Hva syns dere...er jeg teit?

[mia76]

Hei!

Jeg har to barn. Jeg har fått begge to med hjelp av IVF. Storebror er 2,5år og lillebror er 5 mnd.

Jeg har ikke fortalt noen andre en min mor, mine søstrer og mine svigerforeldrer at vi har fått hjelp til barnen. Jeg fortalte ikke dette til dem før etter jeg var gravid. Jeg er ikke flau over at jeg har måttet få hjelp men syns bare ikke det angår noen andre enn mannen min og meg. Jeg har ikke behov for å snakke med veninner eller noe sånt. Er vel kanskje ganske privat når det kommer til mitt privatliv.

 

Nå er det sånn at jeg fant ut igår at en av mine gode venninner og samboeren hennes må ha prøverør. Hun hadde fått beskjed om at eggledene var tette og var helt ifra seg. Dette kom helt uventet på henne og det første hun gjorde var å ringe meg. Hun kom her igår og gråt og vi snakket masse. Dette er en veldig god venninne men samtidlig en venninne som ikke kan holde ting for seg selv og som sladdrer mye. Vi jobber på samme arbeidsplass. Hun har vært negativ til IVF så lenge jeg har kjente henne og skammer seg selvfølgelig over det nå. Jeg kunne aldri tenke meg å fortelle henne om at våre barn er IVF barn i utgangspunkten men føler meg jo ganske teit. Hun har sikkert behov for masse støtte og jeg skal være der for henne hele veien men hun hadde kanskje hatt godt av å vite at jeg vært gjennom det samme. Eller?

 

Det kan jo godt hende at hun en dag finner ut at jeg har hatt IVF og vil sikkert da føle at jeg sviktet henne når hun trengte meg. Tror dere ikke det? Jeg tror i allefall jeg hadde blitt skuffet.

 

Men jeg vet med sikkerhet at hvis jeg forteller henne dette vil hun en eller en annen gang fortelle det til folk på jobben. Jeg har ikke lyst til i allefall ikke ennå.

 

Hva syns dere? Er jeg egoistisk?

[Gjest]

Du er slett ikke egoistisk, dette handler om dine følelser og da handler det ikke om egenfokusering.

 

Jeg er en IVF-er som har vært åpen om dette hele veien på jobb og til forretningsforbindelser - utrolig nok får jeg utrolig mye støtte og omsorg - og 2 av 5 jeg snakker med har vært gjennom hjelp på en eller annen måte for å få barn. Vi er ikke alene og jeg tror man skal legge bort at "det er flaut" å snakke om. Opplevelsen er heller det motsatte.

 

Hvis hun er en god venninne fortjener hun din støtte. Men det er min mening. Hva du gjør er helt opp til deg, for dette handler om dine følelser og da venter du til du føler deg "klar" til å snakke.

 

Lykke til, da :-)

 

(gratulerer med dine to IVF-barn - jeg er førstegangsruger nå)

[mamma050308]

Nei, synes ikke du er egoistisk. Vi har hatt IVF/ icsi og vi har kun sagt det til nærmeste familie og en venninne av meg, som vi stoler 100% på.

 

Selv om jeg hadde fått ei venninne som skulle gjennom IVF og jeg ikke stolte på henne slik situasjonen er for deg, hadde heller ikke jeg sagt noe. Det er privat og du kan bestemme selv hva du vil si. Du er ikke noen dårlig venninne av den grunn, man har ikke plikt til å fortelle venninner alt.

 

Støtter deg jeg, hadde gjort det samme.

[Golliat]

Hei du!

 

Først vil jeg si så heldig du er som har klart og få barn..!

 

Så vil jeg si,,jeg skjønner ikke hvordan man kan være flau over å ha fått hjelp (IVF)? hvis jeg forsto innlegget ditt riktig.. det er da ingen ting å v're flau over..

Og ja det er en privat sak,,men jeg har valgt og si det til mine venninder,mor arbidsgiver.Dette gjør det mye enklere for meg.

Hvis du ikke vil at folk på jobben skla vite det så bør hun være såpass venninde og respektere det.

Men samtidig ser jeg ikke problemet ditt... jeg hadde villet fortallt hele verden jeg hvis jeg hadde klart og få til en IVF bebbi...

Det er såååååå mye som er vanskligere i denne situvasjonene vi sitter i..så jeg klarer ikke helt tenke med ditt "problem"?

 

Lykke til uansett ..

 

Golliat

[Søskenhåp adopterer]

Synes ikke du er egoistisk - men synes kanskje du har litt rare holdninger? Er det flaut å ha fått hjelp? Synes du det er et nederlag å ikke være "vanlig fruktbar"? Virker nesten som om dette er et nederlag for deg siden du skal holde det så hemmelig. Hvorfor vil du ikke at folk skal vite om det? Du burde kanskje spørre deg selv om det. Det ligger kanskje noe annet bak enn at dette tilhører "privatlivet". Har du selv tenkt at "de som ikke greier få barn er det ikke meningen at skal ha" - som kanskje venninnen din har tenkt siden hun var så neg. til IVF fra før, eller synes du kanskje før at man ikke skal "tukle med naturen"? Jeg har forståelse for at folk vil holde det hemmelig under prosessen, fordi det blir et press fra omgivelsene - en kan i alle fall føle det slik - når alle lurer på åssen det går, alle vet at du er inne til behandling osv. men når du har fått to barn og er "ferdig" så skjønner jeg ikke hvorfor hemmeligholdet.

[mia76]

Tusen takk for svar:)

 

Jeg har bare lyst til å si at jeg IKKE er flau over at jeg har måttet få hjelp eller at mine barn er IVF barn. Det speler ingen rolle hvordan de kom til på...i det hele tatt.

 

Jeg jobber på en kvinnearbeidsplass der alle er gravide hele tiden. Hvis du er i et fast forhold og ikke har barn blir det snakk...."kanskje hun har problem" o.s.v. Jeg blev operert for flere år siden og etter det gikk denne diskusjonen om meg på jobben. Dette opplevde jeg så utrolig stressende da jeg selv var mitt opp i det. Jeg snakket med de som sladdret mest og sa klart i fra at jeg IKKE finner i at de snakker om meg på den måten. Da jeg blev gravid blev det selvfølgelig helt stille men folk snakker fortsatt om andre. Dette er en kultur vi har jobbet med mye på min arbeidsplass men jeg tror aldri vi får den helt vekk!

 

Min venninne er dessverre blandt de som sladdrer mest og som spekulerer og holder på. Jeg er glad i henne, utroli glad i henne men vi krangler mye om dette med sladdring. Jeg har sagt til henne at jeg ikke vil høre det o.s.v.

 

Jeg deler ikke det som er mest privat for meg med noen andre enn min mann, min mor og mine søstrer. Uansett hva det er. Jeg er en person som er der for andre og trøster andre hele tiden. Så da min far døde måtte jeg trøste min mor og da jeg fant ut at jeg kanskje ikke kan få barn måtte jeg trøste min mor og mine søstrer. Dette er sørste årsaken til at jeg ikke ville fortelle noen om IVF. Jeg vil kun ha meg selv å tenke på , ikke at andre skal syns synd på meg, bli lei seg på mine vegner sånn at jeg ender opp med å trøste de.

 

Nå gikk jo alt fantastisk bra og jeg har fått to barn. Jeg er heldig, urolig heldig det vet jeg. Jeg er heldig uansett om vi snakker om IVF eller naturlig måte. Hadde noen spurt meg rett ut om jeg har hatt IVF hadde jeg aldri nektet for det men at jeg skulle fortelle det bare sånn uten videre...nei, det blir for personlig for meg.

 

 

[mia76]

Nei, har aldri tenkt sånt om IVF. Jeg har en utdanning som gjør at jeg alrede i en alder av 16 år måtte sette meg dypt inn i temat om IVF. Da hadde jeg samtale med foreldrer til IVF barn og besøkte en ivf klinikk. De holdninger du beskriver har jeg aldri hatt:)

Vi var 4 stk i denne gruppen som gjorde denne oppgaven og to av oss har måttet igjennom ivf over 10 år seinere.

 

Men hadde mine barn komt til på en "naturlig" måte hadde ikke jeg svart på spørsmålet "Hvor kom ditt barn til", Hvor var du da dere laget barnet" o.s.v

 

Jeg sier ikke at jeg i en naturlig setting kan fortelle at mine barn er ivf barn men jeg syns det vil være rart å bare si det sånn uten grunn. Det er vel ingen som har noe med det og forstår ikke helt hvorfor alle skal vite det.

[KR0705]

Hei. Skjønner veldig godt hva du mener. Man tilbringer veldig mange timer på jobben, og det er viktig at man trives der. Jeg hadde selv problemer på jobben. Vi prøvde å bli gravide, uten å fortelle det til noen. Syntes at det var vår sak, uten å blande inn de på jobben. Enkelte på jobben maset masse, komenterte at jeg var gravid osv. Reiste jeg på fest uten å drikke, hang de over meg... Dette er veldig slitsomt da en prøver og prøver uten hell... Da jeg endelig ble gravid fortalte jeg det til 1 på jobben for å gjøre arbeidsoppgavene mine litt lettere (er mange tunge løft). Han klarte heldigvis å holde dette for seg selv. Etter 9 uker aborterte jeg, reiste på jobben, og hadde en helt jævlig dag. Hjalp ikke akkurat at alle maset om baby, at jeg var gravid og bla bla bla.... Til slutt orka jeg ikke mer, fortalte de det gjalt situasjonen min. De blei veldig lei seg, og beklaget masse.

 

Jeg er fortsatt ikke gravid, og de vet at vi fortsatt prøver. Heldigvis har alle på jobben forståelse for at vi slliter og tar hensyn til det. (Utenom 1 som er gravid, og som hele tida prater om det svangerskapet sitt i det uendelige)

 

Min hverdag har blitt mye enklere heldigvis. Vi var på klinikken i Porsgrunn forige torsdag, men som deg har jeg ikke informert folk på jobben om situasjonen vår. Eneste som vet det er sjefen min, litt enklere når han vet det i forhold til fri fra jobben osv.

 

Håper alt ordner seg for deg, men det er viktig at du finner en løsning som passer deg. At du føler deg trygg på de du forteller det til. Du må ikke få dårlig samvittighet bare for at du ikke forteller det til noen, noe sånt mener jeg er privat og opp til hver enkelt å avgjøre om man vil prate om det eller ikke. Hvorfor "brette" ut privatlivet ditt til noen som bare prater videre uten å respektere dine ønsker. Man må jobbe for å få respekt og tillitt, noe hun tydeligvis ikke har gjort.

 

Lykke til

[koseputa]

Skal jeg være helt ærlig så må jeg si at jeg har problemer med å forstå hvorfor noen velger å holde noe så fantastisk som å få et ivf barn hemmelig. Vi lykkes med ivf på vårt andre forsøk, vi har vært kjempeheldige, jeg er nå tre mnd. på vei og utrolig takknemlig over det som har skjedd. Får tårer i øynene når jeg tenker på alt vi har vært gjennom av skuffelser og nederlag og at vi skulle være så heldige å få oppleve at dette gikk bra.

Jeg må si at når vi fikk beskjed om at vi måtte ha hjelp til å få barn(jeg har tette eggledere)så var jeg ganske pessimistisk og hadde lite tro på at vi ville lykkes. Men det som holdt oss oppe i den tøffe tida som fulgte var tanken på alle de vi visste hadde vært gjennom dette før oss og lykkes.Vi bor på en liten plass, men jeg visste om mange som hadde vært gjennom det samme som oss, nettopp fordi de valgte å være åpen om det.Og det er jeg så glad og takknemlig for, det gav oss masse håp og ny tro.

Vi har vært åpne om prosessen til familie og nære venner, og det har hjulpet enormt med støtte og omsorg fra dem. Vi orket ikke da å innvolvere flere i det vi holdt på med. Men nå som vi har vært så heldige å lykkes vil jeg virkelig kunngjøre måten det har skjedd på for alle, nettopp fordi jeh håper at det vil bidra til å kunne hjelp noen andre.

Det å ha fått hjelp til å få barn må for ingen forbindes med skam eller nedverdigelse, når man lykkes er det jo virkelig et stort under og en fantastisk føleslse.

Ønsker alle jentene her inne lykke til!!!!!!!!!!!!!!

[*-*]

Jeg tenker at IVF ikke er noen big deal jeg da, og tror at det blir bare større og merkeligere ved at det hemmeligholdes. Det er jo verken noe å skamme seg over eller være flau over. Jeg tror ikke det er så veldig mye å sladre om heller, men det er veldig naturlig at folk bryr seg, og barn er et viktig tema for mange.

 

Vi har i utgangspunktet sagt det til nærmeste venner og familie, men merker også at jeg etterhvert sier det til andre, hvis man kommer i prat med noen i et selskap som har vært gjennom IVF feks. Det samme gjør mannen min, han kom plutselig hjem fra et julebord og boblet over av informasjon og optimisme etter å ha hørt om to mannlige kollegers erfaringer med IVF. Jeg tenker at det kan være veldig godt å snakke med andre om det, samtidig som man gjør det til en mer hverdagslig sak.

 

Men alt er jo individuelt og man må gjøre som man selv føler. Vi gir heller ikke detaljer til andre når vi går i gang med selve forsøket, det ville blitt altfor stressende hvis andre visste det. Men vi vil nok være helt åpne hvis vi får barn om at det er unnfanget ved IVF, for barnet selv også. Sannsynligheten er jo absolutt til stedet for at barnet en gang får vite det, og hvis det er hemmeligholdt kan det jo virke som om det er noe galt med det? Dessuten kan man bli veldig stressa for at det kommer opp ting om eget liv som man ikke visste, selv om det er ting som ikke egentlig er viktige. Tenker jeg.

 

Men uansett hva man velger å gjøre, så ville jeg vurdert å fortalle det til henne som nå sliter, iallfall hvis hun er en veldig nær og god venninne. Som du selv sier, hun kan jo få vite av en eller annen grunn senere. Da ville nok jeg blitt veldig såret og skuffa hvis det var meg som henne....

[mia76]

Hm, jeg ser kanskje at dette ikke var noe jeg skulle ha spurt om her inne. Jeg syns det er vanskelig å forklare eller forsvare meg hvorfor jeg ikke vil at alle på jobben min skal vite at vi har IVF barn.

 

Men jeg sier det igjen...jeg er ikke flau over at jeg måtte ha hjelp! Jeg er ikke opptatt av å holde det hemmelig. Jeg kan godt si det i en naturlig situasjon eller hvis jeg på noen måte må forsvare prøverørsbehandling. Men de folken jeg jobber med , de jobber jeg med. Jeg har ikke behov av at de vet dette om meg og jeg har ikke lyst å være den de sladdrer om. På lik linje som noen syns det er rart at jeg ikke vil fortelle at jeg har ivf barn så syns jeg det er merkeligt at noen vil si det uten at det blir naturlig. Da jeg var gravid var jeg gravid som alle andre. Da jeg fødte og da jeg ammet barna mine var jeg som hvilken annen kvinne.Hvorfor skulle jeg da si "jeg er gravid og det er med ivf"? Jeg har fått barn og det er ivf barn? Vi er alle forskjellige.

 

Hadde jeg fortalt på jobben om dette, hadde jeg også måtte fortelle hvorfor vi har hatt prøverør og hvordan det var, og biverkninger på medisiner og pris og bla, bla , bla. Dette er jeg rett og slett ikke intressert i. For meg blir dette for personlig! Jeg syns det er vanskelig å snakke om meg selv og på en måte beundrer jeg dere som klarer det.

 

 

 

[Viktoriana]

Synes ikke du er teit. Vi er alle forskjellige.

Du føler kanskje du har fått litt "pepper" nå - det er jo ikke gøy. Jeg synes nå at det bør være såpass "takhøyde" her at alle kan få luftet sine tanker.

Om jeg skulle være så heldig å få et IVF-barn er det noe jeg vil være åpen om - som jeg har vært med at jeg ikke kunne få flere. Men - det er jo unntak. Jeg jobber som vikar og vil aldri fortelle om IVF-behandlingen verken til vikarbyrået jeg jobber for eller til firmaet jeg jobber hos (jeg er i et langt oppdrag).

 

Men - hun venninnen din - ikke mye til venninne om hun forteller fortrolige ting til andre på jobb??

[Molla-67]

Hei !

 

Jeg synes ikke du er teit. Og hvorfor i guds navn skal du dele med kreti og pleti på jobben at du har IVF barn????? Jeg har en IVF sønn som nå er 10 måneder. Vi har vært kjempe åpne om dette hele tiden, men jeg er i utgangspunktet ikke en spesielt åpen person. Mannen min derimot er mye mer åpen og man skulle kanskje tro at han som mann ville være den som ville holde dette hemmelig. Men tvertimot - fikk beskjed av han at han kom ikke til å bruke en kalori på at holde det hemmelig for det at vi måtte ha hjelp var ikke flaut i det hele tatt. OK tenkte jeg da og etterhvert som vi fortalte det til venner og etterhvert også mer perifere venner og bekjente opplevde vi at det ikke bare var mange men kjempemange som var i samme situasjon som oss. Alle kjente noen enten det var søsken, naboer, venner eller søskenbarn som hadde IVF barn.

 

Opplevde det som positivt og etterhvert var jeg kjempeglad for at vi har vært så åpne om det selv om det ikke akkurat er det første jeg buser ut med. Og i forrige uke fikk jeg telefon fra en oppgitt venninne som hadde prøvd i evigheter og ringte meg for hun hadde en del spørsmål angående hele prosessen siden de nå vurderer IVF de også. Og jeg svarte som best jeg kunne og delte mine erfaringer med henne. Da vi snakket sammen fortalte jeg henne også at jeg hadde en MA før jul noe som jeg kanskje ikke ville fortalt i utgangspunktet...

 

Som sagt har vi nå vært åpne men det kunne ikke falt meg inn baklengs å fortalt det på jobb!!!!!!!!!!!!!!! Og hvorfor det??? Av den enkle grunn at mine kolleger er mine kolleger og privatlivet mitt er mitt privatliv.

 

Jeg er ikke interessert i å sitte på jobb og snakke om hormoner og medisiner og ditten og datten... Ingen av mine kolleger er spesielt slarvete av seg, men det hadde nok blitt "informert" videre.... :-))) .... På jobben fortalte jeg det til en kollega som jeg følte det var greit å si det til og så fikk jeg et direkte spørsmål fra en nybakt pappa på jobben - han fortalte at de nettop hadde mistet og samtalen var fortrolig så jeg følte det var greit å svare ja på spørsmålet hans selv om jeg ble litt paff. Det er liksom ikke så vanlig at folk spør så direkte. Om han nå har fortalt det videre vet jeg ingenting om og det driter jeg i, men JEG bestemmer hvem JEG vil fortelle det til!!!!!!

 

For meg er jobben den arenaen hvor jeg ikke snakker om private ting og hvorfor skulle jeg da fortelle mine kolleger at vi har vært igjennom IVF? Og siden vi nå er så sabla åpne mot absolutt alle andre så er det ihvertfall ikke fordi vi er flaue. Det irriterte meg noe grenseløst noen av innleggene hvor det virker som at det er noe man omtrent MÅ fortelle videre for ellers er man flau og skammer seg. Dummeste jeg har hørt på lenge !!!!!!!

 

Så du har min fulle støtte for jeg er altså en åpen IVF-er som ikke har fortalt det til på jobben.

 

Og du har heller ingen "meldeplikt" til den slarvhøna av ei venninne du har. Har du ikke lyst til å fortelle det til henne så la vær!!!!!

 

Så det så!!!!!!

 

Som et lite p.s. så kan jeg fortelle at har mannen min fortalt det på jobben sin.... he-he... vi er alle forskjellige... :-))))))

 

[twinanne]

mia jeg støtter deg jeg, da mener jeg at jeg ikke liker å brette ut om mitt privat liv på jobben heller, men min sjef hvet at jeg holder på med IVF nå, han hvet også om en SA jeg hadde før jul(den var ikke IVF forsøk). Resten hvet ingen ting, men det kan hende at jeg forteller det en dag dersom det passer slik, men 25 stk er en stor forsamling å si slikt til. Men dersom jeg sier det så blir det nok heller i plenum enn at noen for greie på det og forteller det vidre, da hvet jeg iallefall hvordan det blir sagt. Derfor velger jeg å tie inntil jeg blir gravid og dette går bra. Det er mine nærmeste venner og familie som hvet hva som foregår.

[Nillenalle]

Hei!

 

Bare en liten digresjon. Jeg er helt enig i at om at dersom man har vert igjennom eller holder på med IVF, så er dette en privat sak og man velger selv hvem man vil fortelle dette til. Jeg sa hele tiden mens vi prøvde at under prøvingen ønsket jeg ikke at andre skulle vite det, bortsett fra noen helt nære. Dette for å måtte slippe og håndtere deres skuffelse i tillegg til min egen dersom det ikke gikk. Vi lot derfor være å fortelle at vi var i forsøk til de fleste. Jeg sa videre at når jeg en gang fikk IVF-barn ville jeg ikke ha noen problem med å fortelle at jeg hadde fått barn med IVF.

MEN dette er ikke bare min "hemmelighet". Det viste seg at mannen min ikke likte tanken på at "alle" andre skulle vite at barna våre var IVF-barn. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor, men jeg mistenker at han kanskje føler seg litt mindre "mann" fordi vi måtte ha hjelp. Så snakk vertfall med partneren din før du forteller. Det er ikke sikkert at han vil like å bli konfrontert av andre med at barna deres er IVF-barn.

Så valget er altså ikke bare ditt :-)

 

Klem

[lilly01]

Førstår gott vad du mener. Vet allt om sladder på jobb, så viss jag ikke hade velat att de skulle vite så hade jag ikke sagt noe til veninnen din. En del snakker utan att va ondsinnade de bare snakker, og viss man har en sådan veninne så veljer man vad man sier til henne. Hon kan va en bra veninne endå.

Syns det er helt greit om man ikke vil førtelle så ikke ha dårlig samvittighet før det. Du kan ju støtte henne iallefall veldigt bra ettersom DU vet vad hon går igenom. Og om hon undrer varfør du vet mye så kan du ju bare si att du har haft projekt inom ivf. Eller kenner noen som har vart igenom det.

Lykke til

[mia76]

Tusen takk! Føler meg mye bedre etter jeg lest svaret ditt:)

[mia76]

Takk, takk alle sammen. Setter pris på at dere tar dere tid til å svare. Føler meg som sagt mye bedre nå.

Mannen min syns det er helt greit hvis jeg vil fortelle folk og barna våre skal selvfølgelig få vite det den dagen de kan forstå sånne ting.

 

Har ikke bestemt meg hva jeg skal gjøre angående min venninne men siden hun ikke er min beste venninne og jeg ikke stoler på henne tror jeg neppe hun får vite det. Men det vil vise seg.

 

 

Jeg ønsker dere alle masse lykke til! Dere har alle fortjent å få barn og jeg håper dere snart sitter med små babyser på fangen.

[Jente 07 + reke 30.okt. 08]

Jeg mener hver og en får gjøre som de føler selv. At man velger å ikke snakke åpent om det betyr nødvendigvis ikke at man føler skam eller har holdninger som ikke passer seg.

 

For vår del har vi valgt å ikke fortelle det flere enn en venninne denne gangen, sist visste foreldrene mine det også. Vi ble også rådet av klinikken til å holde det for oss selv. Grunnen er at man da slipper å måtte prate om dette når det ikke passer en selv. Skulle alle kolleger og venner visst om det, hadde jeg nok følt det som en belastning å hele tiden måtte oppdatere dem om hvor langt vi er kommet i prosessen og hvordan det går. I og med at vi ønsker mange barn, og det sansynligvis må ivf til for hvert barn, så har vi valgt å ikke fortelle at jenta vår er laget på den metoden.

 

Jeg syns vel egentlig ikke du skal ha dårlig samvittighet for at du ikke forteller dette til venninna di i og med at du vet at hun ofte håndterer sensitiv informasjon med å sladre.