Hvordan har vi det egentlig?

[Tjorven1]

Nå er det jo noen av oss som har holdt på en stund, og vi har jo opplevd en del nedturer og en del oppturer sammen de siste mnd. Jeg er utrolig glad for å ha dere med meg på veien..

 

Tenkte vi kunne ta en rundt på hvordan vi egentlig har det?

(her kommer gruppe-teraputen inn ;-) Ha meg unskyldt)

 

Jeg føler jo at jeg abselutt har tatt det rette valget, og det er så deilig å tenke på! Dette var virkelig rett for meg, jeg er virkelig klar for barn, og ja uten mann.

 

Jeg har vært samboer i mange mange år med min trygghet/min "klippe"/min mentor - men som dessverre sviktet når man trengte han som mest.. Jeg er ikke bitter, og han er tilgitt helt inn i hjerteroten. Jeg savner ikke han, men jeg må nok innrømme at på tross at jeg er veldig selvstendig, har bein i nesen etc.. så har jeg følt meg til tider ganske alene de siste mnd. mer enn jeg trodde jeg skulle.

 

Jeg har tenkt på hvordan det vil være å være bare mor og barn på skoleavsluttninger/ på skøytebanenen /på tur etc.. Alle vennen mine er gifte, deres foreldre igjen, og i området jeg bor er det ikke mange enslige. De fleste dagene bryr jeg meg ikke om det, men noen dager lurer jeg på om jeg er egoistisk som velger bort en far til barnet mitt.

 

Jeg trives som singel og har angst for å binde meg (ja, så mye at jeg har fått terapi for det). Jeg har fantastiske venner og familie som gir meg enorm støtte på dette prosjektet. Men når alt kommer til alt har jeg følt meg ganske alene. Jeg er nok blitt styrt veldig tidligere av foreldre og x-samboer på de valg jeg har tatt.

 

Dette valget har jeg tatt helt alene, og det er så godt,

men har også vært veldig skummelt.

 

Men som sagt nå etter å "kjørt berg-og dalbane" i noen mnd. hvor all fokus har vært El og ikm, også den korte graviditet - så vet jeg at JA dette er det rette valget, og jeg gleder meg til forsettelsen..

 

En ting er i alle fall sikkert, tross at det har vært en tøff tid med opp og nedturer - nedturer med negative el tester og graviditets tester, og spontan abort - oppturere med positive el tester og graviditetstester, deilig turer til Køben, dere osv.. Jeg ville ikke vært for uten, og jeg er sikrere enn noen gang at dette er det eneste rette for meg!

 

Så det var meg og mine tanker - hvordan har du det, engentlig....

 

 

 

 

 

[liesje]

Hei,

 

ja hvordan har jeg det?

kjenner meg igjen i mange av dine tanker, og fikk lyst til å gi noen av mine.......

Av og til kommer panikken, gjerne som lyn fra klar himmel, vil jeg klare dette? hva er det jeg begir meg ut på. Men det er som regel i forhold til praktiske ting. hvordan vil jeg klare å ordne hverdagen- jobb, barnehage, skole, foreldremøte, middag på bordet o.s.v. det henger vel sammen med at jeg er en ganske ordnet person som liker kontroll og den må jeg bare regne med å miste når barnet kommer inn i bildet.

 

På det grunnleggende plan, så vet jeg at jeg har tatt rett valg, jeg er 39 år, uten man og jeg ønsker å bli mor. Det er nå eller så blir det ikke, og jeg må prøve alle muligheter nå så jeg ikke angrer senere for det uprøvde.

 

Det jeg ikke var forberedt på da jeg begynnte var at det skulle bli så vanskelig, at nedturene skulle være så dype etter hver mislykket inseminasjon. sist så gråt jeg i tre dager, bare noen så på meg rant tårene.

Jeg har også kjempefin støtte i familie og venner, men den sorgen må jeg ta alene og det er tøffere en jeg trodde. men så tror jeg da også det er viktig å kjenne på den , la den komme. Det er en del av å tørre å leve og å forsøke å realisere mine ønsker for mitt liv.

[Tjorven1]

Dytt..

 

Skriv noen ord da..

[callmebecka]

Hei, hei.

 

Jeg har det ganske bra!

Men jeg kjenner meg lett igjen i det dere beskriver, valget og tvilen, berg og dalbane-tilværelsen. Det eneste jeg vet er at på et eller annet tidspunkt blir dere gravide, og da kommer den store skrekken : HVA HAR JEG GJORT!!!!! Kommer barnet til å hate meg? Har jeg noen rett til å ta dette valget på vegne av et annet menneske? Men også denne skrekken legger seg, blir et fjernt minne, barnet kommer og livet går videre ;o)

 

Så hold ut, kjære flotte jenter! Det er tung og ensomt, og ser noen ganger helsvart ut, men fokuser på målet, for når dere kommer dit blir nåtiden vage minner som man verner om fordi det var nettopp denne tiden som gjorde det mulig å oppnå målet.

 

Puhh, dette ble svulstig dere!

Og så på en torsdags morgen da ;o)

 

Ta dere en tur på kino, se "Lønsj" en film om et knippe mennesker som ikke tar valg i livet, og kom hjem og føl at dere i alle fall har en retning og en mening, et mål som dere kommer til å nå, vet bare ikke når.

[Tjorven1]

Takk du selv flotte kvinne :-)

 

Ja, jeg var jo gravid en liten stund, og da tenkte jeg akkurat det samme: Gud hva har jeg gjort! -Men det gikk over det også.

 

Ja, og helt rett, jeg har alltid sagt det: Jeg skal aldri angre på valg jeg har tatt - bare alle jeg ikke tok...

 

Ha en herlig dag!

[Tjorven1]

Dytt

[LykkeligSomMamma]

Akkurat nå er jeg motløs og tenker at vi ikke får det til, men generelt syns jeg det har vært en ok prosess å være i. Hvor lenge ville dere ventet før dere tok lap eller HSG eller annen form for utredning? Jeg har 4. dansketur bak meg nå og vet ikke helt egentlig. Det høres veldig voldsomt ut med lap også.

 

Har IKM lørdag og krysser fingrene Hvis ikke har jeg ny danskebillett om et par uker. Hjelper for meg å tenke to turer av gangen. Verste som kans skje er jo en købentur med shopping og hygge uten inseminasjon.

Hold ut dere tøffe damer som er her inne, er så glad for å ha dette forumet!

[ElleL]

Jeg fikk anbefalt HSG etter tredje mislykkede forsøk. Det gikk veldig greit. Enig med deg at en lapraskopi er litt voldsomt da det medfører sykemelding, men det gir visstnok mer informasjon. Jeg har forresten også IKM på lørdag så det blir spennende å se om vi lykkes.

[callmebecka]

Dere har spennende dager i vente!!!

Krysser fingrene for to positive tester lørdag!!!

(eller flere.....?)

 

Ang HSG så ville jeg vel tatt den undersøkelsen nå, ikke er den smertefull eller traumatisk, og den kan hjelpe til å "rense" opp i kanalene selv om det ikke skulle være noen tette punkter.

 

Vet ikke helt hvordan disse meldingene her inne fungerer, men jeg sendte deg en for en stund siden CathyS, ang denne undersøkelsen i Oslo.

 

Lykke til!!!!!!!!!

[Daydream]

Hei.

 

Sitter bare å nikker når jeg leser hva dere andre har skrevet, kjenner meg så godt igjen Alle spørsmålene - er jeg egoistisk? vil barnet hate meg? Hvordan skal dagen gå opp? Hva med det økonomiske? Spesiellt om morgenen tenker jeg at nei dette klarer jeg ikke, he he... Er vel blitt ganske innarbeid i rutiner og er veldig trøtt på morgenen, vant til at alt går på skinner etter noen år alene. Men så går det ikke lenge før jeg tenker at "jo dette klarer jeg". Er snakk om prioriteringer og ærlighet.

 

Regner med tøffe perioder både før barnet blir født og etterpå, noe er jeg forberedt på andre ting kommer vel som en bombe, men sånn er det jo med de fleste ting i livet. Lander til slutt ned på at dette er det rette valget for meg. Høres kanskje teit ut men føler meg ikke "hel" uten ett barn. Tror og håper på at jeg til slutt vil møte den rette, men akkurat nå leter jeg mer etter en som kan bli far istedet for en kjæreste og det er ikke rett i forhold til en partner.

 

Har nå en pause fram til mai, men da skal jeg nedover for mitt 2. forsøk. Gleder og gruer meg

 

Lykke til alle sammen!!