Et spm til dere unge som har blitt mamma

[Grorüd..]

Det skal jeg fortelle deg, Annci89.

Det er ikke noe nødvendigvis "med" dere sånn sett.. Dere/du kan bli verdens beste mamma uansett alder, men det er da ikke forsvarlig å planlegge og sette et lite barn til verden - der foreldrene verken har utdannelse eller noen form for økonomi. Man kan ikke leve på barnetrygden! Og jo, selv om jeg ikke kjenner deg, så kan jeg legge opp en_egen_mening hvorvidt det er uforsvarlig eller ei å planlegge barn i en alder av 18 år eller yngre for den saks skyld. Såklart kan du være klar for det, det er en annen ting. Men siden du drar inn eksempler på bekjente, så kan jo jeg og trekke inn et eksempel da?

 

Kjenner ei som var som deg jeg, hun var sååå klar for det, ingen utdannelse i boks.. Så fikk hun seg litt av en smell når ungen var ett par mnd - det gikk ikke så bra som hun hadde trodd, alikevel.... Skjønner? Du har faktisk muligheten til og få gjort unna utdannelsen din, jeg må vente lang tid jeg. Bare fordi du er skolelei, så er ikke det og få et barn løsningen på det, altså. Men innlegget som jeg skrev for et par dager siden var ikke for og provosere, jeg ville bare gi noen råd... Og som jeg skrev: Lykke til uansett Ikke sant? Du spurte jo om erfaringer, og råd osv... klem

[Gjest]

Hehe - dust;-)

 

Da mener jeg selvfølgelig i form av å planlegge en eventuelt graviditet. Jeg er for øvrig ikke kjempe fan av å alltid beholde under alle omstendigheter heller - men det igjen blir en annen sak Jeg var ikke ferdig med utdannelsen min når jeg selv ble mamma - men jeg gikk også klassen over hva jeg skulle - og har jo nå allerede begynt å studert. Så, alt er jo mulig sånnsett. Derimot er det nemlig de færreste som vil gjøre akkurat det, da. Når man blir gravid ved et uhell stiller på sett og vis andre ting enn ved en planlagt graviditet.

 

For å gjøre det rent hypotetisk; si jeg egentlig ikke trenger noen utdannelse, da jeg allikevel vil ha penger til å leve fint resten av livet mitt. Jeg trenger ikke jobbe for å overleve - eller ha et godt liv. Allikevel mener jeg det er utrolig viktig med utdannelse. Men, såfremt man selv har penger - som man kan leve på (ikke samboer, kjæreste eller andre som er den økonomiske sikkerheten) - så kan jeg sikkert si meg nogenlunde enig i at planlegging ikke er så ille. Selv om jeg ikke er storfan av det - men nå liker jeg generelt ikke at folk (uansett alder) planlegger å sette barn til verden, uten fullført udannelse ( i hvert fall vgs....) Men, folk får gjøre som de vil. Noen må jo sitte i kassen på ICA - og det blir IKKE meg!

 

 

[Gjest]

Hihi. Kan ikke dy meg vettu. Er egentlig ganske ond bak "det snille ytre".

 

Da skjønner jeg litt bedre hva du mener ;-) Er det er jo for all del lov å ha sin mening om ting.

På en måte er det jo veeeldig greit å ha en utdannelse og gå foran som et godt eksempel for sine barn Det er noe jeg har savnet egentlig, for ingen av mine foreldre har vgs engang :-S

[Gjest]

Nei, penga bør være på plass. Det er de hos oss. Vgs utdannelse er flott å ha, men ikke en nødvendighet.

[Gjest]

...evt. kjæresten?

[maria isabell]

ønsket om barn bør komme først...men det er veldig tungt å ta utdannelse med små barn...har tatt 13 privatist eksamner på 1,5 år innimellom tøffe svangerskap,jobbing,fødsler,baby osv...venter nr to og har 3 viktige eksamener til våren...det er tungt og eg savner betre tid og overskudd til mine barn...hadde eg kunne spolt tida tilbake hadde eg fortet meg ferdig med utdannelsen slik at eg kunne få barn tidlig alikavell...barn er nr 1 i livet mitt,karriere nr 2...blir det for mye tar eg jobb som barnehageassistent eller i en butikk...er utdanna frisør,så kan vel begynne som frisør igjen...men kunne ønske eg var ferdig med utdannelsen...gjør det som du føler er riktig,men vær forberedt på mye arbeid...har all respekt for unge mødre,spesielt unge alenemødre,trur ikke alle forstår hvor mye en må jobbe:)

[Gjest]

Ønsket må selvfølgelig være der, men er jo viktig at du er klar over hvilket ansvar og hvor mye arbeid det vil være. Det vet jo selvfølgelig du som er mor, så jeg skal ikke engang forsøke å belære deg om noe som helst, hehe. Heller motsatt da ja

 

Se på de som blir uplanlagt gravid, alt er ikke alltid helt perfekt der i gården nei. Mye må forandres og tilrettelegges. Det er tøft, men det ordner seg jo som regel

Men når du planlegger et barn så er det jo ikke helt forsvarlig å bli gravid hvis du ikke har f.eks. bra nok økonomi. Du må jo vite at du kan gi alt det barnet behøver og ha en viss trygghet, ikke bare bli gravid fordi du har lyst.

[maria isabell]

bli gravid viss du virkelig,virkelig vil det,men da må du vite hvor mye arbeid det er...når eg vart gravid med nr 1 vart eg gravid mens vi brukte beskyttelse...levde et ungdomms liv, stor gjeld og dårlig jobb...måtte bruke hele graviditeten som liksom skal være koselig til å jobbe og slite for å få orden på økonomien og lage de rammene eg kunne...det vart slutt med min kjære og måtte klare alt selv..vart kjempe syk og det var en vond tid...men eg kjøpte ingen ting til meg selv, selte bilen min,sa opp leiligheten,betalte ned gjelda,tok 4 eksamener og kjøpte alt utstyret som babyen trengte..mine foreldre var også ivrige der...i dag har eg en fantastisk kjæreste, han stiller 100 prosent opp for min datter og vi skal gifte oss...bryllupet er nesten ferdig planlagt og baby nr 2 er på vei...sliter med studiene framdeles...det beste er å vente til utdannelsen er ferdig,men det er du som får det tøfft med utdannelse og små barn...da må du være villig til å sette deg selv til slutt alltid....ta dette med i avgjørelsen din...

[Gjest]

Er ikke i tvil og at det er forferdelig stress å ta utdanning mens du har barn, men jeg skal ikke ta noe Vgs utdanning. Skal gå i lære og få meg fagbrev.

Men ja, selvfølgelig setter du deg selv til slutt. Tror du gjør det uten at du tenker noe særlig over det igrunn, for du vil jo at barnet skal ha det best mulig.

Forresten ikke gøy å høre om den kjipe situasjonen du var i. Hørtes ikke mye gøy ut. Men bra det er bedre nå da

[Natti]

Hei på deg

Jeg ble mamma da jeg var 19 år med nr en, litt over to år senere kom nr to Nå er jeg 23 og venter barn nr 3

Jeg er ferdig utdannet omsorgsarbeider, tok deet ferdig selvom jeg gikk gravid Jeg har samboer og hus og synes llivet er helt topp. Jeg er ikke sammen med faren til de to jeg har fra før, så føre jeg ble gravi skal d igjen passet jeg på å leve livet litt først Ble jo ikke mange mnd det da men synes det var helt greit. Har fått smakt litt på hvordan det er å kunne gjøre hva jeg vil osv. Nå bare venter jejg på at vesle gutten skal komme i juni. I mellomtiden tar jeg meg av de to trollene jeg har fra før

[Gjest]

Hehe - jeg skjønner at du er ondskapen selv.

 

Jeg har alltid ment, og vil alltid mene at utdannelse er og forblir viktig. Det er ikke bare nøkkelen til ordentlig økonomisk sikkerhet - men også noe som gjør en persons horisonter noe bredere. Noe som jeg også mener er viktig - å ha vide horisonter, for å bli en god mor. Skjønner at universitet ikke er noe for all, men det bør og SKAL egentlig vgs. være;-) Selv om man skal ut i lære for å få fagbrev. Da mener jeg fortsatt at allmenn påbygning er og forblir et must. For man vet aldri hva som kan skje - og da er det greit å ha vgs. i bakhånd, slik at man kan gjøre noe annet:)

[Gjest]

Selvfølgelig er det best å ha studie kompentanse, men kommer en LANG vei med fagbrev også. Står ikke fast uten verken s.kompentanse eller fagbrev heller for den saks skyld. Da tenker jeg på typen som har knipset til seg gode jobber så raskt som bare det. Med fare for å høres naiv ut - mange er alt for pessimistiske, ting er ikke så veldig vanskelig som enkelte skal ha det til. Men selvfølgelig, det er ikke dumt å ha s.kompentanse eller fagbrev å lene seg tilbake på, det er en trygghet.

[Caaath_]

Interesant tråd.

 

Jeg er 19 år, 4 mnd på vei og blir alenemor. Jobber med å fullføre siste året allmennfag, selv om det ikke har vært så lett, med kvalme og diverse. Men, jeg biter sammen tennene og har bestemt meg for å fullføre. Har allerede nå fastsatt planene om å studere videre etter et år med fri, sammen med den lille, fordi jeg mener utdanning er viktig. Jeg har ikke tenkt å ta et studium som krever mange forelesninger og mye tid med tanke på ungen, og jeg tar utdanning først og fremst for å få meg en brukbar jobb der jeg kan jobbe med noe jeg trives med samtidig som jeg kan forsørge den lille! Er jo fantastisk å få barn, men jeg havnet jo ikke opp i denne situasjonen frivillig, men vil gjøre det beste ut av den fordi. Men, om du planlegger å få barn må du jo nesten tenke litt på 18 år frem i tid med tanke på karriere og jobb.

[Gjest]

Forstår at det var litt lett å misforstå spørsmålet mitt, hadde sikkert gjort det selv også hvis det ikke var jeg som hadde skrevet det.

 

Men jeg mente altså ikke å spørre om råd for meg og min situasjon, men rett og slett bare høre andres erfaringer om det å bli mor i ung alder, og hva de mente om disse fordommene vi unge blir møtt med. Ikke lett å forstå ut ifra den fæle måten jeg formulerte spørsmålet på, men nå vet dere altså det. Så hvis noen har noen erfaringer å komme med, så fyr løs!

 

MEN, la meg slippe å høre enkeltes meninger om min situasjon. Jeg vet det er noen som setter spørsmålstegn ved vår avgjørelse om å få barn nå og mener det ikke er forsvarlig av oss (!!!), men la nå det være. Sitater som "jeg er glad det ikke er jeg som fødes inn i familien" er unødvendige. Jeg ønsker heller ikke å høre mer lignenes sitater fra slike personer, for ja, det sårer faktisk pittelittegranne.

[Grorüd..]

Du må jo tåle og høre sånt når du spør da :-) Hehe..

Men må bare legge til noe til ett innlegg lenger oppe her.. Ja, det var normalt før og få barn i denne alderen, og nesten ingen hadde utdannelse..bla bla... Men.... Så var det heller ikke like strenge krav om nettop utdannelse for å få jobb før i tiden heller ;-) Det er det nå... Nå skal du helst ha fagbrev i å jobbe i butikk liksom.... :-)

[Gjest]

Grorüd !

Synes så absolutt ikke at hun "må tåle å høre sånt", for det er jo ikke dette hun spør om i innlegget sitt!!!

 

Hun spør hva dere som har blitt mamma føler at dere har gått glipp av!

Og når hun da skriver at hun ikke er interessert i å høre andres personlige mening om henne, så synes jeg godt at man kan respektere det! For det blir en annen debatt...

 

:-)

[Gjest]

Er unødvendig å si noe slikt.. Synes det e følelseskaldt, rett og slett.

Men uansett, ferdig med det!

[Grorüd..]

Nei fader, sant det, så det nå, var ikke det hun spurte om... hehe... Sorry... Men er jo ikke rart at folk (inkl. med selv) reagerer litt, når hun sier hun er skole lei, vil ha baby, og ikke vil fortsette noe skole senere liksom ;-) En baby løser ikke alle ens problemer, spesielt ikke skole.. Så folk svarer jo ikke kun på "spørsmålet" hennes da, hvis du skjønner... Og personlig, så svarte jeg ikke på innlegget hennes for å såre henne, men tenkte kanskje at hun var i gang med og gjøre noe dumt da, men for all del, hvis hun føler seg klar for det, er det ingenting i veien for at hun blir en god mamma... Det er økonomien som blir et problem, men hvis hun har en kjæreste som jobber....så går'e sikkert fint... bare litt kjipt og leve på OS hvis hun blir alene... Men samma det... Skal ikke legge meg opp i det her mer jeg... Men nå må jeg gå og skifte dirttbleie.. Ciao;)

[Grorüd..]

Er det følelseskaldt og si at nå til dags skal man helst ha utdanning for og få jobb? Det er jo bare realiteten honey !

[Gjest]

Nei, å si f.eks. "jeg er glad det ikke er jeg som fødes inn i familien", der er følelseskaldt.

[Gjest]

"Men er jo ikke rart at folk (inkl. med selv) reagerer litt, når hun sier hun er skole lei, vil ha baby, og ikke vil fortsette noe skole senere liksom ;-) En baby løser ikke alle ens problemer, spesielt ikke skole.. Så folk svarer jo ikke kun på "spørsmålet" hennes da, hvis du skjønner..."

 

Enig i at måten jeg formulerte spørsmålet på ble feil i forhold til hvilke "svar" jeg var ute etter. My mistake. Men bare så det er helt klar, jeg vil ikke ha barn for å løse problemene mine!!

 

[Gjest]

Hvis du ser på akkurat det som følelseskaldt, vil jeg konkludere med at du virkelig ikke har opplevd hva som virkelig er følelseskald. Men, deg om det.

 

Selve "sitatet" er ikke nødvendigvis myntet på deg - men generelt. Som jeg tidligere har nevnt, synes jeg det er uforsvarlig å føde barn inn i en familie hvor ingen av foreldrene har utdannelse, evt. bare en av dem. Jeg mener faktisk at vgs. er et must - og det vil jeg alltid mene. Med det kommer generell studiekompetanse uavhengig av fagbrev eller ei.

 

Ja, jeg er faktisk ekstremt glad for at jeg ikke ble født inn i en familie, hvor utdannelse ikke var et sentralt tema. Jeg har vokst opp i en familie hvor begge mine foreldre har høyere utdannelse - tiltross for at de i prinsippet ikke trengte å skaffe seg dette. Jeg mener at det faktum at de har en god utdannelse - og dermed flust med kunnskaper - har formet meg til den jeg er idag. Og jeg mener, og vil alltid mene, at folk med utdannelse er de som stiller seg sterke i samfunnet.

 

Jeg er glad for at jeg ikke ble født inn i en familie med lite utdannelse, eller intensjoner om å få seg det. Om du velger å ta det personlig, får så være. Det samme hadde jeg sagt hvis tilfellet var om vi snakket om Kristin Halvorsen eller deg. Ikke ta alt personlig.

[Gjest]

Alle har sine egne meninger, fair enough..

[AO3]

Annci89, jeg ville bare si til deg at hvis mine innlegg var med på å såre deg, så var det absolutt ikke meningen... Samtidig synes jeg du må tåle at folk ikke nødvendigvis er enige med deg i valgene du tar. Du skal som sagt ikke være nødt til å forsvare valgene dine sånn rent generelt, men når du legger ut innlegg på et forum, må du regne med at folk svarer, og at ikke alle umiddelbart er positive til kombinasjonen 18-19 år gammel og ingen utdannelse.

 

Likevel må jeg si at et par av kommentarene har vært unødvendige, f.eks. den du har gjentatt et par ganger i de siste innleggene dine. Den kommentaren fortjente du virkelig ikke, men så var den tydeligvis ikke ment helt på den måten den ble skrevet. Det er fort gjort å misforstå hverandre på nettet... Det er noe vi alle burde huske på.

 

Forresten, du skrev om kjæresten din som hadde fått mange bra jobber uten utdannelse (e.l.). Dessverre virker det på meg som om det er mye lettere for ufaglærte menn å få bra betalte jobber enn ufaglærte kvinner... :S "Likestilling" i praksis... :S Det er ikke spesielt lukrativt å jobbe som ufaglært i hjemmesykepleien, hvis du skulle lure på det... Jeg har prøvd. Det er ofte jobber av den typen + i butikker ufaglærte kvinner kan få jobb, og det er ikke noe å bli rik av, direkte. Menn har, urettferdig men sant, ofte mulighet til å få "mannejobber" som er bedre betalt. :S Så stå på for å få fagbrevet ditt, det er mitt beste råd. Enten barnet kommer før eller etterpå. Lykke til!

[Studinen88 m/ gutt i magen ♥]

Jeg sitter her inne på barnimagen.com og merker jeg blir mer og mer babysyk etterhvert som jeg leser om alle disse vordende foreldrene. Føler det ganske heftig til tider, særlig nå ettersom stadig fler av bekjentskapskretsen min har fått barn, men jeg sliter litt med om det virkelig er riktig av meg å seriøst vurdere planlegging nå. Jeg vet at dette er noe som egentlig bare jeg og samboeren min har noe med, men jeg tenkte jeg kanskje kunne kaste meg på denne tråden her. Ettersom den har blitt så kludret til allerede (har vel egentlig ikke fått så mange svar på det du lurte på ).

 

Jeg blir 20 år nå i april, tar ingeniørutdanning og har to deltidsjobber (sykehjem og posten). Jeg er samboer med en herlig gutt/mann også av 88-modell (4 år sammen i desember). Han har hengt litt etter med skolevalg, men har nå havnet på yrkesfag, sveis. Han er dermed lærlig til høsten med en relativt god lønn allerede da. Jeg regner med at vi da kan tenke på å kjøpe et sted å bo istedet for å leie som vi gjør per dags dato.

 

Jeg vet at hvis man ser logisk på ting, så ville det ha vært passende å bli ferdig med studiene før man planla et svangerskap. På den måten er man virkelig økonomisk sikret, men da er jeg litt redd for at vi kanskje kommer til å få det "for" komfortabelt, og dermed putte det å få barn på vent. Plutselig så "passer det aldri", det å gå gravid. Dette har skjedd med så mange jeg kjenner. De har vært fornuftige og ikke rushet dette med barn, og endte opp med sin første når de var passert 30. Nå vet jo ikke jeg om de virkelig hadde vært klare for barn i starten av 20årene heller, men det får jo meg til å fundere. Jeg vil jo ikke være helt nyutdannet og gå rett ut i permisjon heller. Det ville ikke vært fair ovenfor fremtidig arbeidsgiver. Og da, hvor lang tid burde man være i arbeid før man "kan" planlegge et svangerskap? Jeg har alltid hatt lyst på mange barn, men hvis jeg må vente til jeg er ferdig med all utdanning og kanskje noen år innenfor arbeidslivet først, er jeg redd det ikke kommer til å gå.

 

Jeg vet at samboeren min ikke er like babysyk som meg. Hvis det hadde vært tilfelle så hadde jeg nok ikke vært her inne for å få tømt alt det jeg har samlet på inne i hodet mitt. Så klart ville han tatt fullt ansvar hvis "uhellet" skulle være ute, men om han er klar for å planlegge, det er jeg ikke sikker på. Men jeg vil ikke ta noe opp med han, før jeg klarer å bli enig med meg selv. Håper dere der ute som har råd og erfaringer kan hjelpe meg litt på vei.

 

Jeg har lest mange poster her tidligere om unge mødre som klarer seg fint, og mange som får kommentarer på at det ikke burde være økonomien det skal stå på, osv. Men jeg klarer ikke helt å roe tankene mine. Jeg sliter også litt med motivasjon i forhold til studiene, om det er på grunn av dette eller ikke, er noe uvisst. En medstudent fikk barn nr 3 for 4 1/2 måned siden omtrent og hun sa at hun har mye mer motivasjon ovenfor skolearbeid nå enn det hun hadde før, men om det er fordi hun vet at hun får fri fra barnegråt og mas den tiden hun er på forelesning, vet jeg heller ikke

 

Det jeg vet er at dette skulle skje nå eller senere, vil et barn bli høyt elsket av både mamma og pappa. Vi har et veldig godt forhold per idag, men om vi, bank i bordet, skulle skli fra hverandre, ville vi fortsatt ha tatt ansvar. Jeg kjenner både min samboer og meg selv nok til å vite det.

 

Da tror jeg at jeg har fått tømt meg for det jeg sitter og tenker på for øyeblikket. Flott om noen kommenterer