Stebarnet hater meg.....

[Anonym bruker]

Jeg kom over et skriv for en tid tilbake- skrevet av stebarnet mitt. Jeg er ikke stolt over at jeg leste det, men det har gitt meg innblikk i stebarnets følelser overfor meg. Jeg er mildt sagt rystet - her snakker jeg om en ungdom som ønsker å utøve vold mot meg....Jeg har følt i mange år at jeg er hår i suppa til denne ungdommen. For ordens skyld - jeg var ikke årsaken til foreldrenes brudd og har hatt et godt forhold til barnet fra det var ganske lite.

 

Jeg forsøker etter beste evne å fortsette å leve livet i familien her da vi har fellesbarn som er i barnehagealder. Hva skal jeg gjøre?

 

Faren vil nok finne på en unnskyldning og bortforklare det med ungdommelig sinne/frustrasjon.... så jeg lar være å ta det opp med ham. Vil heller ikke bli naglet for å lese noe som ikke var ment for mine øyne. Jeg har vært utsatt for mye mishandling i oppveksten og mange vonde minner dukket opp..... Hva får en person til å ønske et familiemedlem som jeg tross alt er, noe så vondt? Jeg ser nå at jeg må beskytte meg selv og våre små barn mot denne ungdommen.

 

Det er nemlig vært en del påfallende "hendelser" hvor de små har kommet grinende etter å ha oppholdt seg sammen med storexxxx. De er for små til å forklare seg, så vi får bare vite at han "snublet" i foten min, eller "jeg så ikke hva som skjedde"....

 

Noen som har noen råd om hva jeg skal gjøre? Nå er jeg desperat....

[Chezka]

Hvis vi snur litt på bildet: Hva ville du gjort hvis ditt barn hadde oppført seg slik som dette? Jeg tror nok du ville reagert nokså kraftig - hvorfor skal det være annerledes reaksjon overfor ditt stebarn?

 

Du bør ta dette opp med faren på en slik måte at han skjønner at du ikke lenger godtar unnskyldninger og bortforklaringer, og at du krever at han tar tak i situasjonen øyeblikkelig. Det du beskriver krever en ganske klar reaksjon fra de voksne.

 

Jeg er helt imot å "dille" med barn og ungdom - spesielt sistnevnte. De er så store at de forstår rett og galt, uansett om de har fått dårlig oppdragelse eller ikke. Av og til nytter det ikke å snakke med ungene, man må bare som forelder gir klar beskjed om at dette er uakseptabelt. Punktum - ingenting å diskutere! Dere bør om nødvendig innføre "straff" som inndragning av pc e.l. hvis annet ikke nytter.

 

Det å gå rundt å være redd for en tenåring i sitt eget hjem....jeg finner ikke ord for hvor mye det provoserer meg!

 

Min stedatter på 17 hadde i begynnelsen noen likhetstrekk med det du beskriver, min mann bortforklarte og unnskyldte, og jenta oppførte seg deretter. Jeg satte foten ned og krevde at hun øyeblikkelig oppførte seg som folk når hun var hos oss, og jeg krevde at faren kom på banen og "oppdro" henne. I motsatt fall ville jeg ikke ha henne i hus - og det mener jeg faktisk!

 

Det å få faren på banen som en ansvarlig forelder var det jeg syns var vanskeligst. I vårt tilfelle var faren redd for å være for streng, han var jo den "snille og kule" pappaen...

 

Jenta "hater" meg muligens litt innimellom ennå, men vet du hva - det bryr jeg meg ingenting om - bare hun oppfører seg akseptabelt så lenge hun er i mitt hus.

 

Dette må du få slutt på straks, det skal ikke være slik at du skal være redd i ditt eget hjem. Og det er faren som skal ta tak i dette, men du må gjerne si fra på en klar og tydelig måte til ungdommen du også.

 

Lykke til!

[Kristin71]

Vet ikke helt hva jeg skal svare på dette, men jeg ville garantert tatt det opp med far til barnet,og vist han det du fant. Ok,så får du heller ta den "støyten" med at du leste noe som du ikke skulle ha gjort.Men det er ingen grunn til at far ikke skal ta tak i saken.Vet ikke hvor gammel denne ungdommen er,men uansett,respekt for andre mennesker burde man ha isåfall,ellers får far lære han/hun det.Far burde ta det du sier alvorlig, for noen ganger kan det være at ungdommen på en måte søker noen å prate med.Det er en syk måte å få oppmerksomhet på,men noen benytter seg faktisk av det.Etter det du skriver så har du jo hele tiden hatt et godt forhold til barnet,så jeg ser ingen grunn til at far ikke skal ta deg alvorlig på dette.

Håper det ordner seg,hører gjerne fra deg hvordan det går fremover.

[Kristin71]

he he Chezka kom meg i forkjøpet her,må bare si meg helt enig i det hun skriver.

[Anonym bruker]

Takk for svar Chezka

 

Jeg kan love deg at jeg har forsøkt å sette ned foten i en årrekke, men det nytter ikke. Faren klarer rett og slett ikke få oppdratt denne ungdommen. Han har hatt flere samtaler om oppførselen til denne ungdommen, men ting faller tilbake til sitt gamle mønster etter en uke da det bor 50/50 hos oss.....

 

Vi har kranglet så mye om dette barnet opp gjennom årene at det går utover parforholdet vårt. Vi tåler ikke en krangel til hvor jeg setter foten ned slik at stebarnet må endre adferd - det er nytteløst Jeg er redd for at det er jeg som får fyken om faren får vite at jeg har lest dette skrivet....

 

I stedet har jeg trukket meg unna for hvert år og prøver nå etter beste evne å ikke oppholde meg sammen med stebarnet. Jeg lar far ta seg av alt som angår det. Jeg ser bare frem til den dagen h*n flytter ut..... Huff, det var ikke slik livet skulle bli......

[Chezka]

Nå skal jeg være litt "krass" mot deg... Du har inntatt en offerrolle som du snarest må snu på. I ditt hus er det altså din mann og en tenåring som regjerer. Du må ta tilbake din rette plass som den andre voksne i familien!

 

Jeg tror ikke at du "får fyken" om du tar dette opp. Hvis så er tilfelle så er ikke forholdet mye verdt etter min mening. Men måten du tar det opp på er viktig tror jeg. Du skal ikke ta dette opp slik at det høres ut som om DU er offeret. Dette dreier seg om å lære ungdommen vanlig folkeskikk, og dette er faktisk en av de viktigste oppgaver vi har som forelder. Dere har ikke råd til at far sluntrer unna en så viktig ting! Det er faktisk en form for omsorgssvikt. Dessuten aksepterer vi jo ikke hvilken som helst slags oppførsel fra de man bor sammen med, dette gjelder da jaggu stebarn også!

 

Hvis du viser at du gir deg har du tapt. Du skal ikke la faren slippe billig unna ved å krangle og gjøre deg usikker - slik du er nå.

 

Her må du "kvinne" deg opp og vise at dette godtar du ikke lenger!

 

 

[Chezka]

Et lite tillegg: Å "snakke" med en ungdom kan være temmelig nytteløst, man må rett og slett si fra på en kraftfull måte at dette er uakseptabelt og at dette vil dere ikke ha noe av. Punktum! Dette vet jeg av erfaring da min mann dillet, snakket og diskuterte med sin datter som kverulerte tilbake til jeg holdt på å bli gal. Det eneste som nyttet var å gi henne klar beskjed om at dette gjør du bare ikke. Jeg var ikke interessert i å høre grunnen til at hun svarte oss stygt eller torturerte lillesøster!

 

En annen ting er at du leste noe "du ikke skulle ha lest". Dette er helt uten betydning. Foreldre skal la barna ha litt privatliv, men det er da ikke dermed sagt at vi skal føle oss skyldige når vi kommer over noe slikt. Faktisk har du og mannen din plikt til å reagere når dere kommer over et slikt skriv, og da er det uten betydning hvordan du fikk lese det.

[Anonym bruker]

Hadde dette stebarnet enda snakket og diskutert..... Det er psykisk terror som utøves hjemme hos oss, og far får ikke taket på det. Han ser at det er noe mellom oss, men skjønner seg ikke på det.... Alle konfrontasjoner besvares med taushet Hva gjør man da?

 

Innimellom tenker jeg; Enn om h*n bare kunne rope ut til meg at h*n HATET meg! Da kunne jeg tross alt spurt hva galt jeg har gjort - jeg har mot så det holder, men den psykiske krigføringen er ikke helt min greie for det er ingenting håndfast - bare blikk og kroppspråk. Dette skrivet er det eneste håndfaste jeg har kommet over etter alle disse årene.

 

Du har kanskje rett i at forholdet vårt ikke er mye verdt om det ikke tåler en krangel til, men jeg klarer ikke tanken på å ikke se barna mine hver dag pga. en skilsmisse. Tenåringen skal ikke få gå seirende ut av dette. Jeg skal holde ut - og jeg ser på meg som en ressurssterk person på alle arena, men overfor settingen av stebarn-X-og mann så faller jeg mellom alle mulige stoler.....

 

Magefølelsen min tilsier at jeg tar en kopi av skrivet og avventer situasjonen....

 

Takk for at du oppmuntrer meg Chezka

[Chezka]

Vel, det ser ut som om du ikke egentlig vil ha noen råd, du fortsetter i samme spor som før...(?)

 

Husk at det er kun du selv som kan gjøre noe med din situasjon, og hvis du godtar er det faktisk din egen "skyld" at du ikke har det bra, og du er medskyldig i oppførselen til ditt stebarn.

 

Som jeg ser det finner du unnskyldninger for deg selv for å slippe å ta et oppgjør med din mann.

 

Dette er trist, dere taper på det alle sammen.

[eventyr]

Hei

Jeg slenger meg på denne diskusjonen. Chezka, jeg er helt enig med deg. Jeg har stått i en lignende situasjon, uten å komme over noe skriv, men der det mellom linjene har kommet fram at jeg ikke var yndlingspersonen til stexx. Det var endel annet trøbbel også, og det var egentlig verre. Penger som forsvant, klær og utstyr som ikke var stexx sine, som likevel blei brukt av stexx. Mitt barn, som er 7 år yngre, ga også tidlig beskjed om at han ikke ville ha stexx som barnevakt. Det har vært endel ugrei behandling av han, ikke så mye fysisk, mest med ord. Slik jeg ser det, har stexx en grunnleggende mangel på grenser og mitt og ditt oppfatning. Jeg har hatt et godt forhold til stexx fra skolealder, da jeg kom inn i familien, men kom fram til at jeg ikke kunne lukke øyne og ører, jeg og mitt barn skal også være i denne familien. Jeg har konsekvent tatt opp alt jeg har observert, vel og merke som jeg har vært sikker på, fortalt det til far. Han har ikke vært i stand å se det i den grad som jeg gjør, er vel noe med egne barn. Men heldigvis har han tatt meg på alvor og konfrontert stexx med disse tilfellene. Nå er det viktig å poengtere at dette er ting vi kunne bevise, ikke løse mistanker fordi vi ikke har funnet plagg, lurt på om vi manglet penger etc.. Dette har selvsagt ført til endel drama, ingen tror på meg, beskylder meg for ting jeg ikke har gjort, ikke glad i meg etc. Men far har vært så fin og konsekvent. Her i huset har vi regler, og de skal følges. Dette har i vårt tilfelle ført til at stexx har flyttet til mor. Hun har "selvsagt" en helt annen oppfatning av saken, stakkar, må støtte etc. Det er synd at vi mister mye av kontakten med stexx, men når regler og grenser ikke aksepteres, og stexx velger minste motstands vei og drar dit det ikke kreves noe, må det nesten bare være sånn. Far er veldig klar på dette. Han/vi kan ikke slippe egne holdninger bare for at barna skal få lyst til å være sammen med han/oss. Vi kan ikke slutte å kreve normal oppførsel bare for å tekkes. Og det stilles ikke urimelige krav til noen hjemme hos oss. Bare normal god oppførsel, og ellers det man må bidra med i en familie, (Klart det diskuteres høylytt hos oss og, :-)) , og at man ikke trenger være redd for at penger og ting forsvinner.

 

Oi, dette blei mye om mitt, men håper du skjønner poenget mitt. Det koster litt å ta opp ting, for vår del gikk det utover kontakten med stexx. Det er trist, håper den blir bedre, men det er fredeligere her nå, familien er mer harmonisk. Det var nok verd det, sett utfra både fars og min oppfatning.

Lykke til, ta det opp! Det er utrolig slitsomt å gå rundt og vantrives i eget hjem.

Klem

[Anonym bruker]

Først av alt må du ikke la steungdomen være alene med fellesbarnet, slik begrenser du mulige "uhell"

 

Men klart du må snakke med faren om dette, han har ingen grunn til å "pese" deg av den grunn.

Det er hans barn som har problematisk oppførsel, problemet er ikke at du leste det stebarnet hadde skrevet. Det er greit at en skal ha respekt for ungdoms privatliv, men en skal da føre tilsyn med dem.

Selv fant min mor røyk i jakkelomma mi da jeg var tenåring, kunne ikke falle meg inn å hyle opp om at hun ikke hadde rett til å gå igjennom mine lommer. Vet om en jente på 13, mora fant tekstmeldinger der det gikk frem hun hadde et forhold til en eldre gutt, og der mor også fant ut at de holdt på å avtale sitt første samleie.

En annen tenåring jeg vet om hadde skrevet dagbok om temmelig "utagerende" livsstil, der det ble "testa" grenser.

Klart at voksne omsorgspersoner kan ta seg litt til rette når de føler ting er galt, det er jo rett og slett deres plikt både å følge med, og å gripe inn når det er grunn til det.

At ungdommen skriftelig uttrykker ønske om å skade deg eller andre, og at det i tillegg er guffne episoder med fellesbarnet i barnehage alder er grunn til bekymring.

 

Men jeg kjenner også til hvordan far alltid unnskylder egne barn og lar alt skure å gå, liksom redd for å ta tak i ting. Desverre er det barnet som taper på dette. Hans barns sjalusi, oppførsel og følelser ble tiet i hjel av far når vi fikk vår første, også med den andre for den saksskyld. Vår eldste sin sjalusi og oppførsel blir diskutert og håndtert av oss. Vi snakker om hva vi opplever og finner ut ulike tiltak vi skal gjøre for at ting skal bli bedre. Nå vet jeg det er litt annerledes med en sjalu 2 åring og en sjalu 12 åring, men mener det ikke er rett å ignorere barn heller.

[Anonym bruker]

Kjære alle dere som har svart meg.

 

TUSEN TAKK for all støtte. Jeg har "Kvinnet" meg opp og vist faren skrivet. Jeg måtte bare gå noen runder med meg selv, men deres innlegg gav meg mot Han ble mildt sagt like sjokkert som meg. Nå ser han at jeg ikke har gått rundt for å lage intriger opp gjennom årene. Dessverre tror jeg at han har gitt opp barnet sitt - det viser en arv som han kjenner igjen fra sin X..... Jeg har sagt det i mange år, men har snakket for døve ører.

 

Jeg vet ikke om han kommer til å konfrontere barnet sitt om det vi har lest, men han vil gjøre alt som står i hans makt for å beskytte meg mot stebarnet. Han har lovet å komme meg i møte når jeg tar opp vanskelige ting rundt stebarnet og ikke hakke løs på meg fordi jeg er stemor. For å være ærlig så håper jeg at stebarnet flytter til sin mor. Jeg vil ha minst mulig med dette mennesket å gjøre. Små barn er uskyldige parter i en ny-familie, men tenåringer som ikke vet å sette pris på steforeldres omsorg opp gjennom årene og retter et så sterkt hat mot stemor/stefar bør oversees.

 

Det er heller ikke aktuelt å la stebarnet sitte barnevakt alene for fellesbarna. Jeg vil aldri gå i mellom far og stebarnet, de skal få tilbringe så mye tid de vil sammen, men det blir uten meg. Jeg orker ikke mer - nå er grensen min for forståelse og raushet nådd. Vil ikke stebarnet ha meg som et familiemedlem, så skal ikke jeg trenge meg på. Jeg har det tusen ganger bedre med å leve uten stebarnets hatefulle blikk, men har strekt meg meget langt for at min kjære skal få oppleve "familien" samlet. Nå ser heldigvis han også at dette ikke går.

 

Håper stebarnet mitt får andre refleksjoner som voksen, men jeg har ingen store forhåpninger når jeg ser på moren til dette barnet.... De fortjener hverandre

 

igjen, tusen takk jenter!

[eventyr]

Kjære deg

Kjempebra jobba! Vet at det koster litt å ta et slikt skritt, men regner med du er glad du har tatt det nå! :-)

Dette er helt klart en trist situasjon, mange som taper på det, men av og til må man ta enkelte grep for å få familielivet til å fungere. Et barn skal ikke styre en familie, som tilfellet har vært i din (og min) sak.

Tror nok du får en bedre hverdag nå, nytter ikke å gå og gruble alene på slike tunge saker.

Det er jo, som du sier, ikke godt å si om ting bedrer seg når stebarn blir eldre og mer reflektert, men lov å håpe er det jo. :-)

[Anonym bruker]

Ja, det har vært trist hjemme hos oss lenge nå - snakker om x år....Vi har nok opplevd mye av det sammen du og jeg. Godt å få høre om andre som er i samme båt - selv om jeg ikke unner noen en slik sjebne.

 

Det er ofte det som er problemet med mange ny-familier; at barna fra før styrer familien. Mitt stebarn har alltid styrt familien og far har ikke hatt guts til å sette det på plass. Han er forøvrig meget konsekvent og oppdragende for våre felles barn, mer enn han noen gang har vært overfor stebarna mine. Men jeg er likevel strengest mot våre små Forskjellen er vel at man overbeskytter skilsmissebarn og gjør dem en bjørnetjeneste ved å la dem få holde på som de vil.

 

Jeg håper virkelig vi får en bedre hverdag fremover, hvor jeg får leve livet mitt i hjemmet mitt på mine premisser. Den som venter får se. GOD HELG!

 

HI

[mams31]

Jeg og mine to søsken har vært der stebarnet ditt er idag. Jeg har idag lagt ting til rette for pappas "nye"dame nå. Hun gjør han lykkelig og han har aldri hatt det så bra.. Det er også vondt å høre. For selv etter 7 år har min mor kjærlighets sorg og klandrer pappas dame. Vi blir satt til veggs for å ta parti. Jeg tror jeg er lurere nå og trøster mamma, men unner pappa sin nye kjærlighet. Når det gjelder den nye dama, skulle jeg ønske at hun snakket med oss i prosessen tok seg for oss alene og bydde på seg selv. Det hadde nok fått oss til å forstå mer og fått ett inntrykk av hennes hensikt(min far er rik) også åpnet en dialog for oss. La sinne/frustrasjon komme ut, bli ferdig med det så tidlig som mulig. Husk at disse stebarna får høre mye dritt om deg.. Beklager, men de vil alltid være lojale mot sin mor. Men tro meg de har ett sinne til henne også. Dette vil komme klarere frem med tiden ettersom de forstå at moren deres tvang dem til å ta valg og parti.Vis at du forstår dem, men at dette faktisk kan gå veldig bra : )

[Miloen]

Gammelt innlegg, men takk så glad jeg er for at slike forum som dette fins. Både godt og vondt og vite at man ikke er "alene" om problemer.