville kalt "Gledelig fødsel"

[Anonym bruker]

Vet dere, jeg savner et forum på DIB som heter "Traume etter fødsel" eller moe i den duren. Tror det er mange som sliter etter vonde fødselsopplevleser med føler seg alene. Da er det godt å ha et forum hvor man kan møte andre som forstår og som kan vise forståelse slik at man ikke føler seg alene om det. Utrolig stygt gjort av hovedinnlegger å kritisere de som sliter med fødselsangst etter fødsel for å "spy" ut om grunnene til sin fødselsangst her på dette forumet.

Som ei anna skrev før meg så har vel vi en mer enn nok legitim grunn til å ha fødselsangst enn de som aldri har født og ikke vet hva det dreier seg om. Det bør være plass til begge parter her!

[*Lykkelita*2barnsmor]

Du sa det, anonym 21:32. Er så enig, så enig...

[Anonym bruker]

Er helt enig i at det gjør godt å lufte tidligere vonde opplevelser. Ingen som ikke har gjennomgått en traumatisk fødsel kan forestille seg hvordan det er, og ikke minst hvordan det er å høre andre si i etterkant at " jeg kunne gjort det igjen med det samme". Nei, la oss dele litt angst og frustrasjoner... kan faktisk være lettere her enn det er foran jordmor og lege synes jeg. De har jo faktisk ikke kjent det på kroppen!!!

[Anonym bruker]

Jeg har vurdert å starte en nettside som omhandler traume etter fødsel.

Det finnes ingenting på norske sider som omhandler dette.

Er det rart at noen føler at de er gal, eler utvikler depresjon fordi de finner ikke ut hva som feiler de, og samfunnet bagatelliserer hva en traumatisk fødsel kan gjøre med en person?

 

Leger og psykologer er veldig velvillige til å gi en diagnosen fødselsdepresjon, men i mange tilfeller er det helt feil diagnose å få.

Det virker som de mener at en post traumatisk stress lidelse som følge av en fødsel, er en for sterk betegnelse å bruke - for det var jo bare en fødsel....

Det mange ikke virker å skjønne, er at et traume etter en fødsel kan virke enda vanskeligere å bearbeide enn f.eks en voldtekt eller naturkatastrofe.

Dette fordi en voldtekt er utelukkende negativ, og samfunnet generellt forstår at det må ha vært grusomt å oppleve. Det finnes vldttektsmottak, og støttegrupper hvor en kan møte likesinnende osv.

En fødsel derimot er så naturlig og forbundet med glede, forventninger, både i forkant og underveis i fødselen. Det er derfor vanskelig å få aksept og annerkjennelse fra helsevesenet og sammfunnet generellt om at den fødselen en hadde var utenom det vanlige, eller at det var en "normal" fødsel på papiret men smertene var spesiellt sterke, eller at en ikke ble ivvaretatt av de som skulle vært der for å hjelpe (støtte, rose osv), at en mistet kontrollen osv.

Det er lettere for folk å vise forståelse for en som har opplevd en dødfødsel, katastrofe KS, men vanskligere å forstå en som hadde en tilsynetatende normal fødsel hvor barnet er friskt, men som sier at hun ikke klarer å legge fødselen bak seg.

 

En fødsel er så sammensatt av hele følelesesregisteret, og derfor er det også forbundet mange motstridenede følelser etter en traumefødsel. Skyldsfølelse fordi en burde jo være takknemlig og overlykkelig over å ha blitt mamma, (noe en selvfølgelig også er), men de andre følelsene som å ha opplevd å bli sveket, redsel, sinne, bitterhet ver at en ikke fikk oppleve det fantastiske ved det å føde som "alle" snakker om.

 

Jeg har opplevd at helsepersonell har bagatellisert de jeg føler og det jeg sier skjedde under fødselen min. De snur det om som at det var min egen feil at jeg sliter med symptomer på PTSD

Jeg hadde en 23 timer lang fødsel hvor det tok 11 timer fra 1-4 cm, og 12 timer fra 4-10 cm. Riene kom med 5-3 min mellomrom de første 11 timene, deretter kom de med 1 min til 5 sekunds mellomrom. Smertene var grusomme, så grusomme at jeg ikke klarte å lage en eneste yd. Jeg følte meg fanget av smerten, og klarte ikke å si at jeg trengte hjelp

JM jeg hadde under de verste smertene, ga ingen ros, satte seg ikke ned med meg, tok aldri på meg og viste generellt ingen empati.

 

Det er jeg som er pysete, det er jeg som har lav smerteterskel, det er jeg som har så lavt selvbilde at jeg trengte å føle meg ivaretatt under fødselen.

 

Ok hvis jeg er pysete og har lav smerteterskel, hvorfor skrek jeg ikke ut etter epidural da? Hvorfor ga jeg ikke opp og tryglet etter KS?

Hvis jeg har lavtselvbilde, så må sportsutøvere også ha lavt selvbilde siden de har utviklet cheerleaders....vil tro det er litt mer vanlig oglogisk å trenge oppmuntring når en har store smerter i 23 timer og nesten ingen fremgang fremfor å trenge det når en spiller en basketballkamp........

 

Nei det naturlige er best, og hvis det ikke går som forventet så er det den som har opplevd traume sin feil. Naturen har ingen skyld, ikke helsepersonellet heller. Det er den oppfatnignen jeg sitter igjen med som har blitt meg servert da jeg sa fra om hvordan jeg har hatt det Det er nå snart 16 mnd siden jeg fødte, og jeg tenker fremdeles på fødselen og det rundt hver dag. Det som er mest smertefullt, er å oppleve at jeg ikke blir tatt på alvor og at det jeg opplevde blir bagatellisert. Hadde jeg blitt møtt med forståelse og litt ydmykhet, så tror jeg hadde klart å legge fødselen bak meg for lenge siden. Men samfunnets (og kvinner som ikke har hatt traumefødsler som ikke klarer å sette seg inn i det) sineholdninger til fødsel og barsel er med å opprettholder følelsen av å være alene.

 

Det gjør SÅ GODT å lese om andre som opplever lignende, det er vondt selvfølgelig, men godt fordi en da ikke føler seg så alene og "gal".

 

[Anonym bruker]

Hei.

Det er ganske utrolig at du ikke klarer å holde deg unna denne siden DU SOM IKKE HAR FØDSELSANGST!!!! Før du vet hva det dreier seg om så håper jeg du kan spare oss for dine uttalelser!!

Det er utrolig viktig for oss som har hatt en traumatisk fødsel og få luftet tankene og erfaringene med andre som har opplevd det samme!! Husk at vi også vil ha flere barn og den eneste måten og få det til på er å få snakket om det som var forrige gang sammen med en el noen som forstår oss og kanskje kan komme med gode råd for neste fødsel fordi DE HAR OPPLEVD DET SAMME!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!1

 

Håper du tenker deg om neste gang du kommer med et utspill. Hold deg til lykke sidene du så det ikke blir "riper i fødsels lakken din"...

[Anonym bruker]

må bare si at dette hørtes helt forferdelig ut- - den følelsen av å være fanget- kjenner jeg meg igjen i- ikke fordi jeg hadde det sånn underveis heldigvis- men fordi jeg hadde angst for det og følte det tidvis slik i forkant- på en måte-

Jeg håper du kan få møte noen - som tar deg på alvor og snakke gjennom fødselen med deg - så du får bearbeidet dette igjen- jeg tror ikke jeg hadde turt å bli gravid igjen hvis det hadde vært med-

 

Ønsker deg alt godt!!- stå på!

[Anonym bruker]

Huff, nå var det mange som ble sinte. For all del, jeg ser at jeg tok feil. Min tanke gikk på at de som forteller skremmende fødselshistorier, skremmer vettet av de som aldri har født før, og at det kanskje finnes et annet forum for de som har hatt veldig vanskelige fødsler. Jeg forstår veldig godt at dere må få lov til og har et veldig stort behov for å snakke om den vanskelige fødselen. Min første fødsel var heller ikke lett/normal og hadde selv behov for å snakke, så det er ikke det at jeg er redd for at det skal bli "riper i fødselslakken" min...

 

Men forstår uansett nå at det kanskje er flest av dere som har fødselsangst pga tidligere fødsel her inne, så da traff mitt første innlegg veldig dårlig. Beklager for det, de som måtte føle seg støtt.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg husker jeg grudde veldig til jeg skulle føde førstemann. Min mor hadde foret meg med hvor hart det var for henne å føde førstemann (holdt på i over 24 timer), i tillegg hadde jeg hørt andre som også hadde hatt svært tøffe fødsler. Dette gjorde at jeg forberedte meg på det verste, noe som for min del gjorde at fødselen gikk bedre enn ventet, enda lillegutt ble tatt med vacuum på grunn av riesvikt på slutten.

For noen kan det nok være lurt å forberede seg på det verste i forholdt til smerter, kanskje vil de da få seg en behagelig opplevelse.

[Anonym bruker]

Synes det er flott at du beklager deg, og ser at det ble feil :-)

Det finnes dessverre ikke et eget forum for oss som har fått traumer etter fødsel. Det finnes et forum som heter "Depresjon", men det passer ikke på det som "feiler" meg iallfall da jeg ikke er deprimert.

[Anonym bruker]

Tusen takk for flotte ord!! :-)

Jeg har nettopp begynt å gå til en psykolog som prøver å hjelpe meg med å komme videre.

[Anonym bruker]

Tusen takk! Jeg er helt enig med deg. Har termin i juli og faar helt panikk av noen av innleggene.

 

Synes det er en god ide med et eget forum for de som har hatt vanskelige opplevelser.

[Anonym bruker]

Synes det kunne vært to forum:

 

1. Førstegangsfødende og fødselsangst

2, Fleregangsfødende og fødselsangst

 

Eller et forum som heter fødselstraumer

[cat4]

Jeg sitter her og gråter... Tusen takk for innlegget ditt! Hadde en forferdelig traumatisk (helt ukomplisert) 3. gangsfødsel. Fødselen varte i 58 minutter og alt gikk som det skulle. Men av en eller annen grunn så fikk jeg fulstendig panikk. Det to andre fødslene mine var kjempefine, så jeg forstår fortsatt ikke hvorfor jeg reagerte sånn. Men nå - 6 1/2 år etter sitter den følelsen i meg fortsatt.

Nå er jeg 11 uker på vei med nr 4 og forstår ikke helt hvordan jeg skal klare dette. Jeg har veldig vanskelig for å fortelle hvordan jeg har det, og er flink til å glatte over. Derfor er jeg redd for at JM ikke skal ta meg på alvor når jeg legger frem problemet for henne. Håper bare at jeg får en som har masse empati og som tar meg på alvor.

[Tro1980]

Etter å ha lest dette forumet er det to ting jeg reagerer på:

 

1. Det innledende innlegget til "Anonym". Jeg synes ikke den slags meldinger er passende å komme med i et forum hvor man skal støtte hverandre. Det var fint at Anonym selv innså dette og beklaget seg i etterkant ovenfor de som følte seg støtt.

 

2. Dere som reagerte på innlegget til "Anonym" fikk nesten meg til å føle meg støtt. Jeg er ikke gravid, men er i 3 pp med min sambo, og det som jeg opplever som kvelende for gleden og forventningene rundt dette, er nettopp frykten for å føde. Jeg er hypokonder, og kommer helt sikkert til å tro jeg skal dø. Blir derfor skuffet når enkelte av dere uttrykker dere på en måte som får førstegangsfødende til å høres ut som et skjellsord. Husk at de også har sine bekymrnger rundt dette temaet, selv om de ikke har erfaringen.

 

Det jeg ønsker å si er at i et slikt forum bør alle, førstegangsfødende, eller 2. eller 3. eller 4. eller 10. gangs fødende, få lov til å uttrykke sine opplevelser og sin frykt, uten at andre harslerer med det man føler rundt et sårbart tema.

 

 

[Anonym bruker]

hei!

Jeg har i ettertid skjønt at jeg var så sjokkert og stresset etter min fødsel at det overskygget gleden over å bli mor. Jeg følte aldri at mitt barn var det fineste i værden og lignende som venner sier de opplevde.

Jeg følte en slags lettelse for at barnet levde og at jeg selv ikke hadde grusomme smerter mer.

Det er 4 år siden fødselen og jeg kan ikke tenke meg å gå gjennom det samme igjen. Jeg opplevde også at mine smerter ikke ble hørt. Jeg hylte som en gal og klarte ikke å ha det beltet som måler fosterlyden på magen engang. Men det som hjalp meg litt i ettertid var at det var andre enn jordmor som hørte hvordan jeg hylte, og de har sagt til meg at de ikke hadde slike smerter selv under deres fødsel.

Skal ha nr 2 om 2 mndr og skal ha et planlagt ks og føler stor lettelse ved det. Har så smått begynt å glede meg til å få en liten baby igjen.

 

Jeg har bare opplevd det som positivt å få dele mine og andres opplevelser på dette forumet. Tror det er mye terapi i å dele opplevelsene.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg sitter her, og skal ha barn for første gang. Jeg har bestandig hatt skrekken for fødsel, jeg er jenta som svimte av bare hun skulle til gynekologen.. så for noen så sier kansje det litt. Men etter at jeg har lest noen av innleggene her slår det meg at jeg vil heller ha all smerte i hele verden( for å overdrive litt) enn å bli så bittre som noen av dere. Syns det er så trist med folk som er sånn som må rakke ned på andre hele tiden for at man har andre meninger. Sant at ikke alle kan uttale seg av erfaring, men man kan vel ha tanker for det? Og av og til kan det kansje være verre å ikke vite hva man går til, redselen kan være stor uansett, men på forskjellig grunnlag. Jeg syns ikke man skal sammenligne smerte, for du kan aldri vite hvor store smerter noen andre har, og kansje de ikke har det så vondt som du, men det betyr ikke at den smerten ikke er like vond for dem, de har jo tross alt ikke opplevd noe verre.Og for noen er kansje frykt å angst enn vondere smerte enn den fysiske. Slutt å sammenlign, støtt heller hverandre, og derfor mener jeg det er like viktig å fokuser på det gode som "onde". Og kansje ikke være så bittre at man må slenge nedsettende kommentarer til folk du ikke aner hvem er eller har grunnlag for å bedømme.