Venter mitt 3.barn, men blir 5 barns mor. Andre i samme situasjon?

[Anonym bruker]

Jeg går gravid med vårt tredje barn, men i mai blir jeg fembarns mamma. Grunnen er at jeg er mamma til mannen min sine to sønner fra et tidligere forhold også, og har vært det i ni år allerede (jeg er 29).

Den ene bor permanent med oss,mens den andre pendler mellom oss og biologisk mamma. Det er mye å forholde seg til, og masse å tenke på. Nå blir vi 7 rundt bordet, og det med aldersforskjell på 20 år mellom eldste og yngste i huset:). Vi har det TOPP sammen, så dette blir gøy!!

 

Ingen tvil om at vi har det livlig i huset, og det er ALLTID noe som skjer. Litt rart for meg også, å forholde meg til mange kropper på en gang!

Trass min unge alder, så sitter jeg nok inne en god del erfaringer som enkelte får senere i livet. Å være mamma til en på 19 og en på 0 samtidig byr på en del utfordringer, men ingen værre enn at det går bra:)

 

Alle gleder seg over nykomlingen i mai, selv om vi den mnd har mye å tenke på fra før. Den nest eldste skal konfirmere seg i begynnelsen av mai, og den eldtste har 20 års dag. Som om ikke det er nok, så har jeg termin på yngstemann sin bursdag 20.mai! Så her er det mange datoer vi vil "unngå" for å si det sånn!

 

Men er det noen andre der som har det slik med "uekte" unger?

Virker som om de fleste her snakker om sine "egne" , så da lurer jeg på om jeg er den eneste i sånn situasjon??

 

Lykkelig gift og snart 5.barns mamma!

[Lillegull,2 på jorden,1 engel]

Jeg har et bonusbarn på 11 år, men jeg kaller meg ikke mamma eller mor til henne. Jeg regner ikke henne som "mitt" barn. Hun har en mor, jeg er ikke hennes mor. Jeg har mange oppgaver og relasjoner i hennes liv, og de tar jeg på meg villig vekk! Jeg er en omsorgsperson og en oppdrager, men ikke mor. Jeg får snart mitt tredje barn, og jeg blir trebarnsmor.

 

Det kommer til noen ekstra utfordringer i en slik "oppdelt" familie ja, det er sant. Men det aller meste kan løses helt greit, og det følger mange goder med det også.. =)

[2gulljenter + 1 gullgutt]

Hei :-)

Vil bare si at om noen skulle takle dette bra, så må det være akkurat DU! Du er en kjempegod og flink mamma, og de to "ekstra" guttene er utrolig heldige at pappaen deres fant akkurat deg!

 

Klem

[Anonym bruker]

Du er ikke alene!!!! Jeg slår deg faktisk! Min mann har 5 barn fra tidligere ekteskap, og vi venter vår nummer 2. Her er det også en enorm aldersspredning. Fra 21 til 0... Sier bare en ting jeg!!! " Jo flere vi er sammen!!!!!" Lykke til med innspurten og en enda større familie!!

[Anonym bruker]

uff, håper ikke stemora til jenta mi kaller seg mammaen hennes.

[Anonym bruker]

Her er det vel veldig individuellt hvem som kaller seg for mamma og ikke. Kommer an på situasjonen og hva ungene kaller sin "stemor"?

 

Selv har jeg en sønn og to bonusbarn( 7 og 9 år). Mannen min og jeg har ansvaret og omsorgen for disse barna, og de omtaler meg som mor, siden deres biologiske mor er konstant på fylla og ikke vil ha noe med de å gjøre. Siden vi er en familie på fem, som nå skal bli seks, så synes jeg ordet stemor og halvsøsken er helt feil å bruke. Her er alle likeverdige!!!

Er ikke jeg en mor på lik linje med andre når de er hos oss permanent, går på foreldremøter, kjøper klær, lager selskap, går påv kino,er med til doktor og leser natta-eventyr osv.....????

Nei, ingen oppskrift på hva som er "ekte og uekte" spør dere meg!

 

Stå på!

 

Hilsen trebarnsmor som snart blir mor til fire!!!!

[Anonym bruker]

Vi får være enige om å være uenige. skjønner at situasjonene kan være forskjellige. men selv om pappaen til mitt barn ikke stiller opp, og stefaren gjør det: så er det bare en pappa. Har en stefar og stesøsken jeg og, og det er aldri blitt gjort forskjell på oss barna. Men det er bare en mamma og pappa. de som lagde meg.

[Anonym bruker]

Jeg har opplevd en far som har hatt mange kjærester opp mellom årene. Forholdene har vart over flere år, men de har tatt slutt. Da har jeg fått ny "mamma" etter en stund igjen. Syntes det er okei å skille mellom mor/far og Stemor/Stefar.

[Anonym bruker]

MIn samboer og jeg har vært sammen siden gutten min fra et tidligere forhold bare var noen mnd gammel. Jeg husker vi hadde den diskusjonen på om han skulle kalles pappa/stepappa eller bare ved navn, siden min sønns far ikke har gitt lyd fra seg siden han ble født, men vi valgte å omtale samboeren min ved navn. Man vet jo aldri hva fremtiden vil bringe og for meg er det viktig å skille mellom han jeg lagde gutten min med og han som fungerer som pappa'n hans nå. Tror det kunne blitt mange spørsmål og potensielle konlikter hvi ikke. Det er også iktig i forhold til hvilket forhold sønnen min har med resten av familien til faren sin, for han har kontakt med de -selvom pappa'n ikke er tilstede.

Det har blitt et tema fr sønnen min (han er 3) sin side nå som vi skal ha en til, om samboeren min ikke er LITT pappa'n hans og siden han blir babyens pappa, og da har vi sagt at han kan velge selv hvordan han vil omtale stepappa'n sin :-)

Det er ikke lett med disse "rollene", men man må vel bare finne ut hva som funker best for seg, tenker jeg:

Oooops, dette ble litt langt, gitt ;-)

[Lillegull,2 på jorden,1 engel]

Jeg synes et blir helt feil å kalle partnere for mor/mamma og far/pappa. Det finnes bare en mamma og en pappa for alle. Hadde en laaang runde med min stedatter som ville kalle meg mamma. Det var ubehagelig for meg å bli kalt det, for jeg ER ikke og vil ALDRI bli hennes mamma. Direkte ufint hadde jeg syntes det ville vært av meg å kalle meg hennes mamma.. Jeg hadde også mislikt på det aller sterkeste om det hadde kommet en stemor inn i mine barns liv en gang, og hun hadde kalt seg mamma eller mor til mine barn. Etter min mening gjelder dette uansett om mor/far ikke er tilstedeværende i barns liv, døde el.a.

 

Er selv oppvokst som stebarn, og har aldri tenkt tanken på å kalle noen av disse mamma/pappa. Tror nok også dette kan være forvirrende for barn, særlig de små. De trenger å skille på hvem som er hvem. Ser dette på min 2-åring. Han trenger å skille på besteforeldrene (har 4 par besteforeldre, alle der er skilte). Vi sier konsekvent morfar og *navn*, farmor og *navn*. Dette for å gjøre det mest mulig forståelig for han. Noen av dem prøver å kalle seg bestemor f.eks. men hvor mange bestemødre kan en liten unge ta inn da? Han blir veldig forvirret av ordet bestemor/-far. Jenta til sambo hadde også div. problemer med noen som tok for stor plass uten at det var "nødvendig" etter manges mening. Unger blir lett forvirret av dette!!

 

Dette er min mening og min erfaring ut fra et helt liv som stebarn og over 4 år som stemor. Har full respekt for at andre tenker annerledes, og alle familier er ulike med ulike behov. Det som ikke funker for oss kan jo funke helt flott for andre! =)

[Anonym bruker]

Pappan til mitt barn fra tidligere har byttet litt på kjærester. Og da jeg møtte den ene jenta på byen sa hun "nå har jeg liksom lekt litt mamma de siste 8 mnd. og plutselig er det slutt." hvorpå jeg måtte si at "det finnes bare en mamma, og det er meg".

 

Om noen velger å kalle seg mamma for barn som ikke er deres biologiske, og det skjærer seg mellom foreldrene, så har jo ikke den ubiologiske forelderen noen rett på å ha barna hos seg. Da mister mann jo ett barn mann tror mann har vært mamma til. For om det kommer en ny "mamma" inn i bildet da, så vil jo ikke hun godta at en annen stemamma kommer å henter de barna som hun nå er "mamma" til.

[Anonym bruker]

Var meg som startet dette innlegget. Må bare få si at jeg tror det er mange følelser innblandet i dette!!

Jeg mente ikke på noen som helst måte å "heve meg over" dere biologiske mødre og hevde at jeg er mor til to som jeg ikke har født selv!!!

 

Føler situasjonen vår alikevel kan forklares siden min mann og jeg sammen sitter med papirer på at ungene er VÅRT ansvar. De selv kaller meg for mor, og den biologiske har fraskrevet seg alt ansvar og omsorg for barna. Dersom min mann skulle dø fra oss, sitter jeg igjen med ansvaret for dem. Det nermeste man kan komme en adopsjon egentlig..............

 

Har vært stemor (som dere vil si det) på det niende året nå, og er fullt klar over at det varer livet ut! Har ingenting imot det heller:)

 

Her er det som sagt individuelle forskjeller, og det er barna som til slutt er i sentrum, stemor eller ikke!