Skal, skal ikke?

[Studinen88 m/ gutt i magen ♥]

Jeg poster tankene mine rundt på litt forskjellige emner her, jeg. Har lenge sittet og tenkt rundt dette her, så når jeg endelig bestemte meg for å tømme meg helt, kan jeg likså godt poste overalt. Glad for alle tilbakemeldinger

 

Jeg sitter her inne på barnimagen.com og merker jeg blir mer og mer babysyk etterhvert som jeg leser om alle disse vordende foreldrene. Føler det ganske heftig til tider, særlig nå ettersom stadig fler av bekjentskapskretsen min har fått barn, men jeg sliter litt med om det virkelig er riktig av meg å seriøst vurdere planlegging nå. Jeg vet at dette er noe som egentlig bare jeg og samboeren min har noe med, men jeg tenkte jeg kanskje kunne kaste meg på denne tråden her. Ettersom den har blitt så kludret til allerede (har vel egentlig ikke fått så mange svar på det du lurte på ).

 

Jeg blir 20 år nå i april, tar ingeniørutdanning og har to deltidsjobber (sykehjem og posten). Jeg er samboer med en herlig gutt/mann også av 88-modell (4 år sammen i desember). Han har hengt litt etter med skolevalg, men har nå havnet på yrkesfag, sveis. Han er dermed lærlig til høsten med en relativt god lønn allerede da. Jeg regner med at vi da kan tenke på å kjøpe et sted å bo istedet for å leie som vi gjør per dags dato.

 

Jeg vet at hvis man ser logisk på ting, så ville det ha vært passende å bli ferdig med studiene før man planla et svangerskap. På den måten er man virkelig økonomisk sikret, men da er jeg litt redd for at vi kanskje kommer til å få det "for" komfortabelt, og dermed putte det å få barn på vent. Plutselig så "passer det aldri", det å gå gravid. Dette har skjedd med så mange jeg kjenner. De har vært fornuftige og ikke rushet dette med barn, og endte opp med sin første når de var passert 30. Nå vet jo ikke jeg om de virkelig hadde vært klare for barn i starten av 20årene heller, men det får jo meg til å fundere. Jeg vil jo ikke være helt nyutdannet og gå rett ut i permisjon heller. Det ville ikke vært fair ovenfor fremtidig arbeidsgiver. Og da, hvor lang tid burde man være i arbeid før man "kan" planlegge et svangerskap? Jeg har alltid hatt lyst på mange barn, men hvis jeg må vente til jeg er ferdig med all utdanning og kanskje noen år innenfor arbeidslivet først, er jeg redd det ikke kommer til å gå.

 

Jeg vet at samboeren min ikke er like babysyk som meg. Hvis det hadde vært tilfelle så hadde jeg nok ikke vært her inne for å få tømt alt det jeg har samlet på inne i hodet mitt. Så klart ville han tatt fullt ansvar hvis "uhellet" skulle være ute, men om han er klar for å planlegge, det er jeg ikke sikker på. Men jeg vil ikke ta noe opp med han, før jeg klarer å bli enig med meg selv. Håper dere der ute som har råd og erfaringer kan hjelpe meg litt på vei.

 

Jeg har lest mange poster her tidligere om unge mødre som klarer seg fint, og mange som får kommentarer på at det ikke burde være økonomien det skal stå på, osv. Men jeg klarer ikke helt å roe tankene mine. Jeg sliter også litt med motivasjon i forhold til studiene, om det er på grunn av dette eller ikke, er noe uvisst. En medstudent fikk barn nr 3 for 4 1/2 måned siden omtrent og hun sa at hun har mye mer motivasjon ovenfor skolearbeid nå enn det hun hadde før, men om det er fordi hun vet at hun får fri fra barnegråt og mas den tiden hun er på forelesning, vet jeg heller ikke

 

Det jeg vet er at dette skulle skje nå eller senere, vil et barn bli høyt elsket av både mamma og pappa. Vi har et veldig godt forhold per idag, men om vi, bank i bordet, skulle skli fra hverandre, ville vi fortsatt ha tatt ansvar. Jeg kjenner både min samboer og meg selv nok til å vite det.

 

Da tror jeg at jeg har fått tømt meg for det jeg sitter og tenker på for øyeblikket. Flott om noen kommenterer

[junijente fikk julijente]

Kjenner meg en del igjen i det du skriver. Jeg er nå 24 år, blir (forhåpentligvis) ferdig med bachelor-graden min til våren, og har termin i juli. Jeg har vært forholdsvis verpesyk siden før jeg begynte på høgskolen, så har ventet en stund. Samboeren min har en sønn fra før, og har nok følt at det har holdt for hans del, så han hadde vel egentlig ikke noe stort ønske om at jeg skulle bli gravid. Men da jeg først ble det var han likevel glad :-)

 

Det passer egentlig aldri å få barn! Men for vår del passer det likevel fint nå. Jeg rekker som sagt å bli ferdig på skolen, og samboeren min rekker akkurat ikke å fylle 40 før han blir småbarnsfar igjen (han er en del eldre enn meg ja). Samtidig føler jeg likevel på at dette setter en del begrensninger. Jeg vurderte f.eks å studere videre til en master. Det er foreløpig lagt kraftig på is, da jeg ikke ser for meg at jeg kan pendle til en skole 20 mil unna med en liten unge (jeg må til Ås for å få den masteren). Kjenner at jeg er litt misunnelig på klassekameraten min som har søkt seg dit og vet han kommer inn... Men samboeren hans er supermisunnelig på meg som skal ha barn, og jeg vil jo ikke bytte bort min lille spire heller. Mastergraden kan jeg klare å ta senere om jeg vil, det er jeg ganske sikker på.

Og om vi hadde ventet med barn til jeg var ferdig med masteren hadde sambo begynt å bli ganske gammel, og vi hadde antakelig også rukket å legge til oss flere bedagelige vaner som hadde gjort det enda vanskeligere å snu livet på hodet. Særlig om jeg hadde begynt å jobbe først også...

 

Du skriver at du ikke har pratet med samboen din om dette, og ikke vil gjøre det før du er sikker selv. Men kanskje er det lurt å prate sammen om dette likevel? Han kan jo komme med innspill du ikke har tenkt på overhodet, både i den ene og den andre retningen. Kanskje føler han lett at han blir overkjørt av deg om du tar det opp først når du har bestemt deg for at NÅ vil du ha barn? Og tror du selv at du noen gang blir helt sikker på hva du vil? Jeg var som sagt verpesyk for leeenge siden, men da jeg for noen år siden tok en gravitest var jeg glad den var negativ. Jeg var nok ikke så klar som jeg trodde selv (denne gangen ble jeg veldig glad altså).

 

Dette ble veldig langt, men jeg ville gjerne få fortelle litt om min egen erfaring. Om det var noe å bli så mye klokere av vet jeg ikke, men jeg tror altså ikke at dere noen gang finner et tidspunkt hvor det passer å få barn, og jeg tror det er lurt å prate sammen om det på forhånd. Det er superrart, fint, skummelt og herlig å være gravid. Jeg klarer enda ikke venne meg til at jeg skal bli mamma, er jo laaang tid igjen til det... Men har stor tro på at det blir koselig :-)

 

Lykke til, uansett hva du/dere ender opp med!!!

[pusi og lille pusi:)]

hei..

æ e åsså student å gravid... han e åsså student.. vi mente at dette va d beste tidspunkte for åss.. han ska ut i jobb til høsten.. økonomisk sett så kunne vi hatt d bedre, men vi mene at ungen blir å ha d helt perfekt me den økonomien vi har...

 

når du er ferdi utdannet så blir d andre områder som kan føre til at det kan bli spm om d passe seg no å få en unge.. e dåkker begge klar, å vil ha en liten en, så sats på d no..! e mitt råd..

 

lykke til:)

[4pårad]

Er student selv og gravid, jeg har riktignok 3 barn fra før og dette er siste året mitt og jeg kombinerer det 50/50 med jobb.

 

Først og fremst - finn ut av det sammen! Det jeg skriver videre er basert på at dere er enige i å satse nå.

 

Så til selve student-biten:

Jeg ser ikke noe grunn til å utsette det å få barn til etter studiene. Jeg startet studiene mine med en 1-åring, etter to år fikk jeg tvillinger. Jeg var sykmeldt det meste av svangerskapet og tok permisjon mer enn de 10 mnd man får stønad for. Tilsammen var jeg ute i 2 år. Nå er jeg tilbake, tok 80% studie ifjor og fullfører nå kombinert med jobb. Rekker akkurat å fullføre siste fagene før jeg får barn nummer 4.

 

Lånekassa har gode ordninger for studenter som får barn så den økonomiske biten går fint. Kommer an på jobben man har, men som student har man litt frihet til å ta ting litt som man trenger. Avhengig av studiet kan det være mye å gjøre og til tider hektisk, men så lenge man er sammen om dette og hver tas sin del av hus og barn så går det bra.

 

Jeg ville nok heller tenkt litt mer på kombinasjonen din med to jobber og skole, det kan bli vanskelig å oppfylle alt man ønsker på alle steder. Hva velger man når det blir for mye? Planlegg det, sjekk rettigheter, sjekk plikter og ha oversikt over det praktiske og økonomiske på forhånd. Da vil du fort se om du vil gjennomføre nå eller vente.

 

Å vente til du er ferdig er sikkert ikke dumt det heller, men for min egen del ønsket jeg å bruke utdannelsen min en god stund før jeg fikk barn. Nå ble det ikke sånn i det hele tatt her, men det ordner seg det også.

 

Så - altialt: Ønsker dere dette sammen, skaff informasjon om rettigheter og plikter så ordner det meste seg. men ser dere at det blir bedre å vente så gjør det.