Min historie fra forrige gang- (ikke så mye fra fødselen)

[Anonym bruker]

fÅ jobbe med angsten?

Første gang da jeg ble gravid- trodde jeg selvfølgelig at det skulle bli greit- eller fint og til og med hyggelig- Vi var klar for barn og ble gravide med en gang-

Mange av våre venner hadde allerede fått barn og vi var klare for det. har aldri tenkt at jeg ikke skulle takle å bli gravid(et liteapropos til alle som skjelte ut alle oss som har blitt gravide- når vi synes det er så fælt.. jfr andre innlegg)

Så ble jeg gravid og hatet det- ikke var jeg kvalm- litt trøtt- men det var det. Men i stedne for fysiske plager så ble jeg deprimert- lvar lei meg- hele tiden- gråt masse- orket ikke å være sammen med folk- Jeg var redd-hadde ingen fysiske plager- annet enn angsten- den satt i kroppen- hatet å snakke om barnet- det føltes ekkelt å ha et "monster" i magen- noe som levde uten min kontroll- mislikte sterkt når venninner fortalte om sine fødsler osv- Vi hadde mange vennepar som fikk barn samtidig med oss, så disse tingene ble typisk samtaletemaer. Men jeg hatet det. og så ble jeg sint!

 

etterhvert klarte jeg å få mannet meg opp til å få time på helsestasjonen. Der fortalte jeg litt om hvordan det kjentes til jordmor en hyggelig dame (det skal sies at jeg hater å snakke om alt som er vanskeelig) men- og så et par mnd før fødselen klarte jeg å ringe til Ullevål der jeg skulle føde - og fikk innpass på Gaiasamtaler. Det gjorde veldig godt. hadde ikke så mange samtaler- men nok til at jeg fikk tillit til hun jeg snakket med og tro på at de ville gjøre det de kunne for at jeg skulle overleve- for det var noe av det jeg var redd for- å dø. JEg hadde angst for å miste kontrollen- angst for smertene- angst for det meste- for å være der og angst fordi det ikke var noen vei utenom- for meg var ikke KS noe alternativ- var like redd for en operasjon.

 

Det meste av forberedelsene til dette "monsteret" skulle komme var også et ork- jeg gråt og vas kjempekvalm de x antall første gangene vi var i butikker for å se på babyutstyr. Begynte i 3-4mnd med det- nettopp for å prøve og jobbe med saken- ettervhert fikk jeg bare hjerteklapp- var uggen og litt uvel- men vi fikk handlet alt det vi trengte-

 

på første UL så alt bra ut- men det var umulig å vite hva slags kjønn det var så da det var en mnd til termin foreslo hun jordmoren på Gaia at vi skulle gå på en privatklinikk- gikk på Majorstuaklinikken- for å ta ny UL- for å kunne finne ut bla kjønn slik at det kanskje ville bli lettere for meg å forholde meg til det når jeg visste hva det ble- Der ble vi også tatt godt i mot- fikk gode bilder- og tydelig svar på det vi lurte på.

- Vi skulle da få en jente-

 

i motsetning til mange andre som har fødselsangst gledet jeg meg ikke til å få barnet heller. og det var derfor ingen motivasjon for å klare fødsel. Men jeg visste at det var kortere tid igjen til det var ferdig- enn til det begynte- og det var en tanke som jeg også tenkte underveis. jeg gikk 10 dager over- synes det var helt greit - prøvde å tenke minst mulig på det som skulle skje- Jeg gjorde de nødvendige forberedelsene- pakket bag- skrev brev til jordmor- som jeg gikk gjennom med Gaiajordmor på forhånd.

 

Da det satte i gang- kom riene- jeg taklet de 5 første timene- hjemme- den tiden bare gikk- men å ringe til sykehuset- det var skikkelig vanskelig- først ringte jeg en gang- og klarte ikke helt å formidle hvordan det var og, så en liten stund etterpå måtte jeg ringe en gang til da min kjære mente at det var på tide. turen til sykehuset gikk greit- med en ri på ti min. (da hadde de gått i ett på forhånd) men da jeg kom til sykehuset- da knakk jeg helt sammen.

 

Heldigvis ble jeg møtt av jordmødre som angsten min på alvor. det var kanskje det viktigste og beste- De hadde lest brevet mitt nøye og ga meg tilbakemelding på alt det jeg trengte at de gjorde. de tok ansvaret og kontrollen og jeg overlevde- det gikk greit- heldigvis mye bedre enn jeg fryktet, og da jeg i tillegg slapp å være alene på natten etterpå så var det en utrolig lettelse- jentebarnet ble jeg glad i etterhvert- og det var jeg heller ikke bekymret for- er glad i mennesker - og visste at jeg kom til å bli glad i henne også- og det var jo ikke hennes "feil" at hun ble til....

Nå er vi veldig glad i henne- og så kommer det en til- men denne gange har alt gått mye greiere- psykisk- samtidig som jeg helst ikke vil snakke om det- og kjenner at hvis jeg begynner å tenke på fødselen så sitter det i - men jeg klarer ikke å sette ord på det- vet at jeg snart bør ta kontakt med Gaia igjen- men den terskelen er stor.. hva om jeg ikke har angst nok- eller hva om alt det som gikk bra forrige gang går feil nå..

 

Vel- nå skal jeg liksom prøve å jobbe med det som nå enda ikke har betont seg som angst- samtidig gleder jeg meg bare til alt er ferdig og jeg vet hvordan det gikk- og slipper å grue meg- Jeg gleder meg ikke til barnet- men denne gangen tror jeg nok mer at det blir bra- men nå er jeg redd for at jeg ikke skal være redd nok- ikke få den samme oppfølgingen og ikke kunne kjenne meg så trygg som jeg gjorde- fordi de var så proffe.. kanskje jeg skal ringe Gaia til uken- (ikke i morgen i hvert fall) vi får se.

 

Til alle dere som har fødselsangst på ulike måter og av ulike grunner- det eneste jeg vet er at det lureste er å snakke om det- få hjelp- det bare er så utrolig vanskelig- men Lykke til.

[Anonym bruker]

Hei!

takk for at du delte historien din med oss! Håper virkelig du får det bedre denne gangen!

Jeg har en lignende historie som deg og jeg spurte også om hjelp og fikk det!!

Jeg fikk innvilget ks jeg da og roet meg med det. Men fødselen satte i gang før tiden så jeg fødte på normalt vis...heldigvis kan jeg si nå!

 

Lykke til da og vil gjerne høre hvordan det går med deg!!