hvor langt skal vi strekke oss? ( laaangt;-)

[Anonym bruker]

Hei alle sammen !

har brukt en del tid her inne etterhvert, fått ut litt frustrasjoner og forsøkt bidratt litt for andre med egne erfaringer og kunnskap etter at sambo "ombestemte seg" vedr barn halvvegs i svangerskapet..

 

Har endel refleksjoner etter å å fulgt med- ser ut til at en del av "oss" krever en masse levert av samfunnet og tar ut som de ønsker vedr barnefar ( oppgi barnefar , la han få vite om barnet er født etc) mens den andre "haugen" av oss strekker oss lengst mulig og helst litt til for å få til et samarbeid og gjøre det enklest mulig for barnefar.

 

Mener selv at et barn trenger to foreldre ( med ser rødt av F2F, har vært borti dem i jobbsammenheng og har null respekt for deres oppførsel og fremferd! ) . Forsøker derfor strekke meg laaangt for at eks forstatt skal ha et forhold til den jeg venter ( vet at om jeg ber ham dra til H... vil han trolig gjøre det, iallefall holde seg unna.. jada det frister og holder hardt å la være mange ganger;-) MEN ; jeg ser at en del her inne ( meg selv omfattet i perioder) lar seg psyke ned av hans stadige innfall og umodne oppførsel ( skal ha full daglig omsorg, jeg kan kanskje få samvær annen hver helg- fra 1 dag hjemme fra sykehuset- kan jo bare pumpe meg ;-) er jo bare til å le av ( begge er jurister og vet bedre enn som så! )men som gravid er man sårbar, vil gjerne det beste for ungen og lar seg "tråkke" ned ... likeså de som ikke skal kreve bidrag fordi han jo ville de skulle ta abort , koste privat dna test så han "slipper" registrering av det offenglige osv osv...

 

Det jeg lurer på er om vi ikke gjør noen bjørentjenester med all denne strekkingen av oss selv.. for bf`s skyld. Greit å være grei og snill og tålmodig, men for å kunne ta fullt vare på ungene våre må vi også ta vare på oss selv.. bli flinkere til å sette grenser, det gjelder både de som her her etter ett "uhell" og de av oss som planla men bare ikke sånn..

Hvor går grensene ? hvor mye skal vi tåle ?

tenker litt på deg som har bf hjemme på samvær flere ganger i uka rett etter fødsel,mulig jeg blir der selv, men hvilke alternativer bør vi anbefale hverandre ? hva kan vi lære av feller andre har gått i før vi sitter der selv ?

 

Hadde vært interessant å høre andres tanker rundt dette !

[Anonym bruker]

Jeg kan si noe om min personlige situasjon, og prøve å gjøre det kort. Har også luftet meg mange ganger her. Kan sikkert virke egoistisk, men det er fordi jeg virkelig har fått nok nå.

 

Jeg er en av de som virkelig vil at barnet mitt skal få bli kjent med pappa. Og at bf skal få være pappa. Jeg ble ikke gravid alene.

 

MEN! Jeg må gå gjennom svangerskapet alene, bf har nå bestemt seg( etter 6 mndr med avogpå vennskap) for at han ikke vil snakke med meg, ha noe som helst kontakt i det hele tatt. Jeg prøver å få ordne en time på famvernkontoret for å få til megling. Han er uintr, men jeg får vite at han tar kontakt med de bak ryggen på meg. Jeg er 100% ærlig mot han hele tiden, hvorfor vil ikke han samarbeide? Vi bodde sammen, han ble lei av meg, jeg flyttet fordi han ville det. Jeg er den som sitter igjen med alle følelsene for han, mens han ikke vil ha noe med meg å gjøre. Men likevel er jeg villig til å gi han muligheten til å være pappa, jeg vil ikke ta noe fra han!

 

Men hvor lenge skal dette holde på? Jeg er den som er såra fordi han ikke engang vil snakke med meg. er det ikke best for barnet om vi ihvertfall kan behandle hverandre normalt og snakke sammen? Jeg er den som prøver å ta hensyn til han. Jeg er den som er redd for hva han egentlig gjør for å få foreldreretten uten at jeg vet hva han gjør bak ryggen på meg. Jeg er redd, lei meg og såra. Men likevel er det jeg som gir alt av meg selv for at han skal ha det bra. Er det rettferdig?

 

Jeg burde egentlig bare si at så lenge han ikke kan behandle meg ordentlig, så går ikke jeg med på noe mer enn vanlig samvær. Men jeg tør ikke, er redd for hva han skal gjøre. Jeg vet ikke hva jeg har rett på og ikke. Han er ikke intr i å samarbeide, bør ikke det gå til min fordel? Jeg får også høre det at jeg bare kan pumpe meg osv. Jeg har ingen planer om å sende barnet mitt til faren som bor noen timer unna alene før han er minst et par år. men jeg vil at faren skal kunne komme på besøk til oss. Har til og med ordnet meg leilighet med eget rom til bf. Men det holder ikke. Jeg skal pumpe meg, han kommer og henter ungen annenhver helg.

 

Jeg vet at dette ikke er en mann jeg kan ha noe forhold til. Han mishandler meg psykisk, og jeg ser det nå. Men barnet har likevel rett på å bli kjent med faren sin. Men som du sier, hvor langt skal jeg strekke meg? Trusler(både mot at han skal ha mer kontakt med ungen enn jeg "sikkert ønsker" og selvmordstrusler), kontakt etter hans vilje, og kjeft som gir meg evig skyldfølelse og dårlig samvittighet fordi jeg av og til sier hva jeg mener. Orker ikke dette mer jeg, er utrolig sliten og trøtt allerede. Hvor lenge kommer ikke dette til å pågå??

[Anonym bruker]

Hi her.

høres ut som om vi har rimlig lik situasjon. Men her flytter han uten å flytte- dvs betaler ingenting, men har alle ting stående og henter post ca en gang i uka- umulig i fohold til videre søknader etc til nav..

 

Vedr. rettigheter skal du slappe helt av - det de driver med er bare tull ( har barnerett spesialfag så det kan jeg garantere deg) . Han vil aldri komme noen veg med hverken omsorg eller overnattingssamvær og at du skal pumpe... skal han ha noen utover samvær må det være noe alvorlig galt med dine omsorgsevner og det er det neppe..

Og nettopp derfor : det går jo ut over våre omsorgsvener jo mer tull vi må finne oss i..

Dere bor ikke sammen nå ? da behøver du strengt tatt ikke gjøre noe før han tar initiativ for å få til en avtale.. og jo lengre ungen har bodd hos deg jo sterkere står du ...

Spm jeg stiller er om ikke du og barnet har det vel så bra om du får mer ro.. så er spm hvordan vi får til dette...

 

( og hvordan fannt du på å få barn med samme type som meg ;-)))

 

[Anonym bruker]

Hehe... Håper for din skyld at det ikke er han samme Utrolig dårlig at han ikke kan flytte helt da, han må vel forstå at siden han velger å dra så må han gjøre det skikkelig også, ikke la deg sitte igjen med alt! *homonene koker!!!*

 

Jeg har fortsatt mange ting stående hos han., men har endret adresse. Jeg har fått beskjed fra mora hans(!) at jeg skal sende han en melding om når jeg vil hente de. For meg haster det ikke, venter til det har gått litt tid. Men han har ikke planer om å være hjemme.

 

Og ang fam.vernkontoret har jeg prøvd å få han med, pga jeg er redd for å være usikker og redd og vil få det litt klarere om hva som kommer til å skje. Men han sier til meg at han ikke vil. og så ringer han de og skal ha en avtale som passer bedre for han. De ringte meg og sa de hadde prøvd å få tak i han for å avtale ny tid, men siden de ikke fikk kontakt om jeg kunne gi han alternativene. Det har jeg gjort over en sms, fordi jeg vi gjerne ha han med. Sendte en melding om tidene, men har ikke fått noe svar. Vet han har prøvd å ringe de tilbake, men hvorfor kan han ikke bare sende en melding til meg med svaret siden han vet at jeg har gjort en avtale med de?! Det skrev jeg også i meldingen til han. Hvis han skal være så umoden at han ikke kan sende meg en dato og et klokkeslett kommer dette til å bli et godt sammarbeid!!

 

Han mener at vi ikke trenger å ha noe kontakt, han skal ha kontakt med sønnen sin bare han. Lykke til! Vi trenger ikke å være bestevenner, men hvis han ikke vil samarbeide, må han vel se at det ikke er bra for barnet for det kommer ikke til å gå? Så ja, hvordan skal vi få til dette? Er det noen som kan si at det ikke er bra at bf holder på som de gjør? Det jeg er mest redd for er at han skal spille en annen person under meglingen.

 

Og mora hans har vært mye på fvk selv med egen sak, og er så redd for hva de kan om alt dette fra før. Jeg vil ikke nekte han noe, men det sier snart stopp for meg også, siden ingenting er godt nok.

Alt jeg sier og gjør er feil. Har vi hatt en krangel der jeg etterpå ser at det var mye hormoner i bildet og sier unnskyld, får jeg bare høre at jeg synes synd på meg selv. Ååååå!!!! Blir gal av det her!!!!

 

[Anonym bruker]

hei igjen !

 

ikke greit dette her når de ikke kan bestemme seg om de vil ha kontakt eller ikke..misunner deg likevel litt at han muligens er villig til å bli med på femilievernekontoret, det har jeg gitt opp for lenge siden..

Sier han vil være med på fødselen, men er redd for hva som skjer den dagen det starter... tror ikke det er noe jeg kan stole på..hadde vært greit å hatt noen vitner på noe av det som blir sagt, og kanskje også fått en avtale.. Vet desverre av erfaring at min absolutt vil være en "annen type" under en slik samtale... rågod på å manipulere ( ellers hadde vel ikke jeg sittet her i dag;-)

 

Sier også han vil ha perm- første 14 dager fordi det hadde vært godt med fri ( men orker ikke være her) , resten skal vi dele mener han, vel, vet ikke helt hvor villig jeg er slik ting fungerer nå..

 

Er det lenge til du har termin ?

[Anonym bruker]

Vel... han går jo bare og lager avtaler bak ryggen på meg,så vet ikke helt jeg... Men er så lei av å være redd for hva som skal skje videre, så håper det går an å få en løsning der. Det er 2.5mndr igjen til termin. eller som han sier, lang tid,så vi trenger ikke noe kontakt enda. Og du da? jeg er så lei av å våkne om morgenen med en klump i halsen og at dette er det første jeg tenker på hver dag. Kunne ønske han bare kunne holde seg unna, og ta imot det han får av tilbud.

[Anonym bruker]

termin i miden av april.. bruker du msn ?

[Anonym bruker]

Nei, har akkurat sletta alt. .Men hadde vært koselig komme i kontakt med deg! Men har også lyst å være anonym her.... Hmmmm...

[Anonym bruker]

hehe- enig ;-)

 

[annethe]

Ja,ja samme... Idag har ting toppet seg så at det kommer aldri til å bli noe bedre. negativ idag, ja... I begynnelsen var vi faktisk venner og vi kunne møtes og finne på noe, nå vil han ikke ha noe kontakt. Fikk det virkelig bekreftet idag. så ting kan virkelig snu seg!! Og om det snur seg tilbake igjen, håper jeg virkelig, men begynner å miste håpet. Så signerer likevel, så kan du jo sende en pm? De som kjenner meg kjenner jo uansett hele historien

[Anonym bruker]

sendt deg en pm