Et spm til dere unge som har blitt mamma

[Gjest]

Når jeg forteller om at jeg og min kjære prøver å få barn sammen, får jeg ofte høre den samme glosa om å bli ferdig med utdanning, reise, oppleve ting og leve livet.

 

- Utdanning: Er skolelei, så jeg skal fullføre dette året på vg1 (har droppa ut fra vg1 2 ganger tidligere pga feilvalg) og antagelig gå hjemme til babyen kommer (hvis det blir dette året). Hvis ikke blir det jobbing. Det blir det uansett etter å ha vært hjemme 1 år med den lille. Liker ikke tanken på å studere/jobbe mens babyen er så liten.

Vertfall, noe mer utdanning enn 1. året på Vgs kommer ikke på tale! Men vil ha fagbrev, så skal gå 4 år i lære etter å ha vært hjemme.

- Reising: Er det for sent da når du får unge?

- Oppleve ting? Er ikke det å få barn den beste opplevelsen en kan få da? Tenk på alle tinga som vi skal oppleve sammen som familie!

- Leve livet? For meg har tanken "livet starter ikke skikkelig før du har en god mann med din side og begynner å stifte familie" surret rundt i hodet i evigheter. Hva går jeg glipp av ved å bli mamma i ung alder?

 

Dere som ble mamma'er i ung alder, hva føler dere at dere går glipp av med en liten en i huset?

 

[BarnNr.4 :)]

Hei Annci89

 

Skjønner at du er skolelei å alt det der, men om jeg var deg, så villa jeg bare blitt ferdig med den utdanningen visst du vet hva du vil bli.

Det blir ikke noe enklere med utdanningen etter du har fått unger.

Men sier ikke at det blir vanskli med det heller, for man kan jo gå på NKI å sånne ting også, og få seg en utdanning.

Ang reising, så er det ikke noe problem det heller, men om man skal reise synest jeg at man børr ta med seg ungene sine når man reiser, så om du tenker at dere vil reise alene og oppleve ting sammen med din kjæreste, så villa jeg venta med å få unge.

Leve livet kan du også gjøre selv om man har fått unger. Men det spørrs hvordan du mener når du sier "leve livet"?

Det hørest litt ut som om du er bekymret for hvordan det kommer til å bli når du får unge og om du kan gjøre som du vil.. å om du blir sittende inne hver helg og ikke kan finne på noe lenger...

Du må også tenke GODT gjennom hva du går til, å ikke minst hvem du får unge med.

Men for min del så føler jeg absolutt ikke at jeg har gått glipp an noe som helst. Jeg elsker å være mor, å ta meg av ungene mine som betyr alt i værden for meg! Men kansje andre som har fått unger i ung alder føler de har gått glipp av noe, for man er forskjellig.

 

Men håper du tar rett valg.

 

[Gjest]

Nei, nei, nei.. Det var ikke slik jeg mente

 

"Det hørest litt ut som om du er bekymret for hvordan det kommer til å bli når du får unge og om du kan gjøre som du vil.. å om du blir sittende inne hver helg og ikke kan finne på noe lenger..."

 

Det er nettopp det motsatte jeg tenker. Det jeg mente med dette innlegget (forstår det er lett å misforstå, jeg forklarte ikke godt nokk hva det hva jeg mente) var at jeg forstår ikke hva folk mener det er jeg går glipp av! Greit at jeg bør fullføre utdanningen, det vet jeg jo, men Vgs har alltid vært forferdelig for meg, så mer skole blir det ikke uansett. Skal ta meg fagbrev via 4 år i lære. Da blir det 2 år lengre lære i stedet for Vgs. Men tar noen fag over disse åra, men det er bare 1 dag i uka.

 

Men vertfall... Jeg føler selv at jeg ikke går glipp av noe, for dette er noe vi ønsker oss så sterkt, så det jeg mente å si var vel egentlig noe som "hva er det egentlig disse menneskene prater om??? For jeg føler ikke jeg går glipp av noe som helst!". Noe i den duren

 

Og ang. det å "leve livet". Det er jo noe folk sier til meg, så det jeg spør om i innlegget er jo hva som menes med dette. Jeg mener ikke noe med det.

 

[Gjest]

har ikke blitt mamma enda, da.. men lillen i magen er 3mnd nå.

 

utdanning får du alltid tatt, det er så godt tilrettelagt idag at du greier fint å studere med barn, selv om det kansje blir litt tyngre og lese etter skolen, dette er det siste jeg bekymrer meg for!

 

reising får du alltids tid til, men noe annerledes blir det med en liten med på turen, men det er alt hva man gjør det til. dessuten finnes besteforeldre, og de passer sikkert gjerne (hvertfall her i gården) en uke i løpet av året, slik at vi kan ta oss en tur sammen.

 

og oppleve ting kan du likegodt gjøre med barn, det spørs jo hva du vil oppleve da.. jeg gleder meg til alt jeg skal oppleve med familien min, barn og mann...

 

og hva folk legge i det og leve livet er forskjellig.. noen vil være singel og feste og ha det gøy til de er 30, andre ikke! jeg har ikke vært en person som farter mye rundt eller trenger å være fri og frank, har alltid vært rolig, og har andre verdier en mange på min alder.. men det er opp til meg å vurdere hva som er å leve livet.. og jeg kan heller ikke si at de som gjør det på en annen måte lever det feil!

 

så ikke tenk på hva alle sier.. det er ditt liv, du som skal leve det.. selv om de ville gjort det annereldes betyr ikke det at du ikke lever livet!!

 

synes du skal gjøre det du og partneren din har lyst til, og ikke tenke på hva alle andre sier, om dere velger å få barn i ung alder så blir det nok helt fantastisk, selv om ting må gjøres litt annereldes

[Gjest]

Det er veldig fint å få barn, helt fantastisk faktisk og slitsomt selvfølgelig. Jeg var 20 da jeg fikk min første.... jeg følte meg ikke ung da, men nå 7 år senere føler jeg meg mye eldre og erfaren. ( men sånn blir det vell om 7 år igjen også he he )

 

Jeg kunne så utrolig tenkt meg en tur på kino snart..... eller bare vært alene han og jeg uten å ha ungene i huset. Det er ikke alle som er like "heldig" med barnepass. :l

 

Jeg er av typen som ikke savnet ute livet. Så jeg føler vell ikke jeg har gått glipp av noe, men så er det det at det lille nurket vokser VELDIG fort og blir plutselig stor, en kan liksom ikke bare trykke på pause. Men det har ingen ting med om man er ung mor eller ei, sånn er det bare å ha barn

 

Lykke til og kos dere med svangerskapet når dere bestemmer dere for det!

[Pampers123]

Jeg er 20 og mamma til to flotte unger!

Fikk førstemann da jeg var 16år jeg. Veldig ung ja, men jeg skjønner ikke hva folk mener jeg skal ha gått glipp av!

Jeg har to herlige unger, ferdig med skole, jeg har jobb, mannen min har jobb, vi har hus og vi har bil.Tar gjerne med meg ungene mine til syden jeg, så kan vi oppleve ting sammen JEG er ialefall veldig fornøyd med livet

[Clemencia]

Jeg føler at jeg er i litt samme situasjon faktisk.. Er 19 år, og føler meg helt klar. Jeg ER ung, d er jeg klar over, men jeg tror nok ikke d blir vanskeligere å være en god mor uansett. Utdanning og slikt tar jeg som d kommer, jeg har jobb nå og alle muligheter åpne for å ta vare på en unge. Jeg har studiekompetanse, og har ikke angret på at jeg fikk d før jeg ble prøver. Fordi jeg tror jeg får litt bedre muligheter da. Har "levd livet" i mange år allerede, og er absolutt lei av fylla og d somme kaller "livet"! Kan ikke vente på å få et "roligere" liv. Selv om jeg vet jeg kommer til å savne deler av livet jeg har. Jeg tror en baby vil berike livet mer enn d tar fra meg d. Lykke til Annci89! :-)

[Gjest]

Hva mer kan jeg si, enn at jeg er så enig i det dere sier

[Synne&TheTerminator]

Er ikke du gravid med termin i april da:P??

Skummelt å dra til et annet land rundt termin!=P

[Gjest]

Vi lever i et samfunn, hvor utdanning er nøkkelen til et godt liv, og suksess. Høres kanskje hardt og brutalt ut,men det er fakta. Faktisk, så mener jeg at man er lite reflektert hvis man ikke forstår viktigheten ved utdannelse, og det å få seg dette så snart som mulig. I hvert fall videregående.

 

Joda, hovedsakelig skjønner jeg at du er skolelei. Klart det er kjedelig i lengden. Mye teori og samme greiene. Men, det blir ikke noe lettere når du får barn i hvertfall. I dages samfunn er det som regel et minstekrav at man har videregående skole når du søker enkle jobber som kassedame på ICA. Det er faktisk slik at "Oda" på 26 går foran deg i en jobbsøker kø, såfremt hun har vitnemålet og ikke du. Det er den tøffe virkeligheten.

 

Du sier du ikke liker tanken på å studere/jobbe mens babyen er så liten. Så hvofor studerer du ikke nå som du faktisk ikke skal bli mamma? Nå som du faktisk ikke er mamma? Det du sier henger jo rett og slett ikke på grep. Jeg mener at det er ekstremt egoistisk å føde barn inn i en familie, hvor økonomien spiller på sikkerheten til den man evt. får barn med, eller hvis det skjærer seg - skattepengene til skattepliktige folk som utfører sin arbeidsplikt i landet vårt. Det mener jeg er en liten gjennomtenkt beslutning, som ikke bare vil gå utover deg, men også et uskyldig menneskeliv.

 

Ja, du kan reise når du får barn, men det er slitsomt. Det krever mye planlegging og det er ekstra mye stress. Jeg har reist flere ganger med henne jeg, men det er slitsomt. Til tider mer slitsomt enn kos. Det er liksom ikke deg ferien er for, det blir mer barnets beste til enhver tid.

 

Oppleve ting - ja, det er veldig viktig. Som en grunnleggende faktor for å kunne bli en god mor, er det nemlig viktig med livserfaring. Livserfaring får du kun igjennom å leve livet. Opplevelser får du - du får jo barn, men jeg mener at det ikke er deg opplevelsen skal gå på. Du skal helst være ferdig med de fleste egoistiske ønsker når du setter e barn til verden. Det faktum at du er 18 år, ikke har noen utdannelse - og heller ikke ser på det som noe spesielt must, tja, det vitner heller til at du ikke er klar.

 

Leve livet - jo, du går glipp av mye. Du tror kanskje det ikke er mye - men du vokser ikke i takt med dine jevnaldrende. Du går glipp av mye som ellers ville vært en naturlig del av livserfaringen til en annen ung, barneløs jente.

 

Jeg føler jeg har gått glipp av mye. Frarøvet mye av barndommen min, mye frihet, og det å virkelig bare være meg - og ikke S, mamma til H. Det går ikke på at jeg angrer på at jeg beholdt henne, men det går på at jeg ser hvordan samfunnet egentlig er bygd opp, og at det er viktig - grunnleggende å vite at man har et godt og trygt hjem - både økonomisk og ellers, å ønske en barn velkommen inn i. Det har du ikke med null utdannelse.

 

Du spør, jeg svarer ærlig.

 

Og til ung-mamma91: Du fødte to barn i april 2007. Tvillinger, vel og merke. I en alder av da 15 år. Nå er du gravid igjen, og rundt dine tvillinger ett-årsdag, skal du få nummer 3. (Må være en rekord dette her, trebarnsmor og 16 - blir 17 år gammel...) DA lurer jeg virkelig på hvordan du planlegger å dra til Kreta, med en venninne, rett etter en eventuell fødsel, med da en baby som er et par dager gammel, og to tvillinger på knappe året...? Hm, jaja... Hva enn du sier.

[Gjest]

Hei Annci89

 

Jeg ble mamma da jeg var 19 år. Nå er jeg 20 år og har en herlig sønn på litt over 10mndr.

 

Jeg har ingen utdanning enda. Og det ser ikke ut som om det blir det på en stund enda heller. Jeg er fortsatt ikke sikker på hva jeg vil bli. Og da syns jeg det er liten vits og begynne på noe som helst, når jeg muligens velger feil. Utdanning er viktig og ha, men viktig og utdanne seg til det man virkelig vil også. Jeg vil heller ikke jobbe når mini er så liten som han er. Vil ha han hjemme så lenge jeg har mulighet til det, den tia får man jo aldri igjen.. Såå.. Vi er lykkelige prøvere på nummer to nå, så utdanning er lagt på hylla for min del. Utdanning kan jeg ta senere, det er ingenting som heter for seint der. Selvom det beste er å gjøre det når man er ung.

 

Reising kan man da gjøre med barn? Blir jo ikke de samme reisene som man kunne ha hatt uten barn. Men for min del liker jeg bedre å være sammen med kjæresten å vår lille solstråle enn og være på fyllatur med venner..

 

Oppleve ting ja.. Er helt enig med deg der ja! Og få unge og følge dens utvikling og den største opplevelsen jeg noengang kan tenke meg!

 

Noe av det du går glipp av som ung mor er jo festing med venner osv (men det gjør jo de litt eldre også?). Du går glipp av utdannelse, om du ikke er ferdig.

 

Selv føler jeg ikke at jeg har gått glipp av noe som helst. Det og være sammen med Mathias får jeg så utrolig mye mer igjen for enn å være ute å feste osv.

 

[Gjest]

Var på nettet og kikka på noen blogger. Kjenner ikke ho som har skrevet dette, men syns det var fint skrevet så jeg kopierer det inn her;)

 

 

Jeg kom over en blogg om unge mødre.. Fikk meg til å tenke..

 

Noen ganger føler jeg at alle yngre mødre, inkludert meg selv, må forsvare oss så ofte.

Vi får så mange dumme spørsmål, og for ikke å snakke om de rare blikkene noen ganger.

 

"Jeg husker på sykehuset, rett etter fødselen.

Jeg var helt utslitt, lå der med hår til alle kanter, svett og med ungen til puppen, og en mindre lekker nattkjole..

Så klarte den ene dama som haltet forbi oss å si: "å næmmen har du blitt storesøster?" Til meg! Der ungen faktisk hang i puppen min og jeg så like forderdelig ut som henne etter sin fødsel! huff.. "

 

Har mange rare episoder.. Mange kommentarer, mange blikk, mange hyggelige overraskelser,

mange utrolige dårlige sjekketriks.. he he.. Av typene som tror at å si at de elsker barn vil føre dem i buksene mine.. Og ja, du må ikke glemme det fine kallenavnet MILF som guttene tror vi blir så utrolig sjarmert av..

 

"Det er for tidlig å bli gravid som 17 åring!

Stakkars unger! Hvordan skal de klare seg?

Det der kommer aldri til å gå bra! Hun er da bare barnet selv!

Hva med skolen? Skal hun bare droppe ut? Du går glipp av ungdomstiden din!"

 

I alle generasjoner har kvinner blitt mødre tidlig. Det finnes også de som satser på karriere først, og det er det stor respekt for. Men hva gjør dere, da dere sitter på et kontor som 40 åring, og ser på bildet av katten eller hunden. Og fruktbarheten sakte men forsiktig forsvinner? Savnet etter noen som venter på deg der hjemme er stort..

Kvinner som føder tidlig har også de beste svangerskapene og fødselene. Kroppen er sterk og frisk.

 

Jeg vil bare si, vi klarer oss helt utmerket! Skolen kan vi fortsatt fullføre. Vi har et slikt fint land hvor det faktisk går ann! Vi kan tilogmed jobbe! Det kom vel som et sjokk for dere der ute?? Dere som har så utrolig mange fordommer mot oss.. !

 

Vet dere hva? Alle forhold kan ta slutt, enten man er 18 eller 40. Alle kan komme i vanskelige situasjoner. Alle kan klare seg. Alle kan gi kjærlighet og omsorg til sitt barn...

 

Som sagt. Jeg ble bare sittende å tenke over det.. Alle de fordomsfulle blikkene som til tider følger meg i offentligheten. Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor. Det har jo vært sånn i alle år! Og i 2007 har ting forandret seg, og vi kan virkelig klare oss godt!

 

Vi er gode mødre vi også!!! Barna respekterer oss, og er lykkelige!

[Clemencia]

Folk er ulike, sånn er d bare. Noen synes d er viktig å ha en utdannelse, andre føler de kan ta d senere. D finnes jo ingen fasitsvar på denne avgjørelsen, dette er noe alle må bestemme hver for seg. Men at utdannelse er d viktigeste i livet når man skal få et barn, er jeg fullstendig uenig i. Mange av våres mødre har ikke prioritert utdannelse, deriblant min egen mor, og jeg har absolutt ikke (forhåpentligvis ikke så mange andre heller) lidd noen som helst nød av dette. Trang økonomi til tider, ja, men vi har alltid klart oss. Jeg mener at en god utdannelse gjør deg ikke mer egnet som mor enn andre, for å være mor handler om mye mer enn akkurat d. Jeg tør faktisk gå så langt som å påstå at utdannelse bare er en brøkdel av hva d innebærer å være mor, og spiller bare en liten rolle. D går absolutt fint an å være mor uten utdannelse.

 

Men derimot er utdannelse ikke fullt så lett etter man har fått en unge, eller går gravid. Å få barn er heltidsjobb, og d er ikke like lett for alle å gå tilbake til skolebenken.

 

Jeg er enig i alle fordommene som er imot unge mødre, om mener de er uberettiget. Selv om mange ikke er voksne nok når de blir gravid, så blir de aller fleste modne og forandrer seg under graviditeten, og er klare for et barn og gjøre d beste for d. Jeg tror verken unge mødre er verre eller bedre enn eldre mødre. Men d er trist at både de som er eldre mødre og de som er unge mødre må oppleve så mye kritikk fordi de skal føde et lite barn til verden. Ser hvordan somme stirrer på de unge, gravide jentene som går rundt her.. Kan ikke være så gøy når du vet hva alle tenker, uten at d nødvendigvis henger sammen med realiteten. Synes folk kan komme ned fra sin høye hest, og innse at de stiller på lik linje med oss andre dødelige.

 

Lykke til dere gravide her inne! :-)

[Clemencia]

Oisann, her var d mye skrivefeil. D skulle stå: Jeg er uenig med alle fordommene som er imot unge mødre, og mener de er uberettiget.

[Grorüd..]

Helt ærlig talt fra min side..

 

- Jeg og var skolelei.. Slet meg først gjennom et turbulent skoleår på allmenn. Så startet jeg mitt andre år, og var sikker på at jeg kom til og slutte innen første termin var over. Men så ble jeg gravid, og valgte og beholde, så jeg tenkte som så, at da får jeg jo vært hjemme og slappet av ett år da...Så da fullførte jeg ande klasse og, med eksamen en uke før fødsel. Men, HALLO! Slappe av?! Ehh... For og være ærlig, hadde det vært "lettere" og gått på skole, for og si det sånn. Det er slitsomt og ha barn, en baby krever all din tid, og det kommer til og bli et slit for meg og fullføre allmenn neste år. I tillegg skal barnefar mest sannsynlig i militæret til høsten, så jeg blir alene! Nå gruer jeg meg, men samtidig gleder jeg meg til og begynne på skolen. Hvis du er skolelei, hadde jeg heller tatt meg en jobb som dagmamma eller noe, så får du barn i massevis.

-Såklart, man kan jo reise med barn... Men, det er stressende, mye du må tenke på, og det blir ikke akkurat for ens egen del at man reiser.. Du kan jo ikke bare legge ungen fra deg på et hotellrom og dra ned i baren liksom.. Men hvis du ikke har utdanning, noe som ikke akkurat fører til den best betalte jobben her i verden, vil du da ha råd til og kunne reise?

-Det og få barn er en kjempe stor, og fin, opplevelse. Du kan oppleve mye selv om du får barn. Du får til og med oppleve noe som de fleste av venninnene dine ikke vil oppleve før om maaange år. Men, jeg må si jeg føler meg skikkelig glemt av mine venner. Alle er blitt myndige, og er ute og fester hver helg, er på nachspiel til morgengry, møter masse nye mennesker, drar på interrail om sommeren i flere mnd.... Dette blir det minimalt av for meg.. Hater og se venner har lagt inn bilder fra gårsdagens knallgode fest på facebook, føler at jeg blir en smule sjalu for at jeg ikke var der... Og fordi at jeg heller ikke kunne vært der, fordi jeg må sitte hjemme og være mor... (ikke det, jeg elsker og være mamma altså! hehe).

 

Jeg bestemmer så absolutt ikke hva du skal gjøre, men et råd er og vente.. Hadde jeg visst at jeg kom til og bli gravid den dagen jeg ble det, hadde jeg nok latt vær og ha sex, for og si det sånn.. Jeg angrer ikke ett sekund på at jeg beholdt Eva, men jeg har måttet lagt livet mitt helt om. Alle planene mine har jeg lagt bort... Jeg har og mistet en del venner, fordi jeg rett og slett har vokst fra dem... Og de fleste er mer interessert i og feste og ha det gøy, enn og sitte og dulle med datteren min... Dessverre... Og alt dette igjen, har ført til at jeg har blitt en skikkelig innesluttet person.. Asosial...

 

Håper du finner ut av denne babysyken... Vet det er veldig vanlig og få lyst på barn i denne alderen... Men de fleste vet ikke helt hva de begir seg ut på... Personlig synes jeg ikke det er forsvarlig å planlegge barn i så ung alder.. Men lykke til i valget ditt.. Det kan uansett ta flere år før det i det hele tatt klaffer....

 

klem fra

[Gjest]

Helt ok at du forteller om dine erfaringer og kommer med råd, men å si at det ikke er forsvarlig å planlegge å få barn i denne alderen? Du kan ikke greie alle under samme kam på den måten. Hadde du kjent meg kunne du dømt meg opp og ner (til og med sidelengs hvis du følte for det), men når du IKKE kjenner meg, så kan du ikke si at det uforsvarlig av meg og min kjære å prøve å få barn.

 

Skal jeg fortelle deg hva som er uforsvarlig?

Jeg har ei klassevenninne som prøver å bli gravid, og det er ikke første gangen. Tideligere lurte hun gutter med at hun gikk på p-piller for å få dem til sengs og prøve å bli gravid. Da hun ble gravid fikk hun realiteten slengt i trynet. Først da innså hun hva hun hadde begitt seg ut på. Hun bestemte seg etter hvert for å beholde den lille, men falt for presset rundt seg og tok abort, noe hun nå angrer på.

 

Hun har nå bestemt seg for å prøve å bli gravid på ny. Hun er nettopp blitt 17 år, har ikke kjæreste, bor hjemme, har nettopp begynt på videregående og det hun virker mest opptatt av er sitt eget utseende. Det er for meg ingen tvil om at hun kommer til å bli en god når den dag kommer, men å holde på slik som hun gjør, synes jeg er uforsvarlig.

 

Kjenner du vedkommende så kan du dømme de du mener er uforsvarlige, men si ikke at alle gjør noe uforsvarlig, kun pga alder.

Hva er det med oss som gjør at du synes det er så uforsvarlig det vi driver på med?

[Gjest]

Jo, man kan faktisk si at det er uforsvarlig. Utifra hvordan du forklarer din situasjon. Du har ingen utdannelse - virker ikke om du har noen videre hast med å få det heller. Nå vet jeg ikke hvor gammel denne evt. kjæresten din er, eller om han da tjener nok penger til at dere vil kunne ha en relativt stabil økonomi. Det er allikevel ikke det spiller på.

 

For det første må man innse alle konflikter som kan komme frem. Et av dem er bla. at et forhold skranter, og det ender. Hvis du, uten udannelse - lever på kjæresten din, hvordan skal du da klare å forsørge deg selv og barnet ditt uten utdannelse...? Kanskje du er heldig å får seg en jobb på en eller annen butikk, og tjener 10-13,000 i mnd? Evt. må du leve på overgangsstønad fra NAV? Jeg mener at det er uforsvarlig - og vil alltid mene at det er uforsvarlig å føde et barn inn i et hjem hvor foreldre virkelig ikke har en riktig sikkerhet. Og i mine øyne er en riktig god sikkerhet - utdannelse.

 

Jeg ser ikke på hvilken måte din klassevenninne er relevant i denne saken. Det er din vinkling av en historie - og jeg vet ikke hvorvidt du ønsker at vi skal nikke og si oss enig med deg om at oppførselen hennes er barnslig eller hva.

 

Jeg synes det er like reflektert - ja, nesten i hvert fall - for henne å få barn, som hvilken som helst annen med null sikkerhet.

 

Du får gjøre som du vil - be my guest. Men jeg er bare glad jeg ikke er barnet som fødes inn i familien.

[Gjest]

Siklerotte! Hei søta (mohahahaha)

Når du sier det er uforsvarlig å få barn uten at man har utdannelse (hvis jeg har forstått deg rett), mener du de planlagte barna? Hva med de som velger å behode etter et "uhell"?

For du hadde vel ikke gjort ferdig din utdannelse da du fikk barn?

 

For min del så har jeg en økonomisk trygghet selv om jeg ikke har gjort ferdig utdannelsen min. Jeg kommer til å fortsette utdannelsen når et evt barn er 2-3 år. Inntil da jobber jeg. Så barnet her vil få alt det trenger og enda mer. Men nå er ikke alle så heldige å være i en slik situasjon heller.

 

Vil bare få litt klarhet i hva du mener :-)

 

 

[AO3]

Jeg er hverken ung eller gravid, men kan jeg driste meg til å komme med et lite (eller langt) innlegg, likevel?

 

Først og fremst må jeg si at jeg synes det er forskjell på å *planlegge* å bli gravid i ung alder, og "uhell". Sistnevnte kan skje med alle. Ingen prevensjonsmidler er 100%, og man må regne med at noe kan skje når man har sex. Når man vel sitter i situasjonen at man er gravid uten at det er planlagt, må man ta ansvar for situasjonen, på den ene eller den andre måten. Jeg synes unge jenter som tar ansvaret sitt på den måten at de beholder barnet, er kjempetøffe! Men - det er ikke enkelt å være mamma, og det er et faktum at mange av disse ender opp som enslige mødre, noe som gjør det enda vanskeligere. Jeg kjenner nok enslige mødre med lite/ingen utdanning og dårlig betalte jobber til å vite at det er KJEMPETØFT.

 

Jeg husker godt da jeg var 19, jeg hadde såååå lyst på barn! Jeg trodde også at jeg var så voksen og forstandig. Jeg fikk ikke noen barn, ikke prøvde jeg heller, så det var kanskje ikke så rart. Nå når jeg ser tilbake på det, er jeg sjeleglad jeg ikke falt for fristelsen den gangen - jeg har i årene etter det opplevd masse, reist verden rundt (du reiser ikke til Kambodsja for første gang med en toåring på slep, trust me!) fått meg en god utdannelse, en god jobb, og ikke minst funnet mannen jeg skal tilbringe resten av livet sammen med! Jeg trodde jeg var veldig voksen da jeg var 19, det gjør nok de fleste, men det sørgelige faktum er at jeg absolutt ikke var det den gangen. Jeg har forandret meg masse fram til jeg nå er 27 - jeg har blitt voksen, rett og slett. Det er naturlig å forandre seg i slutten av tenårene og i begynnelsen av tjueårene.

 

Jeg sier IKKE at det er uansvarlig for å 18-19-åring å planlegge å bli gravid - ikke nødvendigvis. Det finnes 18-åringer som er mer modne enn 30-åringer. Men hvis man planlegger å snu livet sitt så til de grader på hodet at man ønsker seg barn, så må man også være så ansvarlig at man tenker på at man må være i stand til å ta vare på barnet sitt - også økonomisk. Klart det finnes masse hjelp å få fra det offentlige, men jeg hadde aldri *lagt opp til* å få hjelp fra det offentlige til å betale for *mitt* barn! Igjen, jeg snakker om planlagte barn her. Du snakker om å gå fire år i lære for å ta fagbrev, kjempefint at du vil gjennomføre en utdannelse. Men vet du egentlig hvor lite man tjener som lærling? Det er ikke nok til å klare seg på. Du har sikkert en kommende barnefar som tjener penger, men hva hvis det blir slutt? For det kan faktisk skje med hvem som helst, og særlig når man er ung og i forandring - og kanskje spesielt når man får barn og blir dødssliten og kanskje sliter med økonomien i tillegg. Hvordan klarer du deg da? Jeg vet at jeg vil klare meg alene med et barn, selv om det blir slutt med samboeren min. Ikke at jeg regner med eller tror at det vil skje, men jeg vil alltid ha den sikkerheten. JA, jeg har en god utdannelse og en godt betalt jobb jeg kan falle tilbake på.

 

I bunn og grunn tror jeg at du får minst like mye tilbake ved å bli gravid tidlig som du mister. Men faktum er at du VIL miste mye, hovedsaklig tingene du ramset opp i innlegget ditt. Det er ikke krise, det går nok greit. Du har tydeligvis tenkt gjennom dette, og de skal ikke være nødt til å forsvare deg selv og avgjørelsen din. Men jeg synes IKKE at du bør la det faktum at du er skolelei være en faktor i avgjørelsen din. Det blir nok ikke mindre slitsomt med utdanning etter at du har fått barn, for å si det sånn! Samtidig vil du få gleden av å bli mamma, og det er en stor ting. For å være helt ærlig, jeg hadde blitt både sjokkert og ikke så rent lite forbanna hvis lillesøsteren min som er født i 1987 fortalte at hun prøvde å bli gravid, men til syvende og sist er det hennes valg. Etter å ha spurt henne om hun hadde blitt gal, hadde jeg støttet henne.

[Clemencia]

Jeg synes dette var et veldig fint innlegg meg80! Jeg tror mange, ihvertfall jeg, er veldig enig i dine synspunkt på mange måter. Som f.eks. d du sier om å legge opp til at d offentlige skal betale alt for ungen. Selvfølgelig er d ingen skam å ta imot offentlig støtte, absolutt på ingen måte mener jeg dette, men at d er for d beste at mamma og pappa har en sikker økonomi før den lille kommer til verden, er d ingen tvil om.

 

Men dette er jo et valg ingen bør trenge å forsvare, d er personlig, som bare er ditt og din partners valg. Likevel håper jeg jo at alle som er prøvere har tenkt godt gjennom situasjonen, hvordan d vil påvirke livet på ulike måter. Men tror ikke d bare er oss unge som får sjokk når vi får den lille i armene, og virkelig merker hvor mye energi og tid h*n krever.

 

Synes dette var en fin side, så jeg anbefaler dere å lese! http://www.babyverden.no/templates/Article____422.aspx

Den heter "Er du klar?", og handler om realistiske forventninger og forberedelser, som er greie å vite noe om før man prøver :-)

 

Lykke til, jenter!

 

[Gjest]

kjenner jeg blir litt irritert når jeg leser alle desse inleggene!

jeg er selv 19 år å prøver å bli gravid! jeg er straks ferdig som lærling, blir barne og ungdomsarbeider! jeg har ny leilihet som jeg og samboern har kjøpt ilag, vi har bil og vi har vert sammen i over 4 år!

jeg synest de blir feil å gå utifra alder når dere snakker om å ver moden og umoden.. som noen her sier, så kan en 18 åring være like moden som en 30 åring.. dette kommer helt ann på personen.. jeg selv mener jeg er mer moden enn mange på min alder! har på en måte vokst frå dei. dei er studenter,lever livet og fester hver helg! jeg flytett heimafra når jeg var 17, bjynte å jobbe som lærling og klarte meg selv(ilag me samboern) dette har gått veldig fint, og vi er no klare for et barn. økonomien er ikke helt på topp i og me at som barne og ungdomsarbeider kommer jeg sikkert aldri til å tene mer enn 13-14tusen.. men en kan no ikke gå hele livet uten barn pga at en velgte et yrke en like sjøl om den ikkje er den beste betalte jobben!

og alle forhold kan ryke, en kan ikkje legge livet sitt opp etter det! så de blir litt feil å sitte å vente me å få barn pga at forholde kan ryke!!

dessuten, det er ingen garanti for å bli gravid heller, tenk viss en sitt å venta til en e 30 så viser de seg at en ikke er fruktbar lenger?! jeg har alltid tatt det som e selvfølge at en knipser og blir gravid, men i realiteten er ikke de slik! så at en 18 åring vil prøve å bli gravid så lenge en kan gi barnet omsorg, en god oppvekst og kjærlihet så er det ingen grunn til å ikkje prøve! selvføleli så må man tenke gjennom økonominen før en tenker på å prøve, for uten penger kan man ikkje gi barnet en god oppvekst!

 

[Clemencia]

Er jo litt i samme situasjon selv jeg krislovise. Skal bli sykepleier, så kommer aldri til å tjene særlig bra jeg heller, men kommer ikke til å sette livet mitt på vent fordiom. Om jeg skulle vært "lurere", som mange helt sikkert synes, så hadde jeg venta med prøvingen til etter jeg er utdannet og jobbet i en stund. Men sånn er d ikke. Jeg kunne ønske jeg ville vente, men jeg tror ikke at livet blir bedre enn d er nå. Jeg er i fast jobb, tjener bra nok til å forsørge en baby (las at en baby krever 15-25 % av inntekten + skjulte utgifter), samboeren min er ferdig utdannet med bra lønn og vi har vært sammen en stund (tredje året) og har et stabilt og fint liv. For meg blir d nok en annen livssituasjon, men kanskje ikke så drastisk som med andre på min alder. Jeg er ærlig talt ikke så veldig glad i å reise, er ferdig med fylla (ja, d er sant!) og alt som innebærer med den. Jeg vil nok miste noen venninner, men sannheten er jo at flere og flere av mine venninner allerede er gravide eller har baby. Og alle klarer seg fint, selv om d er hektisk og kanskje litt trang økonomi til tider, så hvorfor skal ikke jeg klare meg fint? :-) Jeg har alltid ønsket meg barn, men nå er d en litt annen følelse enn tidligere. Jeg vil ikke bare ha et barn, jeg vil være en mamma for et lite menneske og prøve med d jeg kan å gi dette mennesket best mulig liv. Tror ikke bare dette er en periode jeg. Menmen, tiden vil vise :-)

[Gjest]

kjekt å høre at det er andre i samme situasjon som meg her:) hvor gammel er du lilletrille?

[Clemencia]

Har svart PM'en din jeg, krislovise! Tror jeg iallefall.. :-P

[AO3]

Nå snakket jeg ut fra situasjonen til HI, som ikke har et fagbrev i sikte på lenge enda. Det har jo du, din utdannelse er snart i boks, og du vil tjene ok som barne- og ungdomsarbeider - sikkert ingen millionlønn, men mer enn nok, ville jeg tro. En helt normal lønn. Du vil nok ikke ha problemer med å skaffe deg en jobb. Det blir noe annet for de som ikke har papirer på noe som helst - jobbmarkedets krav til formell kompetanse blir stadig strengere. Jeg sier heler ikke at man skal legge opp livet sitt etter at forholdet kan ryke - men faktum er at det KAN gjøre det, og hvis man har basert økonomien sin i for stor grad på samboer/mann (mann tjener bra, kvinne tjener 100 000 i året), kan man få seg en ubehagelig overraskelse. Det er mange som har gått i den fella. Innlegget mitt var vel først og fremst ikke myntet på deg, som tydeligvis har alt veldig ordnet - jeg tenkte på dem som IKKE har det. Situasjonen til to 18-åringer kan være veldig ulike, akkurat som situasjonen til to 30-åringer kan være det.

 

Jeg tror mye kommer an på hva slags omgangskrets man har, også. I noen miljøer blir de fleste foreldre i 19-20-årsalderen, og da er det det "normale". Blant min vennekrets er det INGEN som har fått barn før de er 26-30 år gamle - men da kommer det til gjengjeld en kjempeboom. Hva er "riktig"? Ikke nødvendigvis noen av delene, men jeg synes at hvis man planlegger å få barn i ung alder, må man gå ut fra at man skal klare seg økonomisk og praktisk, og man må være realistisk når det gjelder sin egen situasjon. Det gjør vi som planlegger å bli gravide når vi er 27, også.