Hvilke tanker har dere rundt dette?

[Jente 07 + reke 30.okt. 08]

Dette er jo et sart tema, men jeg har alikevel lyst til å si noe om hvordan jeg tenker angårende grunnen til at man har behov for assistert befruktning. Håper jeg ikke tråkker på noen tær med dårlige formuleringer.

 

Noen er kanskje alene og ønsker seg barn, noen lever i parforhold med to kvinner, mens de fleste lever i parforhold mann og kvinne men klarer ikke å få barn på egenhånd.

 

For vår del er det hos meg "feilen" ligger, pga. pcos. Jeg har tenkt en del på at det på en måte er min feil at vi må gjennom ivf. Da syns jeg det er bra at det er jeg som må proppe meg full av hormoner, stikke meg selv og gjennomgå mer eller mindre smertefulle undersøkelser og inngrep. I tillegg er det nok jeg som hadde syns livet var tyngst om vi ikke kunne få barn, men det er selvsagt vanskelig å måle. Lurer på hva jeg hadde følt om det var motsatt, at feilen låg hos meg, men at det var han som måtte gjennom det meste av ubehageligheter.

Har dere andre gjort dere opp noen tanker rundt dette?

 

 

[Sussebass1]

 

Hei!

 

Hos oss så er det han som har trøbbel i "tårnet", men vi er jo to om å ville ha barn, og vi vil ha barn sammen så jeg ser ikke noen problemer med alt jeg må igjennom i forhold til han. Det kommer forhåpentligvis noe godt ut av det.

Får vi det ikke til, så vet jeg ikke hvordan vi vil reagere noen av oss, kan liksom ikke "dele" skyld her...

[elmaaani]

Hei!

 

På mine mørkeste dager kan jeg føle det litt urettferdig at problemet ligger hos han og det er jeg som må proppes full og stikkes..

 

Mannen har ingen celler så vi må ha donor... det er liksom ikke "vårt" heller..

 

Men dette er ikke en følelse som sitter i meg til vanlig, men når jeg har dårlige dager.. som når jeg må sette disse sprøytene eller når forsøk viser seg å være mislykka...

 

Jeg er kjempe glad i mannen min og vil ha barn med han..!

 

Noen ganger er som sagt livet ganske mørkt..men lyset kommer bestandig tilbake =)

[Thea-81]

Dette har jeg faktisk aldri tenkt på før. Jeg synes det viktigste er at vi begge har utrolig lyst til å stifte familie sammen. Hos oss ligger problemet hos mannen, men det synes jeg er irrelevant. Om det er han eller jeg som måtte gå gjennom stikking, spraying og 2 1/2 uke på sykehus for overstimulering, synes jeg også er irrelevant...

[vestlandsjento]

Har tenkt litt på dette ja.. Er ofte "sint" på kroppen min, for at me ikkje blir gravid. Mannen min er i tipp topp form. Men det eg tenker mest på er om han føler at det er urettferdig at han er gift med ei som slit med å bli gravid. Han har så utrulig lyst til å få barn, så ein dag han var litt nede, sa han "det er jo ikkje meg det er noko gale med". Dette var i forbindelse med at eg var nervøs for ivf, og ville utsette det litt. Trur ikkje han meinte å såre meg. Me har hatt lyst på barn i mange år, og er nok ganske frustrert av el-tester og "plikt-sex".

 

No er me heldigvis kommet eit stykke i køen, og begynner å slappe meir av begge to.