Alenemødre?

[Anonym bruker]

Hei.. jeg lurer på om det er noen alenemødre her inne som kan fortelle HELT ærlig hvordan det er å være alene med et barn. Kan gjerne fortelle historien også.. Håper på svar! På forhånd TUSEN TAKK:)

[Miss Misantrop]

Kommer ikke en alenemors situasjon som alle andres situasjon an paa okonomi, sosialt nettverk, bf innblanding eller mangel paa saadan, psykisk helse, fysisk helse, bo situasjon, arbeidssituasjon hvor mange barn ol..? Tror ikke det er mulig aa vaere saa generell. Lykke til.

[Ausgustbarn]

Helt ærlig: å ha små barn kan til tider være slitsomt. Og det gir deg SINNSYKT mange gleder - kan love at det er en like stor opplevelse om det er en bf som stiller opp eller ikke. Det er rett og slett fantastisk. Du knytter deg til ungen som du aldri har gjort til noen før - ikke engang foreldre eller mannen i ditt liv. Du elsker barnet mer enn noe.

 

Uansett om du er alene eller ikke. Prøvd alenemor tilværelsen noen år - det er ikke så ille som noen vil ha det til.

 

Skjønner ikke hvorfor noen synes det omtrent er grunn til abort når barnefaren går fra de?

 

Nå - 6 år etter - har jeg fått et nytt forhold og venter barn igjen, men ser ikke helt hvordan tiden etter fødselen skal bli så mye mindre slitsom. Det hjelper selvfølgelig litt når noen kan ta over litt på natta, skulle det knipe, men nok søvn får man jo uansett ikke de første ukene.

 

Det er bare en ting jeg har savnet - noen som var like fascinert og idiotisk opptatt av alle de bittesmå tingene i hverdagen som det jeg var. Heldigvis hadde jeg familie og venner som smilte og lyttet tålmodig.

 

Jada - er en stor omveltning i livet, men ikke så mye mer stress å være alene.

[Ausgustbarn]

Det var et veldig FORNUFTIG svar.

 

Økonomi, arbeidssituasjon og bosituasjon ordner seg i rike Norge, med de støtteordningene vi har, trenger ingen å gå sultne. Det kan komme an på mange andre ting, men at bf ikke stiller opp er en fryktelig dårlig unskyldning for ikke å ta vare på ungen - man blir ikke noe dårligere mor av det.

 

Din helse derimot - kan kanskje være bedre for deg med abort enn å ta vare på et barn, det må man nesten vurdere selv.

 

Men ikke tro at en alenemor er noe offer. Det virker som om noen av oss føler seg som det. Og at folk ser på oss som det. For meg er det et valg.

 

Det er ikke noen "uløkke" for alle.

 

[Anonym bruker]

Jeg kan signere Augustbarn på mye her.

 

Jeg var så og si alenemor til eldstemann helt fra starten, da faren jobbet stort sett hele tiden. Har aldri hatt noe problem med å ta meg av guttungen, men er også velsignet med en super gutt som sov natta gjennom fra han var 8 uker gammel og stort sett alltid er blid.

 

Nå er jeg 5 mnd på vei med nr to, og valgte for et par måneder siden å flytte fra barnefaren pga veldig mange forskjellige grunner. Og jeg gjør ikke annet enn å glede meg til minsten blir født! Selvfølgelig blir det slitsomt i begynnelsen med to små, eldste er to år ved termin, men det er som mora mi sier: Det er utrolig hva man klarer hvis man må!

 

Støtte fra familie/venner er viktig tror jeg, iallefall for meg. Og det er godt å ha noen å glede seg sammen med i hverdagen, med de små tingene som skjer

 

Ikke la barnefars fraværelse legge grunn for avgjørelsen din, hvis dét er "din eneste bekymring", så bær frem barnet med glede, du klarer dette fint!

[Miss Misantrop]

Æsj nå begynner jeg å sippe igjen..., hormoner er virkelig en reell ting. Syntes det var så sterkt å flott skrevet. Du virker såvist ikke som noe offer på meg.

[Anonym bruker]

Jeg kan fortelle min historie iallefall..

 

Jeg ble gravid med en ekskjæreste. Vi var ikke sammen da jeg ble gravid, vi klarte bare ikke å gjøre det heelt slutt. Iallefall, vi snakket sammen om det, felte noen tårer og alt så skikkelig håpløst ut. Jeg hadde nettopp sluttet i jobben min, hadde èn mnd igjen å jobbe - altså resten av oppsigelsestiden. Så det var vanvittig! Han lovet meg å støtte meg uansett hvilket valg jeg tok. Klart, abort fòr igjenom tankene mine. Jeg tenkte at familien ville vende meg ryggen, jeg visste ikke om den støtten man får her til lands og trodde jeg ville ende på sosialen, jeg var ikke ferdig med skolen, alle vennene mine var på et stadie der festing var tingen og jeg så for meg at jeg kom til å ende opp alene.. Det var helt for jævlig!

Jeg ringte legen min, bestilte en time og hadde tenkt til å be han om en henvendelse til Ullevål. Men noe endret seg inni meg den dagen.

Når jeg satt der på legekontoret med hjertet i halsen så gikk det opp for meg at jeg er ei jente med bein i nesa, og jeg har taklet motstand med glans før - og var det virkelig verdens undergang å beholde den lille?

Sykesøsteren på legekontoret var en engel.. Hun smilte til meg, og fortalte at hun selv hadde blitt gravid i ung alder. Vi snakket litt sammen før jeg gikk inn til legen, og jeg fikk en viss ro over meg.

Barnefaren var ikke så superfornøyd med besluttningen min, men igjen lovet han å støtte meg. Selvom han innimellom hintet til abort.

Iallefall.. Long story short ; Han forsvant sakte, men sikkert ut av livet mitt. Og jeg traff han ikke på mange mnd. Traff han tilfeldigvis en dag jeg var i byen med en venninne, og han fikk nærmest sjokk da han så magen min..

 

Nå er jeg mamma til en liten jente på 17 mnd. En liten skatt! Et lyspunkt i livet mitt, et bevis på min egen styrke, et svar på min egen lykke, et diamanet! Jeg ser verden på en helt ny måte, og uansett hvor sliten jeg kan være en dag så lever jeg gjennom henne, og hun gir meg ny styrke til å starte en ny dag. Jeg har aldri, aldri angret et sekund på det valget jeg tok den vinterdagen.

 

Økonomisk støtte får man fra staten, om man har behov for det. Ikke alle som har behov, men dog.. Overgangsstønad på 10 300, dobbel barnetrygd og barnetilegg på 2600 kr, personlig får jeg bostøtte også på 3411 kr og kontantstøtte på 3000 kr. Får også barnebidrag på 950 kr, som er satt ned fra 1250,- pga kontantstøtta.. Økonomisk så klarer vi oss, absolutt. Har ingen klager på den fronten!!

 

[Gjest]

Hei,du!Enig med misantrop!

 

Slipper du stress med penger,bolig osv..er ting enklere.Jeg er selv alene,har en god utdannelse,grei økonomi og jobb.Likevel ble det stress da jeg måtte begynne jobbe igjen pga.turnus.Nå stiller barnefar veldig opp for meg.

 

Man er mer bundet med barn,naturligvis.Og er man helt alene har en ingen å dele ulike opplevelser knyttet til barnet med...Jeg har god støtte i venner og familie..

 

Av mine vennepar synes jeg nok at moren er den som tar mest ansvar for barnet el.barna...

 

Samfunnet generelt tar godt imot alenemammaer,så dette fixer du!!!

 

KLEM

[Anonym bruker]

TAKK for svar:) Ja jeg er sikker på at jeg kan klare det. men er usikker på om jeg bør gjennomføre dette. jobber også turnus, blir veldig vanskelig uten en far. Kjempe flott at det har ordnet seg for dere:) det gjør det for meg også.. etterhvert!

 

[Annthe og gutta :)]

Det ordner seg alltid for snille jenter vet du Masse lykke til!

[Ausgustbarn]

Husk å se etter løsninger, ikke etter problemer som KAN dukke opp. Kanskje dukker det opp en annen stilling du kan søke på, mens du er i permisjon? Jeg er overbevist om at alle som er i stand til å ta seg av et barn i et parforhold, er i stand til å klare det uten en mann også. Tro på deg selv! Det gir så mye mer enn det koster.

 

Husk at UANSETT hva du velger, så ordner det seg for snille jenter - du kommer gjennom dette også!

 

Lykke til!